I dag er altså valg — dersom noen skulle ha gått glipp av det. Og jeg anbefaler alle å gå og stemme på fylkestings- og kommunepolitikere for de neste fire år.

Selv er jeg helt klar for valg. I går tok konemor med seg Knotten og Knøttet til besteforeldre, og jeg hadde dagen for meg selv til å gjøre spennende og utfordrende ting. Det jeg gjorde, var stort sett å …

• Se Bare skyer beveger stjernene
• Se en ny episode av Kim Possible
• Se litt på Formel 1 fra Italia på TV3
• Se en gammel episode av Kim Possible
• Kjøpe litt snop
• Se første episode av Robinsonekspidisjonen
• Se Mythbusters
• Se litt på et program om dyrefobier
• Sove litt, surfe litt på nettet og begynne på en ny bygning i Second Life innimellom.

… og så var det sannelig omtrent sengetid. Og egentlig var det en helt grei søndag.

Jeg må innrømme det. Jeg er skikkelig redd. Vondt i magen, skvetten, snarsint, kortpustet, svettende og alt det som redsel innebærer. Jeg liker det ikke, men jeg vet at jeg har valgt det selv. Det er slik det er å være lokalpolitiker tre dager før lokalvalget.

Jeg har nemlig aldri opplevd dette før. Forrige gang jeg sto på lista, var jeg så ny at jeg ikke helt forsto hva som skjedde før etterpå. Og når jeg jobba for å få et stort SV i stortingsvalget for to år siden, var det med en viss avstand til det hele — det handler jo stort sett om Oslopolitikere. Men denne gangen er det meg.

Jeg står som førstekandidat for Fauske SV, som i dag har fire representanter i kommunestyret. Vil jeg fremdeles ha tre andre som jeg kan stole på, eller blir vi færre? SV sitter i dag med flertall sammen med Arbeiderpartiet. AP på Fauske har rota det veldig til for seg med noen bråkete maktkamper. Vil vi fremdeles ha et flertall på venstresiden etter valget, eller må vi prøve å finne koalisjoner i sentrum og mot høyre?

Valgkampen har for meg vært bare stress — og jeg kan ikke skjønne de som bestemmer seg for hvilket parti de vil stemme på i en valgkamp. Det er jo bare krampaktig hele greia?! Duell meg her og duell meg der — det er da vel ikke kjeften i valgkampen som skal avgjøre, men dommen over den politikk som er drevet!

Vær så snill å stem ut fra det, kjære leser. Er du fornøyd med dine lokalpolitikeres innsats, så gi dem fornyet tillit. Hvis du virkelig tror at en ny sammensetning av kommunestyre eller byrådet vil være bedre for det stedet du bor, så stem på det opposisjonspartiet du har mest tillit til. Og husk at i kommunevalg er personer viktigere enn programmer, selv om partitilhørligheten selvfølgelig sier mye om ideologisk ståsted.

Jeg representerer SV, og anbefaler deg derfor naturligvis å stemme på SV, fordi vi kjemper for barnehager for de som ønsker det, en god offentlig skole for alle, rettferdig fordeling av verdiene våre og en bærekraftig miljøpolitikk. Men samme hva du brenner for, les partiprogrammene og stem.

Men det var vel egentlig en digresjon. Poenget her er vel at jeg er redd. «Vel, han har valgt det selv», hører jeg noen si. «Såpass må man tåle, når man er politiker», sier andre. Og de har sikkert rett. Men jeg mener, systemet forutsetter at noen av oss skal si ja til å stå på lister, noen av oss må velges inn i kommune- og fylkesstyrer. Og i min korte politiske karrière har jeg ennå ikke møtt noen som er skapt for dette … — Det handler bare om å gjøre den jobben som må gjøres.

Uff. Jeg gleder meg til tirsdag! Og drømmer om tillit …

I dag ledet jeg mitt siste møte i Fauskes Plan- og utviklingsutvalg — for denne perioden, i alle fall. I ettertid kjenner jeg at jeg blir litt vemodig av slikt.

Da jeg som fersk kommunepolitiker og nybakt utvalgsleder starta jobben for snart fire år siden, visste jeg ikke helt hva jeg hadde begitt meg inn på. Det var en kjempebratt læringskurve — som jeg egentlig synes går rett opp ennå — og det har vært fire år med mange seire, noen tap, mange spennende saker og fremfor alt, utrolig mange interessante mennesker.

