Da er vi et godt stykke inn i den stille uke, og de fleste av dem som ikke har tatt ferie, jobber vel på ca. tjue prosent av kapasiteten eller noe sånt. Her er et lite påskebilde som hilsen:
Dette er da knøttets barnehagekreasjon, en kongepåskeeggkylling-storfoting. Skrekkelig søt, og det var knøttet også da han stolt viste den fram. Beklager bildekvaliteten, bildet er stjålet fra konemors aktuelle webcambilde.
Noe av det beste jeg spiser, er fish & chips. Et av mine flotteste minner fra Eastbourneferien, er den dagen jeg fikk fish and chips, eller «Battered cod and chips» både til lunsj og til middag!
Det har alltid forundret meg at ingen har tatt denne matretten seriøst her til lands. Vi har glitrende fisk, og vi er glad i frityrstekt mat, så alt skulle ligge til rette for flotte fish’n’chips-steder, men neida. Men jeg ble veldig glad da jeg så at pommesfritesprodusenten Hoff gjorde et forsøk, med sin versjon, med undertittel «rask middag for en — fiskebiter og pommes frites», selv om jeg ikke hadde veldig sterk tiltro til kvaliteten.
I dag har jeg nemlig vært forbigående singel, og skulle lage middag til meg selv. Det er litt kjedelig å koke bare til en, så derfor tenkte jeg at jeg skulle prøve Hoff sin Fish’n Chips. Det er ikke alltid jeg er like smart.
Fiskebitene og potetbåtene skulle stekes i 12-15 minutter på 250 grader. Jeg satte klokka på 14 minutter, og satte en passende form med retten i inn i ovnen. Jeg hadde forventet noe som smakte omtrent som fiskepinner og «posepommesfrites», og sto klar med mayones og havsalt for å gjøre smaken akseptabel. Det hjalp ikke.
Fiskebitene så ut som fiskepinner, men de smakte bare gammel fisk og alt for mye mel og kavring. I tillegg var både fisken og kavringen seig. Potetbitene var tørre, og smakte omtrent som papp. Gammel papp. Skulle jeg gi terningkast, ville nok dette måltidet kreve terningkast null. Det er ikke enkelt å få til, men det er heller ikke enkelt å lage noe som er like ille som dette forsøket på å lage mat. Etter å ha spist en fjerdedel eller noe sånt gikk resten i søpla — og det er sjelden jeg kaster mat — og jeg laga meg ei brødskive med leverpostei og bacon istedet.
Dette er rett og slett for dårlig, Hoff. Jeg skjønner at dere ikke kan måle dere mot kvaliteten i en god, engelsk pub, men det var heller ikke det jeg forventa. Jeg regna som nevnt med noe som smakte omtrent som fiskepinner og ferdigpommesfrites fra stekeovnen, og jeg ble virkelig skuffa. Hadde det vært en sånn der «pengene tilbake-garanti», ville jeg faktisk brukt den. Dette produktet bør dere trekke, snarest mulig.
Jeg skal tilbake til Eastbourne i sommer. Dersom Hoff har lyst til å lære hvordan Fish & chips egentlig skal smake, kan jeg gjerne møte representanten deres der, og vise ham eller henne hvor godt dette kan være. For innholdet i posen jeg prøvde meg på i dag, tyder på at man virkelig ikke har skjønt hva det er man prøver å etterligne.
Så karakteren er: Fysj. Styr unna!
Norge er det eneste landet som bidrar med like mye til sivil bistand som til militær krigføring i Afghanistan (for våre allierte er tallet nærmere 10-90). Det gjør ikke Norges deltagelse i Afghanistan problemfri, men den sørger i alle fall for at vi greier å gjøre mye godt og riktig mens vi er der.
Men humanitær bistand er mer enn penger, det handler også om å gjøre jobben så lett som mulig for de som faktisk utøver denne bistanden. CARE Norge reagerer sterkt på at militære styrker i Afghanistan kjører rundt i hvite biler, tradisjonelt et av hjelpeorganisasjonenes kjennetegn, på tross av utallige formaninger fra flere bistandsorganisasjoner.
Care Norge sender derfor brevet under her til forsvarsministeren, og de som støtter CARE inviteres til å signere på det. Jeg har skrevet under, og oppfordrer alle mine lesere til å gjøre det samme:
Kjære forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen.
Jeg er bekymret over at forsvaret blander de sivile og militære rollene i Afghanistan.
Militære styrker tar avgjørelser om hvor bistand skal gis, de styrer bistandsmidler mot politiske mål, og de har lenge brukt hvite biler. Når forsvaret deltar i bistand på denne måten, kan humanitære organisasjoner bli oppfattet som partiske.
Humanitære organisasjoner er bare beskyttet av sin upartiskhet. Det er deres hvite flagg. Derfor må de være lette å skille fra militære styrker.
Humanitær hjelp skal gis uavhengig av politiske føringer, uten diskriminering i forhold til kjønn, religion, etnisitet, ideologi eller geografi.
Forsvaret må slutte å blande de sivile og militære rollene i Afghanistan.
Hold bistanden ren.
Den virtuelle verdenen Second Life er noe jeg bruker litt tid på innimellom. Først og fremst fordi det er så morsomt å bygge med byggeklosser jeg definerer selv, men også fordi det er masse å oppleve der.
En av de tingene jeg har sett lite på, er såkalte «live events» — altså ting som skjer i «den virkelige verden», og streames og gjenskapes i Second Life mens de skjer. Men i kveld var jeg på jazzklubb! En fantastisk dyktig pianist spilte for og pratet til avatarene som var til stede, og man fikk faktisk en følelse av å være med på noe. Mannen ønska jo meg velkommen!
