Olje eller fisk? Valget er ditt!

Det forestående valget ser ut til å vekke relativt lite engasjement, ser det ut til. Det er mulig det kommer av at vi har det så alt for godt, jeg vet ikke, men hvis vi leter litt, er det likevel noen kampsaker som gjør at det er viktig at vi stemmer. For meg så er den viktigste saken denne gangen spørsmålet om vi skal tillate økt oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen eller ikke. Jeg mener at dette ikke er lurt. Vi som er skeptiske til det industrien til en hver tid mener er riktig, blir ofte beskylt for «føleri». For å unngå dette, vil jeg derfor komme med tre argumenter mot oljeutvinning i dette området — og ett tips til hva du bør gjøre med det.

Det førsteargumentet mitt handler om økonomi: Vi trenger ikke flere oljepenger nå. Norge har tjent utrolig mye penger på oljeutvinning. Så mye at vi nå eier rundt 1 prosent av verdens aksjer. Denne rikdommen er til stor gavn for landet, men den er også et tveegget sverd: For mye bruk av oljepenger vil drive et allerede vanvittig høyt lønns- og kostnadsnivå i Norge til slike høyder at vi ikke lenger kan handle med omverdenen. Det nivået vi har på oljeutvinning, er tilstrekkelig for lang tid fremover.

Det andre argumentet mitt er — jeg har nær sagt selvfølgelig — miljø. Jeg hører til blant dem som ikke tror vi kan fortsette å brenne av fossile brensler i stadig økende tempo. Oljebransjen er veldig raske til å fortelle oss hvor teknologisk nyskapende og «miljøvennlig» den norske oljeproduksjonen er, er det en ting som er helt sikkert: Oljen som utvinnes skal brennes opp! Og jo mer olje vi lar ligge, dess mindre olje vil vi brenne opp. Og hvem vet hva vi kan bruke denne oljen til om 50 år?

Det tredje argumentet mitt, går både på økonomi og miljø: I områdene noen nå snakker om å bore i, blir skreien født, og det er her vi drar opp denne fisken, som uten tvil har betydd mer enn noe annen eksportvare — inkludert olje — for Norge. For hva ville Norge vært uten tørrfisk- og klippfiskhandel? Antagelig Sveriges minst interessante landsdel.

Vi har ikke råd til å gamble med Lofotens renommé som det rene og sunne spiskammerset det er. Dette området er alt for verdifullt som turistmål og som fiskefelt til at vi kan slippe oljeindustrien til der, få mil fra land. Det vil være skadelig i seg selv, og et oljeutslipp i dette området vil være en katastrofe av utenkelige dimensjoner.

Så, jeg tror det er lurt å la være å starte oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen nå. Men hvordan kan vi unngå dette?

Problemet er nemlig at det er flertall på Stortinget for å starte oljeutvinning. Det vil si, hvis vi da inkluderer Arbeiderpartiet, som har sagt at de vil vente før de bestemmer seg, som et parti på «ja»-siden. Og dersom man leser litt historie, vil man se at noe annet er absurd.

Så, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre vil gjerne pumpe olje, mens de andre partiene er mer eller mindre skeptiske. Så da skulle det vel bare være å stemme på et av de andre, da? Vel, så enkelt er det ikke. La oss se litt på hvilke regjeringskonstellasjoner som er tenkelige etter valget på mandag:

En blå-svart regjering av Høyre og Fremskrittspartiet kan være et alternativ, selv om det ser mindre og mindre sannsynlig ut. Men en slik regjering vil selvfølgelig gå inn for oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen, og selv om dette er en mindretallsregjering, vil nok ikke Arbeiderpartiet ønske å felle regjeringen på dette. Så, en mindretallsregjering bestående av ett av eller begge disse partiene, vil kunne åpne oljekrana.

I en sentrum-Høyreregjering med Høyre, Krf og Venstre, vil nok de to sistnevnte kunne bremse Høyres olje-iver. Men en slik regjering vil sannsynligvis møte et Storting hvor Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har et klart flertall med i overkant av hundre av de 169 setene. Og er det noen som tror disse to partiene greier å tøyle sin lyst til å instruere regjeringen til å åpne for oljeleting? Ikke jeg, i alle fall.

