Original Kiwi

En gang for lenge siden avtjente jeg verneplikt i hærens samband. Jeg hadde noen måneder på Jørstadmoen utenfor Lillehammer, og resten av tjenestetiden i 6. divisjonen ved Heggelia leir i Målselv. Det var et fint år hvor jeg lærte mye — og kanskje det viktigste var å ta vare på sko.

Gode sko er nemlig sjeldne. Jeg har hørt om mange mirakelmaterialer å lage sko av, men etter min mening er det likevel ingenting som slår gode skinnsko, og det fant jeg det året jeg var inne til førstegangstjeneste. Forsvarets marsstøvler etter min mening glimrende sko, og etter endt førstegangstjeneste kjøpte jeg med meg skoene og brukte dem i lang tid, både til daglig bruk når været inviterte til det, og på turer.

Sko som brukes til mer enn å gå fra og til garasjen, trenger godt vedlikehold. Og samme hvor mange mirakelkurer jeg hører om for å bevare skinnsko, er det ingen ting som slår god, gammeldags skopuss. I forsvaret lærte vi å pusse sko på gammelmåten, med børste og «Kiwi Shoe Polish», og når vi gutta satt ved siden av hverandre på trappa en sval vårkveld i mer eller mindre korrekt antrekk og pussa sko, følte vi oss akkurat som rollefigurene i en av de gode amerikanske filmene.

Jeg fortsatte med godt skovedlikehold også etter at jeg dimma. Skoene holdt i mange år, og de var akkurat like fine. Men så forsvant plutselig «Kiwi Shoe Polish» fra butikkene! Det som dukket opp i stedet, var «Shoe cream». På bildet over, ser du «polish», altså det gode stoffet, foran og «cream» bak. Forhandleren forsikra meg om at det var akkurat samme sak. Jeg var skeptisk — og dessverre hadde jeg rett. I løpet av et halvt års tid, var skoene ødelagte. Man skulle kanskje tro det kom av alder, men det samme hendte med konemors marsstøvler, selv om de var nyere og mindre brukt. «Shoe Cream» ødela rett og slett skoene. Kanskje ikke så rart, kremen er vannbasert, og virker mer som en fuktighetskrem enn et lærbehandlingsmiddel. Den fungerte fint på en gammel, tørr skinnjakke — men det er altså ikke noe for å holde skinnsko vanntette og blanke.

Så, jeg måtte greie meg noen år uten marsstøvler. Men konemor, som så hvor mye jeg savna dem, kjøpte et nytt par til meg i gave. Jeg turde ikke å utsette disse for Kiwis cream, så de begynte å bli temmelig grå — og ikke veldig vanntette — etter hvert. Men i dag var vi på Coop mega, og hva fant vi der? Jo, gode, gamle «Kiwi Shoe Polish». Vi kjøpte to bokser, og i ettermiddag satte jeg på trappa og pussa sko som i gamledager. Og gjett hva? Skoene ble akkurat like bra som i gamle dager. Og jeg savna resten av troppen fra rekruttskolen littegrann …

Hurra for meg

Hurra for meg som fyller mitt år, ja meg vil jeg gratulere!

Så er det altså den tiden på året igjen. Jeg kan feire at jeg tross alt har overlevd et år til, og de som helst skulle sett det ugjort, kan deppe litt. Jeg håper dere ikke er så mange. Dagen i dag startet med gaver på senga fra familien (på tross av forskuddet), og i kveld skal jeg faktisk få servert middag! Gleder meg!

Jeg har sett at det er populært å vise bilder av seg på bursdager, og selv om jeg ikke er så eksibisjonistisk av meg, fant jeg et som allerede er publisert et annet sted — herved postet på nytt til ære for alle fans av denne bloggen.

Hyklersk OL-boycott?

En regel sier at «når noe har vært politisk korrekt lenge nok, blir det alltid politisk korrekt å mene det motsatte», og i følge Dagbladet har Kina-boycott kommet dit nå.

