Piratkopiering av programvare koster produsentene over en milliard kroner i året, bare i Norge, sier Business Software Alliance ifølge VG. Er dette helt sant?

Bakgrunnen for påstanden er så vidt jeg kan se at 31 prosent av all installert programvare på norske arbeidsplasser er piratkopierte, og det piratkopieres altså for en milliard i året. Spørsmålet er imidlertid om dette beløpet er et reellt tap for programvareprodusentene.

Mange piratkopierer, det er jeg enig med BSA om. Det er galt å piratkopiere, der er jeg også enig med BSA. Men at programvareprodusentene taper så mye på det, det er jeg ikke like sikker på.

La oss si at alle hadde bestemt seg for å være ærlige, og ikke lenger ville piratkopiert noe som helst. Jeg vet for eksempel av noen ikke-lisenserte Microsoft Officeinstallasjoner. Ville de som bruker disse da kjøpt office? De jeg kjenner, ville nok ikke det. De ville nok installert OpenOffice.org.

Kampen mot piratkopiering dreier seg først og fremst om informasjon. Hvis brukerne visste hvordan de skulle gå frem for å opptre lovlig, ville det avhjulpet mye. Når en person får låne Office-CDen fra en venn, er det ikke alltid han vet at det er et lisensbrudd.

Men viktigere er det med informasjon om frie alternativer. En kontorstøttepakke som Microsoft Office og dens konkurrenter er et godt eksempel: Hvis de som selger datamaskiner med et operativsystem preinstallert hadde installert nettopp OpenOffice.org på disse fra butikkens side, tror jeg at antallet piratkopierte Officepakker ville gått betraktelig ned.

Men dette hører jeg aldri BSA kjempe for. Hmm – merkelig 🙂

Så er Høyres landsmøte over for i år, med åpning for samarbeid med FrP, løfter om fortsatt skattelette, mer sprit til ungdommen og en avsløring av hvem som egentlig styrer landet. Egentlig ikke noe overraskende, med andre ord. Jeg ønsker Høyre lykke til med resten av regjeringstiden med en sang av Tracy Chapman:

Don’t you know
They’re talkin’ about a revolution
It sounds like whisper
Don’t you know
They’re talkin’ about a revolution
It sounds like whisper

While they’re standing in the welfare lines
Crying at the doorsteps of those armies of salvation
Wasting time in the unemployment lines
Sitting around waiting for a promotion

Poor people gonna rise up
And get their share
Poor people gonna rise up
And take what’s theirs

Don’t you know
You better run …
Oh I said you better
Run run run …

I distriktsavisen leser jeg følgende melding i dag:

Den svenske regjeringen vil likevel ikke senke alkoholavgiftene i vår. Dermed kommer heller ikke den norske regjeringen til å gjøre det.

Det er grunn til å være fornøyd med at svenskene ikke setter ned alkoholavgiftene nå i vår. Men det betyr nok ikke at de har slått fra seg muligheten. Alt tyder på at svenskene fortsatt har dette til vurdering, men utsettelsen er en viktig delseier, sier helseminister Dagfinn Høybråten til ANB.

Her på Fauske markerer vi hundreårsjubiléet for løsrivelsen fra Skjerstad kommune i år. Det var visst en sånn nasjonal markering av en eller annen unionsoppløsning også – med det høres ut som om vi bare kan avlyse den. Unionen er tilbake!

… var det noen som ikke fant riktige gamasjer?

Så har valgkampen begynt for alvor, hørte jeg på p4 i dag tidlig. For nå har Stein Erik Hagens «sosiale samvittighet» våknet:

Norges nest rikeste mann, Stein Erik Hagen, lover pengestøtte til samtlige borgerlige partier foran høstens valgkamp. Hagen er provosert over at LO gir fem millioner kroner til Arbeiderpartiet og at tre LO-topper har fått plass i partiets sentralstyre.

Selv er jeg ikke organisert, og ikke AP-velger, men jeg ser likevel på dette som ganske uproblematisk. Det er et parti og en organisasjon hvor store deler av norges befolkning er velgere, medlemmer eller begge deler, og hvor de engasjerte i det alt vesentlige har felles verdier og interesser.

At organisasjoner støtter politiske partier økonomisk, er helt vanlig både her til lands og i resten av den demokratiske verden. Så lenge denne støtten er offentlig og fra demokratiske organisasjoner, er ikke dette særlig problematisk. Jeg er mer bekymret over samrøret og påvirkningen som skjer utenfor demokratiske arenaer og offentlighetens lys, jeg.

Stein Erik Hagen støttet statsministerens parti med store midler foran forrige valg, og han inviterer statsministeren og andre «samfunnstopper» til festene sine, blant annet norges mest overdådige bryllup.

… det er åpenbart helt legitimt for LO å gi 5 millioner i støtte til Ap, og helt i orden at tre LO-topper deretter velges inn i sentralstyret. Da er det lett å begynne å spekulere i om det er snakk om en ytelse og motytelse, sier Hagen til NRK.