En mindretallsregjering av Arbeiderpartiet alene vil søke støtte fra sak til sak — og i denne saken vil de selvfølgelig få støtte av Høyre og FrP til å la oljeindustrien kjøre på.

Og da står vi igjen med det eneste alternativet som, sik jeg ser det, kan hindre oljeleting i lofottorskens fødestue: En fortsatt rød-grønn flertallsregjering bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Både Senterpartiet og SV er klare på at de ikke vil åpne for oljeleting i disse områdene nå, og SV har sagt at det vil være det viktigste punktet i en «Soria Moria 2.0».

I en slik regjering kan et sterkt SV binde Arbeiderpartiet «til masten» (noe AP ikke vil ha store problemer med, etter som de har vært så strategisk avventende på dette punktet til nå), og etter som en slik regjering vil ha flertall i Stortinget, vil ikke noen av oljekameratene kunne gjøre noe som helst med dette.

Så, hvis du er enig med meg i at de døde dinosaurene i Lofoten og Vesterålen bør få ligge i fred, er det bare en ting å gjøre: Sørg for en rød-grønn flertallsregjering med et sterkt SV og Senterpartiet, slik at den tusenårige tradisjonen med Lofotfiske kan få fortsette — i alle fall i fire år til.

Hvorfor det er viktig at rødgrønne sympatisører stemmer SV

Jeg har en del familie, venner og bekjente som er helt klare «rødgrønne», men ikke like klare SV-sympatisører. Her er derfor et lite skriveri som muligens får dem til å tippe i den riktige, rødgrønne retningen:

Først og fremst er det viktig å slå fast det åpenbare faktum at det er stor forskjell på en rødgrønn regjering og en regjering som består av noen som helst av partiene på den andre siden. Men det er også en åpenbar forskjell på en rødgrønn regjering med et sterkt SV og en regjering bestående av kun Arbeiderpartiet, som idag framstår som det mest realistiske alternativet hvis dagens regjering mister flertallet.

  • Det er SVs fortjeneste at Norge fører en skarp utenrikspolitikk i Midtøsten.
  • Det er SV sin fortjeneste at Norge ikke lenger har soldater i Irak! Og et enda sterkere SV vil kjempe hardt for at norske soldater skal hjem fra Afghanistan.
  • Det er SV som presser på for en likelønnspott for utdanningsgruppene i offentlig sektor.
  • Det er SV som har satt partilederens «liv» på spill for full barnehagedekning.
  • Det er SV som presser på for et best mulig og et billigst mulig SFO-tilbud.
  • Det er SV, og finansminister Kristin Halvorsen som i kraft av sin posisjon fortjener en stor del av æren for regjeringens håndtering av finanskrisa.
  • Det er SV (og Senterpartiet) som er garantister for vern av Lofoten og Vesterålen mot oljeutvinning og mulige oljekatastrofer.
  • Det er SV (og Senterpartiet) som kjemper mest innbitt for de fattigste.

Ingen av disse sakene vil være like viktige for Ap i regjering.

Taper de rødgrønne flertallet er det som sagt fortsatt stor sannsynlighet for en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet. Den vil søke flertall der det er å hente. Slik er politikkens lov. I visse spørsmål vil det bli konkurranse om å gi Ap-regjeringen flertallsstøtte. Ap vil i noen sammenhenger sette regjeringens forslag ut på anbud. Jo flere som kan bidra til flertall på Stortinget, dess mer reell blir konkurransen og dess mer fristet blir Ap til å inngå de allianser som koster minst. Dette vil Jens Stoltenberg benekte til han blir blå, men politikk og matematikk tilsier at jeg har rett.

Det er med andre ord en forskjell. SV-sympatisører som svikter sitt hjerte og stemmer taktisk på Ap, risikerer å få en annen regjering enn den de ønsker. Vaklende senterpartister kan oppleve det samme. Selv en del Ap-sympatisører vil (etter noe tid) ikke kjenne igjen Ap. Ikke fordi Jens er en skurk, men fordi politikkens jernlover vil tvinge en Ap-regjering mot sentrum. Og sentrum er blåere enn den rødgrønne koallisjonen.

Og for å gjøre det helt klart: I saker som norsk krigføring i Afghanistan og oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen vil realpolitikken tilsi at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er helt på linje!