I avisen går kappgjenger Trond Nymark og forsker Andreas Selliaas ut og mener at protestene mot OL er hyklersk. «Alle vet at Kina bryter menneskerettighetene, og alle visste det også da landet ble tildelt OL. Dette er ikke noe nytt. Da er oppmerksomheten vi ser nå litt hyklersk», sier Nymark. Interessant vinkling. Skal det være slik at siden vi ikke har protestert før, kan vi ikke protestere nå, heller? Er ikke det en litt fatalistisk holdning til verden?

«Undertrykkelse av tibetanere og maktbruk i Tibet har vært kjent lenge, og det er derfor påfallende at den store skaren av politikere roper om boikott akkurat nå», sier Selliaas. Jeg vet ikke, jeg — dersom noen i juli 1987 hadde snakket om boycott av OL i Bejing, hadde de kanskje blitt sett på som litt eksentriske? Det er jo mulig at oppmerksomheten skyldes at det er fire måneder igjen til OL starter!

Jeg synes det er flott at folk bruker denne muligheten til å demonstrere, jeg. Og jeg synes argumenter som går på at det finnes annet som man heller burde demonstrere mot eller at man burde demonstrert tidligere, er regelrett pinlige. Egentlig synes jeg man burde protestert heftig mot alle OL, da — gigantomanien, propagandamaskinen og den vanvittige, hysteriske sløsingen som prøver å forkle seg som et idrettsarrangement har etter min mening utspilt sin rolle for 72 år siden — men det er i alle fall ikke noen grunn til å protestere mindre mot dette, enn de øvrige.

Installasjon av Canon Pixma iP4200

For noen uker siden skulle jeg installere en slik skriver på en Windows-maskin. Da gjorde jeg som jeg bruker, jeg plugga i USB-kabelen, og når jeg fikk «Ny maskinvare funnet»-veiviseren, prøvde jeg å la den finne en driver. Windows fikk til og med lov til å søke på nettet. Men jeg fant ingen ting, og det endte med at jeg måtte sette i CD-en, installere en masse greier og starte maskina på nytt før skriveren endelig var med på notene.

Jeg syntes dette var tungvindt, og turde ikke en gang tenke på hvordan det ville fungere med en slik skriver på et mindre utbredt operativsystem, som for eksempel Ubuntu Linux, som jeg bruker — jeg regna med det var praktisk talt umulig, og fjerna derfor en Canonskriver fra ønskelista mi til og med. Men fremdeles er det heldigvis mulig å bli overrasket.

I dag sitter jeg nemlig på et kontor hvor en sånn skummel iP4200 er det eneste alternativet, og det var noe som jeg absolutt skulle ha skrevet ut. Så før jeg sendte det per mail til nabokontoret for å få det skrevet ut derfra, tenkte jeg at jeg skulle prøve. Jeg plugga i USB-kabelen og venta i mistenksomhet.

Harddisk-aktivitets-lampa blinka to ganger, og et lite skriverikon dukka opp i systemfeltet. Etter to sekunder fikk jeg beskjed om at Canon iP4200 var klar til bruk.

Hvorfor kan ikke alt være så enkelt som Ubuntu?

Asus Eee til Norge

I følge VG kommer Asus Eee, den bittelille, billige surfemaskinen, til Norge i juni. Den har litt for liten skjerm til at jeg tar av, jeg sikler mer på en HP Mini, men i og med at det produseres to Eee i sekundet og det fremdeles ikke møter etterspørselen er det åpenbart at dette er noe mange venter på.

En av grunnene til at Asus Eee har vært så billig, er at de har brukt det frie og i dette tilfellet gratis operativsystemet Linux. Maskinen har imidlertid hele tiden også kunnet kjøre Windows XP, men som de fleste vet, koster Microsofts operativsystem penger. Derfor var dette avsnittet fra VGs omtale av saken interessant:

Maskinen kommer med operativsystemet Linux, men man kan legge inn Windows hvis man heller ønsker det. I USA selges nå maskinen med Windows for samme pris som med Linux.