Den samme Stein Erik Hagen fikk 1,800 000 000 kroner – ja, en komma åtte milliarder kroner i ekstra skattelette fra Bondeviks høyreregjering da han solgte eierandelene sine i en norsk butikkjede til utlandet. Da er det ikke bare lett å begynne å spekulere i om det er snakk om en ytelse og motytelse, men svært vanskelig å ikke gjøre det, i alle fall for meg. Men det er klart, de samme reglene kan jo ikke gjelde for norges nest rikeste mann, som for alle oss andre.

Jeg skjønner godt at Stein Erik Hagen støtter de borgelige partiene. Alle de som har felles interesser med ham bør gjøre det. Selv velger jeg nok å stemme på et av de partiene Stein Erik Hagen ikke støtter, siden jeg føler at jeg har mer til felles med de som er ansatte i butikkene han eide.

En av ferietradisjonene har blitt et IKEA-besøk. Vi har såpass langt å dra til nærmeste varehus at det må noen feriedager til før vi gidder, så det blir ikke så ofte. Selv om jeg beklager meg over konemor som bare må til denne forvokste sponplatebutikken, må jeg innrømme at det heller ikke er de verste timene i mine ferier. Men det er likevel greit at det ikke blir oftere. Uansett; ved siste IKEA-besøk tok jeg meg tid til å tenke litt over hvorfor IKEA har blitt den suksessen det har blitt. Jeg fant bare delvis svar.

Selvfølgelig vil noen argumentere med at det er bra utvalg, andre med at det er flotte møbler. Enkelte synes det er praktisk med alt på ett sted, nesten alle nevner den lave prisen som en suksessfaktor – men det er slettes ikke alt. IKEA er også rendyrkelsen av anerkjente serviceledelsesprinsipper. Poenget med IKEA er ikke at vi skal kjøpe møblene vi trenger. Poenget er heller ikke at vi skal få billige varer. Poenget med IKEA er å gjøre oss fornøyde. Varene og alt det fører med seg, er bare et middel for å oppnå dette. Kjöttbullerna er minst like viktige som bokhyllen Ivar .

Det moderne mennesket har det samme behovet for trygghet som våre forfedre søkte å stille gjennom storfamilier og drømmen om å eie ei ku. Men foreldrene våre vil ikke lenger leve sammen med oss, og vi har råd til å kjøpe de kyrne vi trenger men ikke plass til dem, så vi må finne tryggheten vår andre steder. Et vekslende og uoversiktlig samfunn med økt fremmedgjøring skremmer oss, og vi trenger trygghet og en følelse av at vi mestrer livet vårt. Og hva gir IKEA oss? Er det noen som har opplevd å ikke forstå, eller å ikke greie å finne ut av, hva man skal gjøre på IKEA? Neppe. Det er trygghet, det. Trygghet i en flat pakke.

Dette er IKEAs suksess, dette er det alle leter etter og det vet IKEA. Det er derfor de finnes i alle verdenshjørner, over alt og alltid. Det ironiske blir da når man ser slike ting som Folkeaksjonen for IKEA. Vi Nordlendinger er egentlig ikke så kåte på bokhyllen Ivar som denne aksjonen skulle tyde på. Vi er bare så veldig utrygge. Vi vil til IKEA.

Så, hvorfor IKEA har blitt en slik suksess? Vel, litt fordi de gjør tingene sine riktig. Men også ganske mye fordi vi føler at vi trenger dem, at vi trenger en butikk for å føle at vi mestrer våre egne liv. Og det er det som er litt trist med IKEA …

Unge Høyres leder Torbjørn Røe Isaksen har hatt en krangel med Kristin Halvorsen og bloggeutvikler og venstremann Raymond M. Kristiansen. Her er hans innlegg i debatten.

Denne krangelen førte til at Unge Høyre-lederen måtte krype til korset og lage seg en skikkelig blogg. Flott! Men likevel har Unge Høyre et stykke igjen å gå. For en fungerende blogg er én ting, men hva med fungerende hjemmesider?

Unge Høyres sider er nemlig laget utelukkende i Flash. Det er en veldig dum ting å basere en webside på, spesiellt i dette tilfellet. Den blir lite tilgjengelig for funksjonshemmede, den blir unødig komplisert å oppdatere og å endre, og ikke minst blir den usynlig for søkemotorene. Hvis du for eksempel vil vite hvordan denne siden ser ut for Google, kan du følge denne linken:

http://216.239.59.104/search?q=cache:nthKV0JfuWEJ:www.ungehoyre.no/

… og velge at du vil se Lokal kopi med kun tekst. Jeg mener at dette er litt for dårlig. En webside bør og skal inneholde tekstlig informasjon. Vil man bruke Flash på den måten Unge Høyre her har gjort (noe jeg forøvrig ikke kan se noen grunn til) må man i alle fall sørge for å ha alternativt innhold, og holde begge delene like oppdatert. Tar Unge Høyre utfordringen?