Og der har du det spesielle med virtuelle verdener som Second Life. Tilstedeværelsen blir en helt annen enn gjennom noen annen kanal. Det går an å streame en konsert på web, men da vil ikke utøveren se sitt publikum! Second Life muliggjør samhandling og kommunikasjon på en måte som ikke kan realiseres med noen andre verktøy. Og det er derfor det er litt mer enn et leketøy, og mye mer enn en døgnflue.
Anne Marit Bjørnflaten (Ap) foreslår forbud mot sexkjøp i utlandet som et bidrag til å hindre menneskehandel og såkalt trafficking, i følge NRK. Det kan få interessante konsekvenser.
For slik jeg ser det, betyr det også at vi må akseptere det dersom Iran for eksempel forbyr Iranere å utøve homofili i Norge, og begynner å steine folk som gjør slikt. At man følger lovene i det landet man er, er et prinsipp som er veldig godt etablert, og jeg tror det er gode grunner til det.
Tanken bak forslaget er nok den aller beste. Jeg er selv en sterk motstander av sexkjøp, uansett hvor det foregår. Men jeg ser likevel ikke helt hvordan man tenker seg at en lovgivning som den Anne Marit Bjørnflaten foreslår skal følges opp.
Et slikt forbud blir litt som et forbud mot å gjøre andre dumme ting på utenlandsferie. Folk gjør det. De drikker for mye, de havner i bråk, de blir lurt opp i stry, de danser naken i all offentlighet og de kjøper til og med sex. Det er veldig forskjellig hvilken alvorlighetsgrad slike ferie- eller reisetabber har, men det er uansett noe man må ta konsekvensen av der man er.
Jeg er for et forbud mot kjøp av sex i Norge. Hovedgrunnen til det, er at et slikt forbud setter noen standarder og sier noe om hva flertallet her til lands synes er akseptabelt og ikke. Og det er nok også den beste måten å jobbe mot at nordmenn kjøper sex i utlandet.
Et lite livstegn! Jeg er her fremdeles, jeg har bare litt vel mye å gjøre om dagen. Skal ikke klage, jeg har valgt det selv. Men her er en liten pausefiskquiz:
Hva har Imperiet og Iggy Pop til felles?
Det er jo selvfølgelig mange ting hvis man ser stort på det — men nøkkelen er selvfølgelig å finne ut hva jeg tenker på. Svar kan gjerne kodes med ROT 13 🙂
«Gode, gamle» «Sex og singelliv» sto på i bakgrunnen i kveld. Det er ikke en serie jeg følger med på, og det som fanget min oppmerksomhet denne gangen var heller ikke serien, men reklamepausene.
Reklamene er tydelig rettet mot kvinner, og etter å ha sett et par reklamepauser, har jeg kommet til følgende konklusjon: Hvis noen kvinner faktisk tror dere er friske, er det nok fordi de ikke har fått riktig diagnose, ennå. Men det er visst «håp» for det, også.
Det mest tragiske med dette, er jo at siden annonsørene stadig vekk betaler for dette, må jo det faktisk bety at denne fordummende reklamen virker på et eller annet nivå.
Alf Ivar ville vite hvor mye gubbe jeg er, og utfordra meg derfor til «Den store gubbetesten». Dette kan bli stygt!
1-3 ja: Du er fremdeles en ung sprek fyr med draget og prioriteringene i orden.
4-6 ja: Midtlivskrisa er like rundt hjørnet.
7-10 ja: Hva gjør du på nett?
11 eller mer: Skriv testament.
Jeg mener å telle femten og et halvt?! Jeg har vel knapt tid til å skrive testamente!
For sju år siden på lørdag ble to til tre, og verdens flotteste gutt ble født.
… så nå er det altså plutselig sjuårsdag for knotten! Gratulerer så mye med dagen, Anders!
For en tid tilbake kjøpte jeg meg et lite diskotekanlegg med to Technics platespillere og en Pioneer DJM 600 mixer. I bloggingsen om dette, skrev jeg at selv om utstyret ikke var innkjøpt for salg kunne det vurderes solgt, og da jeg fikk en mail fra en som trengte en slik, lot jeg mikseren gå. Da hadde jeg noen penger jeg ikke helt fikk bestemt meg for hva jeg skulle bruke på. Før i dag!
Da jeg var yngre, spilte jeg i skolekorps. Jeg hørte til bakerst, i rytmeseksjonen, og spilte «bekken», skarp- og «stor»-tromme. Innimellom fikk jeg leke meg litt med slagverk, også. Jeg ønska meg nok et sånt selv, men når jeg hadde plass, hadde jeg ikke råd — og omvendt. Nå har jeg eget hus, men siden vi er fire som deler på det, har jeg fremdeles ikke noen overflod av plass. Men Roland har heldigvis tenkt på slike som meg, med Roland HD-1 V-Drums Lite!
Et trommesett som får plass i en krok av stua eller barnerommet, med umiskjennelig Roland-kvalitet både hva finish og lydkvalitet angår. Og det koster altså ikke mer enn en brukt mikser. Alle guttene i huset likte nyanskaffelsen — og jenta satte stor pris på at den hadde volumkontroll og headsetutgang.
Kanskje ble aldri jeg noen elitetrommis — men heldigvis har jeg noen avleggere jeg kan leve ut drømmen gjennom!