Maskinen selges for samme pris uansett om operativsystemet er gratis eller ikke? Interessant. Dersom det samme blir tilfellet her til lands, vil jeg følge litt ekstra godt med. Dersom Linux’ suksess har ført til at Microsoft har begynt å gi bort operativsystemet sitt, er vi egentlig på vei mot noe spennende, her. Men jeg tviler. Det jeg er redd for, er at Linux-maskinene subsidierer Windows-utgavene, slik at man egentlig betaler for Windows samme hvilket operativsystem man velger.

Da har vi virkelig innført Microsoftskatt.

Verdens flotteste kaffekrus!

Jeg må tilstå at jeg er skrekkelig glad i merchandise, og innimellom går det jo an å kjøpe kule ting samtidig som man støtter en god sak. Det har jeg gjort, og i dag kom pakken.

Innholdet var en Ubuntu caps, en hvit Ubuntu t-skjorte, noen varierte Ubuntu klistremerker og altså et Ubuntu kaffekrus.

Alle produktene var av høy kvalitet, og ble kjapt levert i trygg innpakning. Med dagens pundkurs ble det heller ikke mange kronene, selv om jeg glemte at man må holde seg innenfor tollgrensa på to hundre kroner, og derfor måtte ut med en drøy hundrelapp i tolldeklareringsgebyr. My bad! Men det var likevel ikke dyrt nok til å ta fra meg gleden over forsendelsen.

Så i morgen stiller jeg på jobb med nytt, flott Ubuntu kaffekrus, og vet at jeg har bidratt bittelitt til et av IT-verdenens mest spennende prosjekter. Hva jeg synes er viktigst, kan jeg kanskje få la være en liten hemmelighet? — Men uansett så oppfordrer jeg alle Ubuntuhoder å kjøpe ett eller annet i Canonical Store, enten til seg selv eller til en de er glade i. Prosjektet tjener på det, produktene reklamerer for noe veldig viktig — og geek-faktoren i ikke-tekniske miljøer er til å ta og føle på 😉

Twitterfox

Det har blitt mote å presentere favoritt-twitter-verktøy, både Audun og Martin forteller om sine, og jeg henger meg like godt på.

Min favoritt er Firefox-utvidelsen Twitterfox. Denne gjør omtrent det samme som alle andre slike, den ligger som et lite ikon på statuslinjen, når det kommer en ny tweet inn så vises den et kort øyeblikk i et lite flytevindu, mens antallet uleste tweets vises ved ikonet til du åpner vinduet. Da ser det slik som dette ut:

Her kan du lese de siste tweets, og selv skrive dine egne. Som jo egentlig oppsummerer hele greia.

Twitterfox er et greit program som gjør det som trengs. Mange vil kanskje se det som en ulempe at det «krever Firefox», men jeg har stort sett alltid en nettleser oppe uansett — og jeg synes fordelen med at det er operativsystemuavhengig er veldig kjekk. På en av mine maskiner har jeg merket en liten bug ved at vinduet av og til gjemmer seg «bak» aktiv fane, men i og med at feilen kun oppstår på en maskin, legger jeg ikke skylda på utvidelsen.

Med Twitterfox, innstikket BeTwittered på iGoogle-siden min og nummeret til Twitter lagret på telefonen min, besøker jeg ikke twitter.com annet enn når jeg skal legge til nye venner. Anbefales!

Høstmat til vårkvelder

Viestad skriver om løk og jeg må innrømme at selv om han skriver godt, mister jeg ofte nesten lysten til å lage mat når jeg leser hans voldsomme utgreininger. I dag var imidlertid oppskriftene overkommelige, og det kan hende jeg prøver meg på en løkpai ved anledning. Men samtidig tenkte jeg at jeg kan poste min favoritt-løk-oppskrift!

