Nå har altså storegutten min blitt skolegutt. I dag var første skoledag, men klamme hender, kiling i magen, klump i halsen og tåre i øyekroken. Og førsteklassingen virket litt spent han, også!
Mammen har også skrevet om den store dagen: http://www.ellendahl.com/blogg/?sak=20070820_1.
Jeg er veldig glad i å ta bilder, selv om jeg ikke på noen måte er noen fotograf, i alle fall ikke uten et veldig tydelig «hobby-» som forstavelse. Og lesere av bloggen min vet jo at jeg legger ut bilder innimellom, som jeg gjorde fra turen til Eastbourne i sommer.
Tidligere i sommer la jeg ut noen av de bildene jeg syntes ble ganske fine, og et av de jeg likte best, var dette av «strandredderne» i solnedgang:
Men når jeg gikk gjennom alle bildene fra minnekortet litt senere, slo det meg plutselig at dette bildet, tatt litt senere av omtrent samme motiv, egentlig er mye finere:
Er det ikke det, da? Kan det bare være jeg som har sett meg lei på det ene?
11. september 1996 ble Fords mest spennende standardbildesign på lenge sluppet, med Jack Telnacks «New Edge»-designede Ford KA. Vi hadde gleden av å eie en slik noen år, og så lenge bagasjeplass ikke er noe kriterium og familien ikke består av mye mer enn et par personer, er det et perfekt bilvalg. Den er veldig morsom å kjøre, svært bensingjerrig og ikke minst utrolig stilig å se på.
Etter en ferietur med en bleieunge, bestemte vi oss imidlertid for at det var på tide å gå opp et hakk eller to i størrelse — men fremdeles ser jeg alle de positive sidene ved en Ford KA.
Dette er en perfekt bybil, med god fremkommelighet og ikke minst parkeringsvennlighet, og den er veldig populær i tettere befolkede områder enn gamlelandet. De fleste sydenreisende har sikkert sett mange av dem, og i England er det også et veldig vanlig syn.
Som gammel Ford KA-eier, syntes jeg selvfølgelig det var sjarmerende med alle de utgavene Eastbourne kunne by på. Og som turist med sakte tid, måtte jeg selvfølgelig ta bilde av de jeg kunne ta bilde av.
Og for å avslutte dette fullstendig meningsløse prosjektet på en fullstendig meningsløs måte, byr jeg dere herved The Ka(r)s of Eastbourne:
Se også bildene fra ferien året etter: Ellens «The doors of Eastbourne».
Siden bryllupsreisen vår i Eastbourne, har jeg lengtet etter å dra tilbake dit. Det er noe med denne byen som innbyr til sakte tid, til å ta det med ro og bare nyte det å være der. Spise Fish and Chips til lunsj, og bruke resten av dagen på stranda til å gjøre ikke noe. Gå, gå og gå langs en fascinerende strand hvor mennesker har nektet å la seg vaske bort av de evige bølgene … — Det er bare fantastisk, på en veldig diskret måte.
Og som den oppvakte leser nå kanskje har fått med seg, er det Eastbourne som er grunnen til bloggetørken her de siste fjorten dagene eller så. Jeg kommer nok til å skrive mer om denne turen, men nå hadde jeg bare lyst til å blogge noen bilder (klikk for større versjoner):
 |
 |
 |
 |
|
Stranda i Eastbourne består av uttallige små steiner som naturen har brukt årtusener på å forme |
|||
 |
 |
 |
 |
|
Vannet i Den Engelske kanal holder vanligvis god badetemperatur, og når det flør, og sjøen treffer de soloppvarmede steinene, er det til og med så varmt at jeg bader.. |
|||
 |
 |
 |
 |
|
Langs stranda finner man mange eksempler på at havet fremdeles er en viktig næringsvei og arbeidsplass for mange, og alle restauranter og puber i Eastbourne kan by på spennende fiskeretter. Og selvfølgelig «Battered Cod and Chips», som er min favoritt. |
|||
 |
 |
 |
 |
|
Strandpromenaden går fra området der vi bodde forbi fornøyelsesparker, badeland, restauranter og attraksjoner før den når byen, hvor «The Eastbourne Pier» stikker seg ut som et naturlig midtpunkt foran den lange, lange hotellrekken. |
 |
 |
 |
 |
|
Promenaden fortsetter forbi sentrum ut mot «Beachy Head», en kalksteinsvegg kanskje bare slått av den i Dover? Hele veien er det noe å se, og noe som skjer. Jeg tror jeg kunne vandret langs denne stranda i årevis uten å blitt lei. |
|||
 |
 |
|
 |
|
Eastbourne er et berømt rekreasjonssted for Englands eldre, og et sted der mange skoleelever på språkreise finner sin første kjerlighet. Men sannelig fungerte det ganske bra for en småbarnsfamilie, også! |
|||
Forrige helg var vi på gartneri for å kjøpe jord, gjødsel og slikt som man trenger for å prøve og få litt gress til å vokse mellom mosen.
