Artistene er på vei opp på scenen, og jeg regner med at alle lurer på hva de egentlig skal mene om låtene som blir fremført den neste lille timen. Frykt ikke, lassedahl.com svikter ikke.

• Infinity – «Hooked on you» — Barbie Girl var morsom i ca. 8 gjennomspillinger. Denne versjonen er ikke morsom. Og det er ikke nok bass i denne låta til å skjule at ikke en gang stemmene holder.
• Jenny Jenssen – «Vil du ha svar» — Dainsebaindmusikk er rævva. Det er like rævva i Grand Prix som alle andre steder. Svaret er «takk, men nei takk»
• Trine Rein feat. Andreas Ljones – «Maybe» — Litt «Come together»-inspirert til å begynne med, men blir Roxette-kjedelig etter hvert. Et anstendig forsøk, men det vil nok raskt forbigås i stillhet dersom den sendes til Finland.
• Dusty Cowshit – «Chicken Rodeo» — Det går ikke an å lage parodimusikk inspirert av Frank Zappa. Det blir ubønnhørlig litt flaut. Og bedre blir det ikke når man plagierer «500 miles» i refrenget
• Torhild Sivertsen & The Funky Family – «Love on the dancefloor» — Jeg har likt Torhild helt siden Tomboy, og jeg synes egentlig dette er en helt OK låt. Men det er ikke derfor jeg tror den vinner
• Jannicke Abrahamsen – «Rocket Ride» — De siste årene har jeg kritisert discoforsøkene i den norske MGP-finalen. ‘Rocket Ride’ viser at man går riktig vei, men fremdeles er det et stykke igjen til vi snakker om klassedisco. Tror ikke den vinner.
• CRASH! – «Wannabe» MGPs stiligste låt. Teeny har laget en råtøff låt, og fremføringen er glitters. Jeg ville gjerne sett denne i Helsinki.
• Guri Schanke – «Ven a bailar conmigo» Dette er visst Guri Schankes store vinter, dette. Og hun er så flink, atte. Hun har jo tross alt tatt sangtimer med en av Norges største stemmer gjennom tidene. Men dette er liksom litt … Nei — jeg stemmer for CRASH!

Men jeg tror som nevnt dessverre ikke at den vinner. Men det er egentlig ikke så farlig, så lenge vi ikke sender dansebandkarikaturen ut i verden. Det er enkelte ting holder man innenfor husets fire vegger, og Jenny Jensen har ingen ting utenfor Det Norske Hus å gjøre.

Vi ser ikke noen grunn til å ikke følge opp den store suksessføljetongen på disse sidene, virkelig Melodi Grand Prix-dømming. Her er resultatene fra «sistesjansen», hvor de seks låtene som nesten nådde finalen får en omkamp om de to siste plassene:

• Trine Rein feat. Andreas Ljones – ‘Maybe’: Litt «Come together»-inspirert til å begynne med, men blir Roxette-kjedelig etter hvert. Et anstendig forsøk, men det vil nok raskt forbigås i stillhet dersom den sendes til Finland.

• Stian Joneid – ‘Are you ready’: Totalt kjedelig og intetsigende. Og bare tidvis greit sunget.

• Malin Schavenius – ‘Under stjernene’: Denne sangen hadde passet bra i 1984. Det vil si, vi ville syntes den var like flau da, også.

• Hazen – ‘Better than this’: Østfoldrockere har en litt stilig lyd for oss som vokste opp med Heart og mer anstendige band – men her er dessverre vokalen for nølende og spe. Men gitarlyden er god, og det er ikke flaut om vi må sende denne.

• Blue Moon Band – ‘Goodbye to yesterday’: Sikkert flinke folk hele veien, fin fremføring og alt det der. Og dermed selvutslettende og usynlig. Dette er en fin sang å hente en ny øl fra kjøleskapet til. Synd, for egentlig tror jeg både låtidéen og artistene har potensiale.

• Jannicke Abrahamsen – ‘Rocket Ride’: De siste årene har jeg kritisert discoforsøkene i den norske MGP-finalen. ‘Rocket Ride’ viser at man går riktig vei, men fremdeles er det et stykke igjen til vi snakker om klassedisco.

Likevel – hvis to låter virkelig må gå videre til lørdagens finale fra dette utvalget, stemmer jeg på ‘Better than this’ og ‘Rocket Ride’, tror jeg.