Gratinert løksuppe

Du trenger:

  • To store løk (eller tre-fire små)
  • Smør til steking
  • 0,9 liter oksekraft (joda, jeg bruker vann og buljongterninger). Bytt gjerne ut en desiliter eller to av krafta med hvitvin.
  • 1 liten teskje tørket timian
  • Litt presset hvitløk, hvis du ønsker. Jeg er glad i hvitløk, men synes ikke det er nødvendig her.
  • Litt salt, hvis ikke kjøttkrafta er veldig salt
  • Nykvernet pepper
  • 1 skive tørt brød per porsjon (jeg bruker å riste en loffskive lett i brødristeren dersom jeg ikke har noe tørt brød)
  • 2 spiseskjeer revet ost per porsjon (jarlsberg går greit)

Slik gjør du:

Rens løken og del hver løk i to før du kutter den i pene skiver. Varm smør, gjerne i en stor kasserolle, og stek løken på middels varme til den er «blank og myk», den skal ikke brunes. Når løken er passende, tilsetter du kjøttkraft, timian og evt. salt, og la suppa koke i et kvarters tid. Smak til med pepper og evt. mer salt.

Når suppa skal serveres, legger du opp passe porsjoner i ildfaste skåler, legger en skive brød i hver skål og drysser over ost. Gratiner, for eksempel under grillen i stekeovnen, eller i stekeovn på 250 grader med kun overvarme, til osten er smeltet og har begynt å få farge. God apetitt!

Bilde: FreeDigitalPhotos.net

Windows taper til Mac — hurra!

I Computerworld leser jeg at Windows taper markedsandeler — først og fremst til Mac men også litt til Linux. Det synes jeg er kjempeflott! Synes du det er en idiotisk ting å si? Er du lei av alle dem som sutrer over Microsofts suksess? Les da resten av innlegget.

For hvorfor skulle det egentlig bry meg om færre bruker Microsoft? Er jeg en sånn der fanatisk, usaklig Anti-M$-fyr som er kjempemissunnelig på Bill Gates? På ingen måte. Jeg bruker til og med Microsoftprodukter selv i noen sammenhenger, og selv om det ikke er blant mine favoritt-OS, så får jeg stort sett gjort det jeg skal på den plattformen, også. Og jeg er selvstendig næringsdrivende, så jeg har full respekt for dem som får til å tjene penger på firmaet sitt.

Og hvorfor er jeg glad for at flere bruker Mac? Er jeg en sånn der kreativ fyr med flippskjegg som tror Steve Jobs er Gud, er sikker på at Apple fant opp både trådløst nettverk og hvit plastikk og går ut i fra at alle som ikke har kjøpt seg Mac er mindre intelligente enn meg? Ikke i det hele tatt. Jeg synes Apple stort sett lager gode produkter, men jeg har ikke helt sansen for forretningsmodellen deres, og liker å ha flere alternativer enn hva Mac OS gir meg.

Tror jeg kanskje dette betyr at Linux er på vei til å ta over verden? Neida. Ubuntu Linux er mitt foretrukne operativsystem, og jeg setter pris på at flere bruker det slik at vi tilsammen blir en så stor brukermasse på dette OS-et at maskinvareprodusentene blir flinkere til å tenke på oss, men jeg ser ikke noen Linuxrevolusjon sveipe over verden med det aller første.

Så hva er det da jeg er så glad for? Jo, det kan sies med ett ord: Mangfold! Microsoft har hatt de-facto-monopol på en rekke områder i mange år. Det har gitt oss Windows, Internet Explorer og Microsoft Office, og det er jo greit nok. Men hva er det vi har gått glipp av?

En markedsaktør med en sånn størrelse som Microsoft, har hovedfokus andre steder enn på innovasjon. Dette er ikke bare noe jeg påstår, det er historisk bevist, Microsoft kjøper opp innovasjon, de utvikler ikke selv. Norske Fast Search and Transfer var vel sist ut. Mindre makt til Microsoft vil dermed kunne føre til mer innovasjon.

