En ting som fascinerte meg under Englandsferien, var i hvilken grad handelsstanden, og spesielt dagligvarehandelen, tar klimatrusselen på alvor. Man kan selvfølgelig innvende at det med Storbritannias samlede utslipp og -historie bare skulle mangle at det landet bidrar med noe, men alt erfaring jeg besitter viser at det sjelden er noen sammenheng mellom skyld på den ene siden, og vilje til bot og bedring på den andre.

Måten miljøinnsatsen vises på, er litt forskjellig. Supermarkedkjeden Tesco hjelper sine kunder ved merking av hva som er smart (tips om lavenergipærer i stedet for vanlige lyspærer for eksempel, og bonuspoeng for den som gjenbruker bæreposer eller kjøper flergangsbærepose) mens Marks &Spencer har fem ambisiøse klima- og etikkmål (dramatisk reduksjon av energibruk både i varehusene og gjennom logistikkendringer, tallfestet mål for økning av rettferdig handel og så videre).

Alle jeg så, var gode tiltak, og det er befriende å se at slike gigantselskap ser verdien av å gjøre ting så bra som mulig, istedet for å ha som mål å «stort sett holde seg innenfor lovens rammer». Selvfølgelig gjør de det for pr-gevinsten, men å bruke reklamebudsjettet på å redde jorda fremfor å ødelegge filmer på TV med idiotiske reklamefilmer, det er jo som et helt lite Kinderegg, det.

Til og med den lille, lokale COOP’en viser at miljøproblematikken er satt på dagsorden, ved å pakke maten vi har handlet i biologisk nedbrytbare plastposer. Slike plastposer er temmelig geniale, de kan brukes til matavfall der det er kildesortering – som vel snart er hele Norge med unntak av Oslo – og brytes ned sammen med råtnende matavfall i løpet av 18 måneder.

Vi hadde slike på noen forretninger på Fauske, også. Men siden vi betaler for plastposene selv i Norge, og siden landet er ødelagt av økonomisk tenkning slik at alle varer unntatt lokkevarer må bære sitt eget dekningsbidrag, ble selvfølgelig disse posene alt for dyre – og folk kjøpte heller de miljøfientlige tradisjonelle plastposene. De er derfor borte nå.

Likevel var det slagordet til COOP på disse posene som inspirerte til denne bloggingsen. De deler ikke helt min oppfatning om at alle bør bidra med det de kan, de mener at jobben allerede er gjort, de. I alle fall i én forståelse av slagordet:

«We go further
so you don’t have to»

Nå kan det jo hende at det her spilles på dobbeltbetydningen av å «go further», altså at du kan få miljøvennlige løsninger i nærmiljøet, og ikke trenger å dra til store supermarked for det – men da forsvinner poenget mitt fullstendig, så la oss holde oss til meningen som inspirerte til overskriften, denne gangen. Sånn at denne postingen har et utgangspunkt, liksom.

Men slagord er helt klart noe det brukes reklamekroner på, og av og til er disse pengene godt anvendt. Tidligere nevnte Marks & Spencers presenterer miljømålene sine med følgende underskrift:

Plan A. Because there is no Plan B.

Av alle de aktivitetene som bedrives om sommeren, er det ganske mange som medfører reising. Og en god del av disse reisene skjer jo med fly. Da får vi oppleve antiterror-reglene som blant annet sier at det ikke er lov å ta med seg flasker, våpen og sånt om bord i flyet.

Flaskeforbudet tror jeg egentlig er for å kontrollere norske sydenturisters alkoholinntak litt bedre, da — mens våpenforbudet egentlig er ganske greit. Likevel er ingen kontroller helt vanntette, og det blir jo litt parodisk når man leser om saker som denne fra VG, hvor en gutt fikk med seg en temmelig naturtro lekepistol i metall gjennom sikkerhetskontrollen:

Isaks lekepistol er laget i metall. Foto: Tront Sørås, lånt fra VG.

Men slike ting skjer jo. Det som fikk meg til å ville skrive noe her, var imidlertid opplysningene som står lenger ned i saken, om at en lommekniv heller ikke ble oppdaget sikkerhetskontrollen. Informasjonssjefen ved Oslo lufthavn forteller at det er helt i orden, «I tilfellet lommekniven kan det være at den er regnet som et universalverktøy. Da kan den tas med forutsatt at bladet ikke er lenger enn seks centimeter, sier Kobro.». Jeg målte litt på min egen lommekniv, jeg. Bladet der er bare seks centimeter, så den er altså helt grei å ta med seg på flyet:

Er det bare jeg, eller ser ikke slike litt skumlere ut enn en tannkremtube på mer enn 100 milliliter, egentlig?