Melodi Grand Prix er igang igjen, og det skulle ikke forundre meg om vi etter første semifinale allerede har sett vinneren.

Og hva er det som gjør Torhild Sivertsen & Funky Family til årets favoritter? Jo, SMSavstemningstradisjoner.

Taiwo og Kehinde i Funky Family er fra Helgeland i Nordland. Nordlendinger er noen ev de mest hemningsløse SMS-stemmegivere i landet, spesielt når det gjelder programmer på NRK1 og P1. Bare se på alle avstemningene NRK har hatt om nasjonalkake, fjell, sommerby, vise eller hva det skal være — om ikke nordlandskandidaten vinner er den i alle fall langt bedre representert enn hva folketallet skulle tyde på.

Men i fjorårets avstemning så vi noe nytt, nemlig at det er flere som er dyktige på å stemme. Når innsatsen er høy nok, går også vestlendingene — og etter stemmetallene å dømme i særdeleshet bergenserne — til telefonene i hopetall. Christine Gulbrandsen og Alvedansens suverene seier i fjor skulle tyde på det.

Så i år kloner man altså nordlandsk patriotisme med bergensk glam- og MGP-tradisjon. Det må bli en stemmesanker av de helt store. Det eneste som kan true denne sangen, er hvis Hele Norges Sissel får med seg Hele Nord-Norges Halvdan Sivertsen, men et raskt blikk på deltagerlisten tyder verken på at det skjer, eller at det er noen andre som har samme stemmesankingspotensialet når alvoret begynner i Spektrum.

Husk: Dere leste det her først!

OK – kanskje litt feigt å poste denne som eneste kommentar til denne saken — men den er alt for bra til å la være.

«Do they have bucks in Norway? I don’t know. Wood, probably? Well, they do now …»

NRK julekalender i år er glimrende barneunderholdning med intelligens, varme og både dybde og bredde. Slettes ikke uventet blir den programmessig slaktet på kommentarplass i min lokalavis. (Siden som jeg linka til er borte — jeg velger å tro at jeg ikke har noe med det å gjøre. Men saken kan kommenteres i Saltenbloggen).

Kommentatoren ønsker seg øyensynlig tilbake til 1979, da vi hade én TV-kanal, skomaker Jens Petrus Andersen lot Tøffe Tøfflus snurre øst-tyske propagandafilmer i skomakerbenken, Fru Enebær fremdeles hadde boden sin på torget og Mister Minits hurtigreparasjon av sko på kjøpesentra var langt inn i framtiden. Jeg synes også det kan være godt med nostalgi, men med to barne-TV-interesserte barn i huset, er jeg fryktelig glad for at statskanalen anno 2006 har mer å by på.

I «Jul i Svingen» ser hun voksne karakterer som er «uintelligente, uempatiske, urealistiske og umoralske». Det topper seg visst da hun ser en far som «sikler på nabokona» i tredje episode (ikke første, som kommentatoren mener å huske) og når en voksen får unger til å måke snø. Med dette «dreper NRK» visstnok hele «førjulstida» for å sitere den noe dramatiske overskriften.

Jeg greier ikke å se helt det samme som Merete Dalsbø ser i den serien, jeg. Jeg ser i første rekke barn som er akkurat så levende, varierte, uberegnelige og vidunderlige som barn er — og skal være. Men rundt disse barna, eller kanskje heller bak dem, ser jeg noen voksne som slettes ikke er så ukjente for meg som de åpenbart er for kommentatoren.

Jeg ser en pappa som er veldig opptatt av at ingen skal se at han ikke er best og først i alt, jeg ser en mamma som ikke alltid husker alt det gode mødre skal huske, men som likevel gjør så godt hun kan, jeg ser enka og småbarnsmora som er så livende redd for også å miste gutten sin at hun nesten kveler ham, jeg ser den fremmedkulturelle familien som slites mellom å holde på gutten sin og å la ham slippe fri, jeg ser hustruen som tolererer sin alt for barnlige manns mange påfunn og særegenheter med et overbærende smil, fordi hun egentlig er livredd for å miste kontrollen.