Manglende mangfold har også vist seg å være en sikkerhetstrussel. Jeg kjører som sagt Linux, og en av de tingene jeg slipper å bekymre meg over, er virus og ormer. «Det er bare fordi det er så få brukere at ingen gidder å lage virus til Linux det!», sier ofte de som av en eller annen grunn ikke liker at jeg påpeker dette. Den påstanden forklarer nok ikke hele sammenhengen, men den har noe i seg. Men spiller det noen rolle for meg? Selvfølgelig ikke. Jeg slipper virus, og er glad for det. Og hvis vi hever blikket fra min og din maskin, og heller ser på dette i en større sammenheng, ser vi at økt mangfold blant databrukere øker samfunnets totale sikkerhet.

Og manglende mangfold skaper praktiske problemer. Da jeg kjøpte min første datamaskin med Windows, kom den med en programpakke som het Works 1.0. Det var det en tekstbehadler som omtrent ingen brukte, fordi alle sammen brukte WordPerfect. Men for å gjøre en lang historie kort, tok Microsoft over markedet for tekstbehandlere med programmet Word, Works 1.0 gikk i glemmeboka (det kom noen senere versjoner, men det er noe litt annet), og plutselig kunne ikke konemor og meg åpne Works 1.0-dokumentene våre lengre. Nyere tekstbehandlere støttet ikke dette formatet og Works 1.0 var ikke noe særlig å installere på Windows 95.

Men med større mangfold kan ikke Microsoft, WordPerfect, Adobe, IBM og alle de der gjøre slikt. Da kan de ikke regne med at du skal holde deg til en maskin med ett program resten av livet. Da må de finne seg i at dokumentene dine må kunne tas med fra et system til et annet, fra en Mac til en Windowsmaskin, fra en tekstbehandler til deling på en onlinetjeneste … Og da må vi ha åpne standarder, noe vi får stadig flere av etter hvert. Og åpne standarder er utelukkende av det gode, for det gir oss muligheten til å velge verktøy selv.

derfor er jeg glad for at Windows taper. Ikke fordi jeg ønsker å ta fra noen maskinen og systemet de liker å jobbe med, men fordi at alle skal ha muligheten til å velge det de helst vil, uavhengig av hva arbeidsgiveren bruker, naboen har eller butikken tjener mest på å selge. Og for at vi skal oppnå det, må alternativene bli levedyktige — og da må Microsofts markedsandel bli mindre. Hurra!

Twitter – det Facebook aldri ble?

For noen dager siden skrev jeg om Twitter, og i går presenterte Dagbladet Twitter som det nye Facebook. Tempoet nye brukere kommer til på, tyder på at Dagbladet har et poeng, men heldigvis er det også vesensforskjeller på de to tjenestene.

Mange melder seg av Facebook, og med grunner som for meg fremstår som gode: Personvernsimplikasjonene er nevnt mange ganger, Facebook vil vite mye om deg, og de forbeholder seg retten til opplysningene. Mange, som meg, reagerer også negativt på alle de totalt unødvendige applikasjonene som man hele tiden blir invitert til og atter andre igjen viser at mange ikke er modne til å håndtere denne formen for tilstederværelse på nettet.

Jeg vil nok likevel være holde på Facebookprofilen min, det er alt for nyttig med den katalogtjenesten det har vist seg å være til at jeg ønsker å melde meg av foreløpig, men det gjør ikke Twitter mindre interessant for meg. For selv om Twitter er noe helt annet enn Facebook, møter det de ulempene jeg nevner over på en fin måte. For Twitter er ikke det nye Facebook, det er det som Facebook egentlig burde ha vært.

Her slipper jeg invitasjoner til alle slags virtuelle kriger, middager og transaksjoner. Jeg slipper at folk legger igjen filmer med diskutabelt innhold i den offentlig tilgjengelige profilen min, og jeg trenger ikke mellomfag i kommunikasjon for å editere profilen min.

Men jeg får vite hva mine venner holder på med. På 140 tegn eller mindre. Ahh … — akkurat det vi egentlig ville ha!

Bildet er lånt fra www.pcweenies.org.