Godt valg! Stem SV!

MGP jr 2009

Siden mange av en eller annen merkelig grunn oppfatter dette som «Melodi-grand-prix-bloggen», føler jeg meg forpliktet til å nevne den norske MGP junior-finalen som gikk i kveld.

Og nivået var utrolig høyt (selv om det skal noe til å matche fjorårsvinneren). De to vinnerne var kjempebra, og de som ikke greide seg videre, har heller ikke noe å skjemmes over. Min personlige favoritt kom seg til superfinale, men ikke videre:

Se ellers alt om MGP jr på NRK Supers nettsider. Der ser du alle sangene, resultatene, blogger og intervjuer.

Svake mensker

Selv om det er dørgende stille på bloggefronten for tiden, betyr det ikke at jeg har avgått ved noe som helst, altså. Jeg er frisk og oppegående. Og stikker bare innom nå for å anbefale en glitrende liten betraktning på «uføreproblemet» hos Hjorthen:

Ingen måter å styre et samfunn på er perfekt. Justeringer må man gjøre hele tiden, men den skandinaviske modellen har da alt i alt fungert ganske bra så langt. Skal vi bytte den ut med noe annet håper jeg virkelig vi gjør det med litt bedre beslutningsgrunnlag enn anekdoter om polske håndverkere, og meningsmålinger på Dagbladet.no.

Les hele innlegget hos Hjorthen. Glimrende skrevet!

Aktuelle VG

Jeg må tilstå at jeg innimellom er innom VG-nett jeg, også — og hver gang er jeg like forundret over at dette er et av Norges største nettsteder.

I disse dager er det umulig å unngå valgkampdekningen deres, og i dag (se for eksempel her, her, her eller her) fikk jeg lese om «Applaus-dronningen» Erna, «Bellona-Hauge» og Høyres «FrP-flørt». Ikke noe utover det vanlige der, altså. Men i tillegg så jeg noe som overrasket meg litt: Under overskriften Aktuelt fra VGTV fant jeg følgende fire videoer:

Er det flere enn jeg som ser hva som er det — noe spesielle — fellestrekket med disse? La meg komme med noen hint:

  • Alle handler om SV
  • Alle presenterer SV i et litt uheldig lys
  • Alle er fra september 2007, altså snart to år gamle!

Så; enten har VG en litt annen forståelse enn meg av hva som er «aktuelt», eller så har de en annen agenda med disse videoklippene enn å vise hva som skjer i valgkampen. En mindre godtroende mann enn meg kunne sikkert finne på å tro at det var om å gjøre og få folk til å få et bestemt inntrykk av SV

Stranden i solnedgang

På vei «hjem» langs stranda fra Platanias til Gerani

Konemor har også blogget fra ferien med masse flotte bilder her og her.

Golden Land

Ett og ett halvt år til med husarrest for demokratiet.

Lexmark E260dn

Her i huset venter vi også på det papirløse samfunn. Det har vi gjort siden tidlig nittitall, og etter alle solemerker å dømme, vil vi måtte vente en stund ennå. Derfor er en skriver eller to, foreløpig et nødvendig onde. Jeg vet det er veldig … veldig … — totusenogfire-aktig, men det får så være.

De siste ti årene eller så, har vi holdt oss med en fargeblekkskriver til fotobruk og en sort-hvitt laserskriver til volumutskrifter. Med politikere og lærere under samme tak, blir det nemlig noen papirbunker av og til. Fargeskriveren vår er en DeskJet HP 5550 — treg som bare det, men den skriver pent. Men laserskriveren vår, en HP1100, begynte på mange måter å si i fra om at tjenestetiden dens nærmet seg slutten.

vi måtte finne oss en ny laserskriver, og etter iherdig debatt kom vi fram til disse kriteriene:

  1. Den må fungere på alle operativsystem vi kan tenke oss å dra inn i huset
  2. Den må ha automatisk duplex (tosidig utskrift) slik at vi dreper så få trær som mulig
  3. Den må være absolutt stille i stand-by-modus
  4. Den må være billig og likevel veldig pålitelig og slitesterk

Jeg har stort sett brukt HP-skrivere før. De har vært solide og stabile, og HP har vært tidlig ute med returordninger for brukt rekvisita. Men de siste årene har jeg også blitt positivt overrasket over Lexmark mange ganger. Jeg har også installert noen Lexmarkskrivere hos kunder som har vært veldig fornøyd med disse i ettertid. Og de har holdt, enten det har vært snakk om volumskrivere som skriver ut tusenvis av sider per dag, eller personlige- eller arbeidsgruppeskrivere hvor det kan gå noen dager mellom hver utskrift. I tillegg er de billige. Så, etter å ha lett litt, ble det en Lexmark E260dn vi valgte å satse på.