Jeg ser folk som egentlig er akkurat som meg selv. Jeg, og det de fleste av mine venner, er egentlig litt sånn som de voksne i Svingen. Jeg ser et speilbilde av oss sårbare og utilstrekkelige men likevel lykkelig strebende mennesker. Og som den uintelligente, uempatiske, urealistiske og umoralske mannen jeg da åpenbart er, tar jeg meg selv i å lure på om ikke Saltenpostens kommentator også fikk et glimt av seg selv i det samme speilet — og kanskje ikke likte det hun så?

Det er to typer juletegneserier ute i butikkene. For det første, har vi juleheftene. Disse er i bredt format, handler gjerne om Fiinbeck og Fia, Knoll og Tott, Snøfte Smith, Blondie og lignende skapninger. I det siste har vi i tillegg fått julealbumene.

Juleheftene med amerikanske serier er egentlig en overlevering fra den gangen vi ikke hadde søndagsaviser her til lands. Da hadde vi ikke noe sted å trykke søndagssidene. Disse ble dermed samlet opp og solgt til jul. Jeg må alltid ha noen slike julehefter. Ofte kjøpes det i alle fall et par-tre av titlene nevnt over, og disse må ikke åpnes før jula er ringt inn.De passer fint å lese mens man venter på å få pakket opp julegaver.

Det jeg kaller julealbum er de moderne serieutgivelsene som delvis spesialtegnes til jul, gjerne med en lang julefortelling i tillegg til striper og andre godbiter. Eksempler på disse er Pondus, Nemi, M og Piray. Disse har da kommet etter at jeg har blitt voksen, så her får jeg lov til å lage meg egne tradisjoner. Derfor er det lov til å lese disse før juleaften. Og da kan vi komme med en liten rangering!

• Piray: Karine Haalands univers får jeg ikke lest så ofte som jeg kunne ønske, så et julehefte herfra var velkomment. Hvis man liker Haaland, liker man helt sikkert også dette, det er mer av det samme, og det holder god kvalitet. Terningkast fire.
• Pondus: Årets desiderte skuffelse. Voldsomme mengder opptrykk, den lange historien var ikke særlig julete av seg og det er alt for mye her som ikke er relatert til serien. Har Frode for mye å gjøre, eller begynner han bare å gå lei? Terningkast to.
• Nemi: Kanskje årets flotteste julefortelling. Lise Myhre blir rørt når det skal skrives om julen, og greier å lage koselige julehistorier fra Gothmiljø. Ikke så verst prestasjon, det! Terningkast fem.
• M: Det har blitt veldig poppis å genierklære Mads Eriksen, men jeg greier nok ikke å la være likevel. Dette julealbumet har med seg historier fra de tre siste årene, og med et slikt utvalg å plukke fra, må det bli bra. M koser seg ekstra når det går mot jul. Høy julefaktor, morsomme julehistorier og stor fortellerglede. Terningkast seks!

Så, hvis du skal kjøpe bare ett julehefte/album i år, så er det alt for lite. Men pass uansett på at du får med deg M fra butikken — og legg merke til den stilige forsiden!

Selv om jeg har postet mange julerelaterte youtubevideoer i det siste, nekter jeg for at det er noen julekalender det er snakk om. Det er bare det at jeg kommer over så skrekkelig mye julestoff på nettet som alle bør må se. Og i dag handler det om et godt tips til de som ikke har så mange å feire jul sammen med:

Denne videoen fra minouye viser hvordan du kan oppleve en skikkelig overraskende juleaften ved hjelp av nettilgang, brennevin og disiplin. Og «Drunken Christmas» kan du feire når som helst, så lenge du tar høyde for postgangen.

NRKs nye julekalender «Jul i Svingen» har fått satt seg, og jeg må si jeg er meget imponert. Persongalleriet er like sjarmerende som før, de nyankomne passer godt inn og NRK er fremdeles enere på å lage adventsstemning.

Årets julekalender er lavmælt og humrende. Vaskeseddelen sier «Jul i svingen handler om de små, viktige tingene i livet, fortalt med humor, litt ertelyst, og mye varme», og det er nok mye sant i den beskrivelsen.

Men «Jul i Svingen» er ikke bare et TV-program, det er også en spennende, barnetilpasset julekalender på nett. På http://www.nrk.no/julisvingen/ kan man få se alle episodene (men bare frem til og med dagens, selvfølgelig), høre radioprogrammet «Radio Svingen», det er aktiviteter bak hver luke, du kan lese om de forskjellige figurene i programmet og se bilder fra serien.

Jeg synes dette er en meget vellykket barnesatsing fra NRK.