Da så jeg de flotte blomstene det er bilde av her, og jeg fikk lyst til å prøve makrofotografering med telefonkameraet mitt. Egentlig synes jeg det ble ganske bra, jeg! Det er altså tatt med makroinnstilling, oppløsning 2 megapiksler og det er tatt i «lyst innendørslys», altså inne i et veksthus på en temmelig overskyet dag.
Originalen rett fra kameraet kan lastes ned her for spesielt interesserte. Det er en JPEG-fil på 559,5KB.
Selvfølgelig er det fremdeles milevis fra mobiltelefoner med kamera til skikkelig fotoutstyr. Men sammenligner man kvaliteten på bildene fra denne telefonen med kvaliteten på de fra kompakte digitalkamera i samme prisklasse, synes jeg slettes ikke telefonen kommer spesielt dårlig ut.
Årets nasjonaldagsfeiring har vært av det tradisjonelle slaget. Skrittelleren har passert 20000, og nå er alle i huset slitne.
Været var som det pleier å være på 17. mai på Fauske — kaldt, men regnet holder seg så vidt unna og solen titter frem og får alle til å enes om at egentlig så er det jo helt OK med 17. mai-feiring. Etter toget var det vi seksåringsforeldre som arrangerte kake- og kaffeslabberas, hvori opptatt pølser, is og brus, i barnehagen med barnehagebarna, foreldre, søsken og det som ellers måtte ha lyst til å komme av slektninger og familie. Det ble også temmelig vellykket.
Jeg skal ikke skryte på meg den store, svulstige nasjonalfølelsen, akkurat — men fremdeles så synes jeg vel egentlig, så er det jo helt OK med 17. mai-feiring …
Da vi var på vei hjem fra Lekedilla i går, ble vi overrasket av et helt fantastisk kveldslys i Valnesfjord. Jeg prøvde å fange det med IXUSen:
Det var ganske fantastisk!
Ikke akkurat sommertemperaturer ennå, men sol og feriestemning. Guttene blir … — vel, som barn — ved synet av en soleplass med et vaskeekte klatrestativ.
Fylle spann etter spann, bygge soleplassland.
Oppe på fjellet der bor det tre trolle
Trollefar og Trollemor og lille Olle Bolle
«BØ» sier Trollefar, «BØ» sier Trollemor,
men den lille Olle Bolle sier bare «bø»
Dette er en av favorittsangene til lilletrollet her i huset (eller Fjernkon-trollet, som han også er kjent som), så når det ble snakk om troll-fest i barnehagen, var Magne helt med.
(Klikk på bildene for større versjon)
Mammaen sydde trolledrakt, og i dag morges var det bare så vidt tid til å spise frokost før vi måtte i vei. Og da vi kom inn på barnehagen og han fikk se alle trollekledde barnehagevoksne, var forventningen til å ta å føle på. Med så mye oppbygd spenning er det vel nesten nødt til å komme et antiklimaks — men det er helt utrolig hvor mye noen pølser og en liten dupp greier å glatte over, så det går nok greit.
Å ha en toåring i huset igjen er ganske så forskjellig fra forrige gang. Mens storebroren stort sett holdt seg i ro og i nærheten av foreldrene da han var på den alderen, er Magne høyt og lavt, og veldig glad i å forske på alt det ikke er meningen at han skal være borti.
I morges, for eksempel, sneik han seg stille ut fra soverommet uten at foreldrene tok særlig notis av det. Før mammaen syntes det var mistenkelig stille, og gikk for å se hva det var han hadde funnet. Det var pappas digitalkamera. Og ikke nok med det, han hadde til og med fått til å slå det på! Her er deler av resultatet.
Om vi ut fra dette kan fastslå at han blir fotograf eller modell — eller være litt bekymret for at han ikke vet foran og bak på et kamera — det har jeg ikke tatt stilling til ennå, men de 15 bildene han hadde tatt av seg selv, tyder i alle fall på at han hadde det temmelig morsomt!
Det kan se ut som om jeg har gjort ham urett, og at guttungen faktisk vet hvor linsen sitter. Når han blir konfrontert med bildeserien, hevder han hardnakket at det er smokken han skulle ta bilde av. Og den er en så kjær sengekamerat, at jeg tviler ikke på at han gjerne ville ha den foreviget.
