Når man har elsket The Cures musikk i tjuefem år, skulle det godt gjøres å ikke ha det bra i Oslo Spektrum på mandagskvelden. Og det ble en absolutt strålende aften!
Bildet er lånt fra Kjendis.no, foto: Frank Karlsen / Dagbladet
Jeg satt høyt oppe og langt bak i Spektrum, så jeg brukte oppvarmingsbandet til å bli venn med høydeskrekken, men da Robert Smith, Porl Thompson, Simon Gallup og Jason Cooper inntok scenen i åttetiden, var jeg helt klar.
The Cure har skrevet vanvittig mange låter, og konsertens første to timer fløy forbi. Jeg satt, og tidvis sto, der med et bredt smil om munnen og lot meg imponere av strålende instrumentering og Smiths fantastiske stemme. Lydbildet var stort, Jason Cooper imponerte stort på bakerste rad, gitarene skapte mer enn bare samklang og synthene var heldigvis lagt igjen på åttitallet.
Favoritter fra førstesettet er nok «Lovesong», «In between days», «Just like heaven» og en deilig versjon av superhiten fra åttitallet, «Lullaby». Men det som kanskje imponerer mest, er at man kjører to timer med fullt trykk helt uten pause og praktisk talt uten å snakke til publikum. Robert Smith er ikke der for å sjarmere folket med sitt glimrende vidd. Han spiller rock.
Og så begynte nachspielet. Bandet ble klappet fram til ikke mindre enn tre «ekstraomganger». Det første settet bød blant annet på en deilig versjon av «A forest», i det neste tok vi skikkelig av under «Why can’t i be you?» og under det tredje ekstrasettet, når jeg var sikker på at det ikke kunne være mer bra musikk igjen, kommer introen til «Boys don’t cry». Da felte jeg en tåre likevel.
«Thank you! See you again in another sixteen years!», sa Robert Smith da bandet til slutt tok kveld etter tre timer med fullt trøkk. Jeg var der ikke forrige gang The Cure hadde konsert i nærheten. Men jeg ble enig med sidemannen om at vi kommer tilbake om seksten år!
- Delirium var der også: En kveld med The Cure
Jeg vet ikke helt hvordan man definerer fasten i vår kultur, men jeg spiste i alle fall ikke noe mellom soloppgang og solnedgang. Det var ei brødskive til frokost, og noen brødskiver med fiskepudding til kveldsmat. Ikke egentlig for å faste, mer fordi jeg ikke hadde tid til annet, samt at 
I dag gjorde Googles logo meg oppmerksom på at det er en merkedag i dag: 
Dette var oppropet for en tid tilbake. Folk syntes julefeiringen begynte alt for tidlig. De nektet å spise marsipan før nissen var halvveis ned i pipa, og juleølet ble ikke kjøpt inn før lenge etter at polet var gått tomt for julebokk. Men er problemet egentlig at folk ikke vil ha jula?