Noe av det som har fascinert meg mest, er hvordan mennesker med diametralt forskjellig verdisyn faktisk likevel greier å møtes i en konstruktiv dialog, og hvor flinke vi politikere kan være til å respektere at vi er veldig uenige. I alle fall hvis noen minner oss på det fra tid til annen. Det andre er hvordan vi faktisk kan debattere saker med såpass temperatur at vi er sinte på hverandre — joda, jeg har vært skikkelig forbanna på mange av utvalgsmedlemmene, jeg — men likevel greier å prate hyggelig sammen, i alle fall etter noen timer.

Jeg er også imponert over hvor mye god forvaltning det politiske systemet vi har kan føre til. Plan- og utviklingsutvalget (også kjent som PLUT) har ansvaret for et av de mest spennende saksfeltene jeg kjenner til i kommunepolitikken, nemlig areal- og annen langsiktig planlegging, eller for å si det litt svulstig; vi skal legge til rette for den kommunen vi ønsker vi skal utvikle oss til. Jeg mener at PLUT har gjort mye viktig arbeid for dette i den perioden vi snart er ferdig med.

Selvfølgelig er vi ganske heldig i min kommune. Vi har en fantastisk dyktig planavdeling med masse fagkompetanse, og vi har et rådmannssystem som både skjønner at politikere vil drive politikk, og at politikere faktisk er fornuftige mennesker som vil det beste for kommunens innbyggere. Og som relativt fersk politiker i utsatt posisjon, har jeg satt pris på kanskje Norges beste sekretariatsfunksjon. Til sammen har dette gitt fire år med et fantastisk spennende verv, og jeg ser tilbake på mange interessante debatter, kreative kompromisser og viktige avgjørelser.

På mandag er det valg, og det er innbyggerne i kommunen min som bestemmer om jeg skal ha noe særlig makt videre eller ikke. Men en ting er helt klart: Hvis folk fortsatt vil ha meg, har disse fire årene bare gitt mersmak!

Og det har mine samarbeidspartnere og politiske kolleger mye av æren for. Takk te’ dåkk!

Jeg beklager den noe puslete bloggefrekvensen for tiden, men jeg er midt oppe i en valgkamp!

Det er absolutt ikke min favoritt-ting å gjøre, jeg synes valgkamper er tabloide, konfliktskapende og lite konstruktive, men de er nå engang en del av politikken. Så jeg får vel ta det vonde med det gode, og la det stå til.

Og hvis jeg skal se sånn journalist-messig på det, har det slettes ikke gått ille for Fauske SV — vi har gått fram på meningsmålinger, vi har et lite håp om fortsatt innflytelse etter valget og ingen av våre kandidater har fått sine sveitsiske konti på forsiden i lokalavisen. Så sånn sett skal man jo ikke klage.

Men ellers går det mye ut på å gjenta det jeg har sagt i fire år til de som har hørt på det i fire år slik at media ikke skal si at jeg ikke lenger mener det, og å fortelle at jeg fremdeles er i mot det jeg har brukt hvert kommunestyre de fire siste årene til å fortelle at jeg er i mot. Samme hvor meningsløst det høres ut, er det visst det som er valgkamp.

Om et par uker er det uansett over, og jeg håper jeg da får tilbakemelding på at jeg har sagt det samme en gang til på en såpass tillitvekkende måte at jeg får være med å forme lokalsamfunnet i fire år til. Fauske-folket får bestemme!

Men nå er det lørdagskveld. Ungene er i seng, jeg har funnet fram en øl og jeg kladder et brev til alle de fantastiske folkene som har sagt ja til å stå på lista vår – de fortjener en stor takk. Og jeg tenker på det at dersom jeg får makt, skal jeg sørge for at folk husker at de ga meg den. Og om valget skulle gå på tverke for meg og mine? Jeg skal nok greie å si i fra likevel!

Hjorten skriver om ambulansepersonells frykt for kjempeneger i dag, og det minte meg på min tidligere kjempenegerfrykt.

