Det er det verste …

Jeg hadde gledd meg til Royal League-kampen mellom Rosenborg og Brann på Lerkendal på TVNorge i kveld. Det hadde jeg ingen grunn til. Men det handler ikke om at Brann vant!

Dommeren var en tragedie, det kan vel alle andre enn Brannsupporterne være enige i. Han blåste for sjelden og når han endelig blåste var det stort sett feil. Utvisningen av Vidar Riseth kan neppe forsvares ut fra fotballens regler, holding var stort sett greit — og da mener jeg begge veier — og frispark ble delt ut etter terningprinsippet. Men OK, det var ikke det verste.

Rosenborg begynte bra, Brann ble dyktige etter hvert, og selv om et par av Branns mål var heldige — og Vidar altså var urettmessig utvist — var det slettes ikke ufortjent at Brann vant. Og med Branns siste seriekamp i tankene, kan man nesten unne dem suksess i en kamp. Men fremdeles er vi ikke helt inne i på det som virkelig plager meg.

For det er produksjonen. Kommentator Espen Tvedt framstod fullstendig kunnskapsløs. Det er han sikkert ikke, så jeg velger å tro at det var en dårlig dag på jobb. Ivar Morten Nordmark var «ekspertkommentator», og hvis det han viste under kampen i kveld er «ekspertnivået» han har å skilte med, skjønner jeg godt at han ikke jobber som trener for tiden. Jeg håper at han også hadde en dårlig dag på jobben.

Det absolutte nullpunktet kom vel da både kommentator, ekspert og utegående reporter fikk krampelatter på grunn av en grunn, grunn kommentar knyttet til «å kjenne lysken». Jeg var et kort øyeblikk hensatt til åttitallets nærradiosendinger. Da TVNorge som antageligvis eneste TV-kanal i verden presterer å kutte kampen før den er ferdigspilt for å sende reklame, var jeg ikke helt sikker på om jeg ville protestere, eller takke dem for at de gjorde slutt på de kommentatorpåførte lidelsene.

Skal Royal League feste seg som noe severdig her i huset, må selvfølgelig Rosenborg ta seg sammen. Men viktigere er det at TVNorge begynner å produsere severdige fotballsendinger — det her var bare flaut. Så, gratulerer med seieren, Brann — måtte dere få en mer fortjent ramme rundt kampen dersom dere skulle finne på å vinne en gang til!

Sic transit Rumsfeld

Så fikk Rumsfeld altså foten der han er høyest når han plukker potet. Eller hjortehagl. Og det er visst ganske så korrekt å være fornøyd med det, så jeg skal ikke late som om jeg er noe annet jeg, heller. Men jeg håper likevel vi får høre mer fra ham.

Som kanskje ikke alle vet, er nemlig Donald Rumsfeld en rimelig begavet poet. I diktene hans finnes det også mye visdom, mange vil sikkert mene at det var først og fremst der han fikk utløp for den. Uansett, jeg håper nå Rumsfeld kan lene seg tilbake, la hjernen ta over tenkningen og «make poems, not war». Lykkeønskninger er herved sendt.

For å vise hva det er jeg snakker om, gjengir jeg her et av hans dikt. Det finnes foreløpig bare på cirka sekstifem tusen websider, så det kan jo hende du ikke har fått det med deg.

The Unknown

As we know,
There are known knowns.
There are things we know we know.

We also know
There are known unknowns.
That is to say
We know there are some things
We do not know.

But there are also unknown unknowns,
The ones we don’t know
We don’t know.

Lyrikken er hentet fra The Poetry of D. H. Rumsfeld. «Glass Box» er også en personlig favoritt derfra.