… eller slå seg på flaska. Når det er sommer, gjør man mye man ikke gjør ellers om året. Jeg, for eksempel, leser VG. Der ser jeg i dag at Frp ønsker lavere priser på brennevin og bensin. Altså en nyhet på linje med «fisker liker vann». Men det morsomme med akkurat denne saken, var tabloidens dekning av den.

For der er det listet opp, kledelig illustrert med en spritflaske, hvor mye brennevinet koster, og hva det ville kostet med FrPs avgiftspolitikk. En treliter med rødvinen Gato Negro, for eksempel, koster i dag svimlende tre hundre kroner, mens FrP vil selge den for latterlige 169 — slik de gjør i Sverige. Og i følge VGs oversikt, gjør det at du sparer 131 kroner!

Matematikken i dette er selvfølgelig uomtvistelig i utgangspunktet — tre hundre minus etthundreogsekstini er etthundreogtrettien. Men det jeg lurer på, er hvem det er som sparer så mye på det.

Avgiftene på alkohol i Norge forsvinner inn i statsbudsjettet sammen med alle statens inntekter. Der brukes alko-kronene sammen med alle andre kroner blant annet til veibygging, eldreomsorg, barnehager og alt det andre som FrP vanligvis er så glad i. Når disse pengene ikke lenger kommer inn i statsbudsjettet som alkoholavgift, må de jo komme andre steder fra.

Jeg vet om mange måter staten burde kreve inn flere penger på, det er ikke det, men jeg synes likevel det blir litt merkelig når VG presenterer en gigantisk overføring av penger fra storsamfunnet med barn, avholdsfolk, eldre på institusjoner og alle andre som ikke drikker til de av oss som er gjerne tar oss et glass vin, som sparing.

Det er veldig mange som ikke sparer en krone på FrPs alkoholavgifter, men tvert i mot blir sittende med regninga. Og da har jeg ikke engang nevnt alle de nye alkoholikerne FrPs politikk vil skape. Jeg tror jeg synes at avgiftsnivået er greit nok, jeg — dersom jeg skal se lengre enn til min egen lommebok og fjorten dager frem i tid!

«Det har været mange tragedier på vår grense i den senere tid. Det er kommet folk, ofte store familier som ikke har tenkt sig muligheten av at Norge vilde stenge grensen for dem (…) «Es ist eine Katastrofe für die persönliche Freiheit», skriker en jøde som blir satt på sydgående tog fra Halden og vifter med sitt pass som er påstemplet den store, røde «J» på første blad. Ja, kanskje det. Men det er med ham som med så mange andre av hans rase.»

Professor Knut Kjenstadli tar i en kronikk i Aftenposten for seg vår innvandringspraksis i et historisk perspektiv. Jeg syntes det var tankevekkende lesning i en tabloid hverdag.

9. juni 2007 markeres 40 års okkupasjon av Vestbredden og Gaza siden Seksdagerskrigen i 1967. Verden over blir det demonstrasjoner – blant annet i Palestina, Israel, USA, Frankrike, Storbritannia, Spania, Hellas og Sør-Afrika. Alle sammen under den samme parolen: «Verden sier nei til den israelske okkupasjonen!»

• Sted og tid: Youngstorget, Oslo – 9. juni kl. 12:00

• Appellanter:
  Kåre Willoch
  Cecilie Holtan, tidligere ledsager for Kirkens Nødhjelp
  Yasser Najjar, PLOs ambassadør i Norge

• Musikk:
  Kari Bremnes

Foreløpig tilsluttede organisasjoner: Fellesutvalget for Palestina, Norsk Folkehjelp, Fredsinitiativet, KFUK-KFUM Global, Utdanningsforbundet, Palestinakomiteen, Palestinagruppene i Norge, Den Palestinske Forening, SV, SU, Rødt, AUF, LO i Oslo, Oslo Grafiske Fagforening.