Men det er jo selvfølgelig flott ammunisjon til noen sleivspark, da: Unge Høyres websider – fine å se på, men totalt blottet for fungerende innhold. Jeg overlater til den våkne leser å trekke de åpenbare allegoriene.

I går skulle vi ha oss søndagsmiddag av den gode sorten, Baccalao. En flott middag. Men det ble med en liten bismak.

På Coop’en hadde de nemlig klippfisk til en relativ rimelig penge. Sikkert noe restopplag eller et introduksjonstilbud tenkte jeg, og tok med meg en pakke på 400 gram til noenogførti kroner eller hva det var. Naiv som jeg er, leste jeg selvfølgelig ikke på pakken før jeg kom hjem.

Og joda, i følge deklarasjonen var det flott skinn- og beinfri klippfisk fra Lofoten i pakken. Ikke noe problem med det. Litt merkelig form var det på den, i små biter istedet for stykker slik jeg er vant til, men det sto at det var slik de ville ha den i Portugal, så det kunne jeg også godt prøve. Men den var renset og pakket i Kina! Middagen min har vært i Kina! Og jeg som ikke har vært lenger borte enn Spania selv …

Ikke det at jeg har noe i mot mat fra Kina, altså. Jeg har heller ikke noe i mot at vi importerer varer derfra. Men at klippfisk fra Nord-norge må fraktes over halve verden for å pakkes og så over halve verden en gang til for å selges, det forekommer meg absurd for å si det mildt. Nord-norge trenger arbeidsplasser, verden trenger mindre transport og Norge trenger tross alt litt annet enn olje å leve av. Hvis vi ikke lenger kan pakke vår egen fisk, da er det bare å slukke og låse, spør du meg.

Kronargumentet for kinafarerklippfisk er selvfølgelig at den blir billigere. Det får ikke hjelpe, klippfiskposten er en så forsvinnende liten del av mitt matbudsjett at jeg ikke ser noen grunn til å sende den verden rundt for å spare en tier.

Neste gang leser jeg varedeklarasjonen. Nøye.

Kristin Halvorsen holder innledning under Nordland SVs årsmøte 2005

Når man holder tale i Nord-norge, er det ikke til å unngå at fisk og fiske blir en del av innledningen – selv om også Kristin Halvorsen understreket at det nå faktisk er flere ansatte i reiselivsbransjen enn i fiskeriene. Men når det gjelder fiskeriene, er kongekrabben en trussel mot norsk natur. SV ønsker derfor fritt fiske av kongekrabben.

Fritt fiske vil føre til økt tilgang. Økt tilgang vil gi lavere priser, slik at mange flere kan få prøve denne etter sigende glimrende råvaren. I en bisetning – og vel og merke med en latter – foreslo derfor Kristin Halvorsen et slagord til den kommende stortingsvalgkampen;

«Kongekrabbe til folket»!

Dagbladet melder i dag at ingen trær vokser inn i himmelen. Den verdenskjente økonomiprofessoren Robert J. Schiller mener boligbobler er under utvikling en rekke steder i den vestlige verden, og sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i analysehuset First Securities kommenterer dette med «Mye tyder på at en boligboble er under oppbygging også i Norge».

Vi som tapte på forrige boligboble på 80-tallet, blir litt skremt når vi leser slikt. Vær forsiktig! Ikke kjøp dyr bolig hvis du tror du vil eller kan komme til å måtte selge den om få år, og ikke lån mer penger enn at du klarer en rente på minst 7%.

Joda, jeg vet at mange tjener penger under slik Klondyke-stemning som vi har nå – men det er minst like mange som taper. Så vær forsiktig, og vær skeptisk til bankenes rådgivere. Og tenk langsiktig!

Ifølge UNICEF dør mer enn 3 500 spebarn hver dag eller 1 million i året fordi de ikke blir ammet. Nestlè bryter WHO-koden når det gjelder markedsføring av barnematprodukter og spesielt morsmelkerstatning i den tredje verden.

De gir bl.a. gratis morsmelkerstatning på sykehuset. Foreldrene vil gjerne at babyen deres skal se like blid og rund ut som barnet på reklamen og tar vel i mot gaven. Når de kommer hjem må de selv betale for den dyre erstatningen og kompenserer den høye prisen med å spe ut pulveret med mer vann enn tilrådelig. Bruksanvisningen er ofte på engelsk som mange ikke behersker, noe som fører til feildosering.

Mangel på brensel og rent vann fører til lite vasking av flasker og at vannet ikke blir kokt. Mødre mangler også den naturlige prevensjonen ammingen gir, og blir raskt gravid igjen. Barna blir underernært og infeksjonsfaren er stor. Dette fører til diarè og uttørking, den største barnedødligheten.

Nestlè har mange produkter, ikke bare barnemat. Noen av dem finner du her. Gjør et bevisst valg og kjøp alternativt!

Dette er avskrift fra Ellen Dahls blogg. Hvis du er enig så blogg om det, du også. I et stadig mer markedsliberalistisk verdenssamfunn, plikter vi å bruke vår forbrukermakt.