Den ble bestilt hos MPX, som bruker å være kjappe og greie på levering og som ville ha litt over to tusen for den, noe som så ut som en grei pris.

I dag henta vi den på postkontoret, og gjorde klart for installasjon. Den har både USB– og parallelltilkobling, men jeg ville bruke den på nettverket, så jeg koble den til en av våre switcher. Den henta seg en IP-adresse fra DHCP-serveren og skrev ut en oversikt over alle relevante nettverksinnstillinger. Dermed kunne jeg åpne en nettleser og gå inn på skriverens webserver via en nettleser for å sette de innstillingene jeg selv ønska. Og administreringen av skriveren fungerte forøvrig helt greit fra Firefox på Linux.

Når jeg så hadde gitt den en fast IP-adresse, var det tid for å installere den på Linux-maskinen min (Ubuntu 8.10). Jeg valgte «System» – «Skrivere» og «Ny skriver» uten for store forhåpninger. Men igjen ble jeg imponert av Ubuntu! *Skriveren ble funnet på nettverket, og det var bare å velge den og trykke «Framover»!*

skjermskudd

Men da den anbefalte meg å velge «default» driver — jeg antar at det var en standard PostScript-driver — ble jeg likevel litt skeptisk, og fant ut at jeg ville se om Linux-støtten til Lexmark var så bra som de reklamerer med. Og det var den nesten. Det eneste lille irritasjonsmomentet jeg møtte, var at jeg måtte velge engelsk språk på websidene deres for å finne drivere til andre operativsystem enn Windows. Litt unødvendig. Men da jeg gjorde det, fant jeg en fil som inneholdt den PPD-fila (PostScript Printer Definition file) jeg trengte, og skriveren fungerte akkurat som den skulle!

Det var forøvrig tillatt å videredistribuere denne fila, så jeg legger dem ut her:

Det gikk også relativt greit å installere den på Windowsmaskinene i huset, selv om jeg begynner å bli vant til at slikt er vanskeligere enn i Ubuntu. Jeg tror at å lære Windows er litt som å lære å sykle. Trehjulssykkel.

Det jeg lurte mest på på forhånd, var reaksjonstiden — altså tiden før første utskrift kommer — under Linux. Mange skrivere jeg har prøvd, har vært skrekkelig trege der. Men ikke denne, den reagerer lynkjapt selv om den er i dvalemodus og uansett om man skriver fra Linux eller noe annet operativsystem. Videre ser det faktisk ut som om den holder nesten den hastigheten som er lovet i reklamene når det gjelder utskrift — 17 sider i minuttet og 6,5 sekunder for første side virker ikke urealistisk i vanlig bruk.

Videre er den absolutt stille i stand-by og duplexfunksjonen fungerer slik den skal — så ut i fra kravene våre, kan vi vel egentlig ikke ønske oss mer av en skriver?

Og nå står altså vår nye, flotte laserskriver i skriverskapet vårt, og nå blir det nok produsert noe vanvittig med utskrifter her de kommende dagene, kan jeg tenke meg! I alle fall er vi temmelig fornøyd med Lexmarken. Terningkast fem, tenker jeg!

(Beklager dårlig mobilbilde!)

Dagens Riking-quiz

Spørsmål: Hvem har i følge (spoilerlink) abcnyheter uttalt dette: «Norge er faktisk et bra land å drive forretning i»?

Og videre: «[Jeg] har ingen planer om å «flagge ut» så mye som en krone […], har ingen planer om å flytte noen […] virksomheter fra Norge», og «vil satse mer i Norge».

Kanskje vi kan få denne rikingen til å bidra med noen penger til de rødgrønnes valgkamp?