For noen dager siden skrev jeg om Twitter, og i går presenterte Dagbladet Twitter som det nye Facebook. Tempoet nye brukere kommer til på, tyder på at Dagbladet har et poeng, men heldigvis er det også vesensforskjeller på de to tjenestene.

Mange melder seg av Facebook, og med grunner som for meg fremstår som gode: Personvernsimplikasjonene er nevnt mange ganger, Facebook vil vite mye om deg, og de forbeholder seg retten til opplysningene. Mange, som meg, reagerer også negativt på alle de totalt unødvendige applikasjonene som man hele tiden blir invitert til og atter andre igjen viser at mange ikke er modne til å håndtere denne formen for tilstederværelse på nettet.

Jeg vil nok likevel være holde på Facebookprofilen min, det er alt for nyttig med den katalogtjenesten det har vist seg å være til at jeg ønsker å melde meg av foreløpig, men det gjør ikke Twitter mindre interessant for meg. For selv om Twitter er noe helt annet enn Facebook, møter det de ulempene jeg nevner over på en fin måte. For Twitter er ikke det nye Facebook, det er det som Facebook egentlig burde ha vært.

Her slipper jeg invitasjoner til alle slags virtuelle kriger, middager og transaksjoner. Jeg slipper at folk legger igjen filmer med diskutabelt innhold i den offentlig tilgjengelige profilen min, og jeg trenger ikke mellomfag i kommunikasjon for å editere profilen min.

Men jeg får vite hva mine venner holder på med. På 140 tegn eller mindre. Ahh … — akkurat det vi egentlig ville ha!

Bildet er lånt fra www.pcweenies.org.