Ellen og meg selv var unge og nygifte for mange, mange år siden, og hadde en fantastisk bryllupstur til London og sør-england. Der skulle vi selvfølgelig få med oss det som var av turistfeller, og hadde derfor svartebørskjøpt billetter til «Cats». Det var en sen forestilling, så vi pynta oss og rusla mot Paddington station for et sent undergrunnstog inn i byen.

Det var så seint at stasjonen var ubetjent, men vi hadde våre dagsbilletter, og trengte ikke noen slike tjenester. Men på vei ned en trapp kom det en mann mot oss. Han var øyensynlig av åpenbar afrikansk etnisk opprinnelse, altså veldig mørk, sikkert nesten to meter høy og omtrent like bred over skuldrene. Han var kledd som gangsterne i filmer fra åttitallet, og for å riktig understreke alvoret, hadde han et gullkjede på tykkelse med underarmen min rundt oksenakken sin.

Han gikk rett mot oss (noe som sikkert egentlig skyldtes at vi gikk på feil side i trappa, engelskmenn er flinke til det der), og jeg kjente pulsen min stadig mer markant i tinningene. Selv i undergrunnens evige fuktighet kjente jeg at jeg ble tørr i munnen. Mannen viste ingen tegn til å ville vike unna, men stoppet rett foran oss, noen trinn nedenfor oss. Likevel mener jeg å huske at jeg måtte se opp på den skremmende mannens skallete hode.

Jeg hadde allerede festet grepet om lommeboka, og håpte i mitt livredde sinn at han ville la oss leve dersom jeg ga han lommeboka raskt og uten kommentarer. Men før jeg rakk å levere den, blottet gangsteren et par gulltenner i et bredt smil, og sa:

Sir, may I compliment you on your beautiful wife? Have a wonderful evening.

… på perfekt oxford-engelsk.

Det ble en fantastisk kveld. Og jeg lærte litt om å skue hunden på hårene den kvelden. Og jeg lærte også at til og med kjempenegre nok er som oss alle andre, hvis vi bare gidder å se litt etter.

Høstens vakreste eventyr (not) er i gang, og som ordførerkandidat er det en selvfølgelig plikt å stå på stand. Her i Fauske har vi noe som vi kaller for «Fauskedagan», med langåpent i butikkene, underholdning på torget, tivoli og alt som hører til, og da må vi bare trå til.

Det er bare en ulempe med disse Fauskedagan. Det regner bestandig når de arrangeres. Tidligere ble de faktisk kalt «Norsk regnværsfestival», så sikker var man på at det ville regne. Og under Norsk regnværsfestival er det en våt fornøyelse å stå og dele ut program!

Men mitt parti har heldigvis skjønt dette. For to år siden, fikk vi regnfrakker å ha på oss når vi sto på stand. I år har de gått et skritt videre, og latt oss få telt. Det har to klare fordeler: Vi som står der slipper å bli gjennomvåte — og folk som blir overrasket av regnvær løper i tørr trygghet inne i teltet, og kan der både få program og fortelle oss hva som er viktigst for dem.

Og når valgkampen er over, blir det grillfest i party- … ehh, unnskyld; parti-teltet!

Inspirert av forrige test, og alle interessante tilbakemeldingene (tusen takk skal dere ha, forresten) kastet jeg meg over neste test fra Aftenpostens «finn ut hvem du er»-serie. Det gikk slik:

Jeg juksa ikke i det hele tatt, altså! Hvordan scorer du?

Jeg måtte selvfølgelig teste hvor jeg egentlig står sånn der politisk.

Hvordan går det med deg?

Det lå et brev med håndskriften din på i postkassa her om dagen. «Jøss», tenkte jeg, «Lenge siden du har skrevet noe». Og så kom jeg på at du aldri ville skrive noe igjen. Det var selvfølgelig bare en håndskrift som lignet.

Jeg har ikke slettet deg fra kontaktlista på mobilen ennå. Vet ikke helt hvorfor. Det er litt sånn fornektelse i det, tror jeg, «kanskje ringer du en dag?», liksom. Men jeg tror det hjalp litt å besøke grava di i sommer.

Jeg vet jo egentlig, at du verken ringer eller skriver mer. Men takk for det du sa, det du skreiv — ja, det du var!