Jeg vokste opp på Risvollan i Trondheim, Norges største borettslag med plass til alle og rom for det meste. Det var et fint sted som nok har satt sine spor hos alle som bodde der over lengre tid.

Arkitekturen i slike syttitalls borettslag er vanligvis ganske kjedelig. Det er den egentlig også på Risvollan, med 2-4-etasjers rektangulære blokker. Men Risvollan har noe ikke alle slike borettslag har. Midt i borettslaget finnes Høyblokka:

Dette glitrende bygget i betong som ville fått enhver Sovjetisk arkitekt grønn av misunnelse står nå i fare for å bli ødelagt for alltid! Det er nemlig noen som skal modernisere blokka. Den skal bygges om og styles med fancy glassplater og annet tull. Dette er fullstendig meningsløst — man moderniserer ikke kulturhistorie!

Heldigvis er Høyblokkas venner påpasselige, og de har opprettet en Facebook-gruppe for bevaring av praktbygget. Jeg oppfordrer alle, enten du er Risvoll-ramp eller ikke, til å melde seg inn i denne gruppen slik at Høyblokkas venner får gjennomslagskraft — og alle fra Risvollan fremdeles har et landemerke som forteller oss når vi har kommet hjem …

Det flotte bildet er Halvard Jakobsen sitt. Hentet fra gruppen.

I det siste har miljøproblematikken plutselig blitt satt på dagsorden, og alle politiske parti har kastet seg på miljøbølgen — en bølge hvor SV tidligere har surfet nokså alene, eller av og til i par med Venstre. Så når Frp og Høyre plutselig snakker om miljøvern, så skal man høre godt etter. Det er omtrent som når KrF taler muslimenes sak. Og nå taler de altså om CO2, noe som forteller meg at dette må være superpop. Tabloid som jeg er, hiver jeg meg på bølgen med en CO2-quiz!

1. Hvilket land slipper ut mest CO2 i verden?
2. Hvilket land slipper ut mest CO2 per innbygger?
3. Hvordan vil du rangere disse landene fra lavest til høyest totalt CO2-utslipp: India, Japan, Kina, Russland, Storbritannia, Tyskland, USA
4. Hvordan vil du rangere de samme landene fra lavest til høyest individuelt CO2-utslipp (altså per innbygger)
5. Er det riktigst å kutte mest i CO2-utslippene der de er høyest per innbygger eller totalt for landet?
6. Hvordan kan Norge mest effektivt bidra til CO2-kutt?
7. Hvem — om noen — har ansvaret for å sørge for at CO2-utslippene reduseres?

Spørsmål 1 til 4 er det fasitsvar på. Dette kan du sikkert Google deg fram til hvis du er feig — jeg synes egentlig det er mer interessant og spennende med gjetninger. Det er 2003-tall som ligger til grunn, jeg har ikke funnet noen samlede nyere. Spørsmål 5 til 7 er det nok litt verre å sensurere hva fasitsvar angår. Jeg mener, jeg vet hva som er rett svar 🙂 — men jeg har kanskje ikke det eneste?

Professor Joan Meyers-Levy ved Minnesota’s Carlson School of Management, har gjennomført en rekke tester på hvordan IT-studenter setter sammen en PC, noen ble plassert i rom med lav takhøyde og andre i rom med høy takhøyde.

Meyers-Levy kunne ut fra testresultatene slå fast at studentene i rom med høy takhøyde konsekvent gjorde det bedre på oppgaver som skulle løse relasjoner mellom ting, mens studenter under lav takhøyde utmerket seg best på detalj-orientert arbeid, leser jeg i the Minnesota Daily.

At fysisk arbeidsmiljø er mer enn varme og lys, og at dette har mye å si for hvordan man har det på jobb, det er jo ikke akkurat noe nytt. Men at noen ser på noe så konkret som takhøyde i forhold til bestemte oppgaver var ganske interessant, og veldig godt egnet som utgangspunkt til prosesser for å skape bevissthet om utforming av egen arbeidsplass.

Og så går det selvfølgelig ikke an å la være og bemerke observasjonen at den som jobber med abstrakte tankeprosesser, gjerne knyttet opp til kreativ problemløsning, har behov for litt takhøyde — og selvfølgelig mene «takhøyde» i dobbelt forstand.. Det er nok også noe mange arbeidsgivere godt kan legge seg på minnet.

Ingen nevnt, ingen glemt!