Jeg har lenge tenkt på å lagre mer i skyen av sikkerhetshensyn, men det er litt slitsomt med alle de abonnementene man får etter hvert. Plutselig går halve lønna til å dekke Spotify, Wimp, Netflix, HBO, serverleie og så videre.

Derfor ble jeg veldig glad da jeg kom over Degoo. Der kunne jeg nemlig få meg 2TB i hundre år ved å betale en engangs-sum, og denne var i tillegg sterkt rabattert til rundt 500 kroner på en annonse jeg fant på Facebook.

Du kan også få 100 GB lagringsplass der helt gratis, hvis du vil prøve. Kontoen kan om ønskelig oppgraderes senere. Og hvis du klikker på en av linkene her for å registrere deg, får jeg 3 GB ekstra lagringsplass 🙂 De har klient for Mac, Windows, Android og iPhone.

Så nå snurrer og går det backup av tre-fire hundre gigabyte med bilder i bakgrunnen «as we speak», som de sier. Da har jeg både lokal- og skybackup av digitalbildene våre, så da tror jeg vi skal være forberedt på det meste.

Jeg har de senere årene for det meste brukt Ubuntu Linux, men jeg har også hatt Microsoft Windows installert på flere maskiner. På «hovedmaskinen» min nå, har jeg Ubuntu 10.10 og Windows 7. Da jeg måtte bytte harddisk for et par dager siden, valgte jeg å reinstallere begge operativsystemene. Det var en god anledning til å sammenligne.

Begge operativsystemene er egentlig temmelig enkle å installere. Windows 7 går veldig raskt i første omgang, Ubuntu faktisk litt langsommere, men jeg fikk likevel installert begge på en hverdagskveld. Den initielle installasjonen er likevel bare halve jobben, det meste av arbeidet er det som skjer de første par oppstartene.

Ved førstegangs oppstart av Ubuntu, var det noen oppdateringer som måtte på plass, rundt 40MB tror jeg. Det ble løst med et museklikk og å legge inn passordet. Så fikk jeg beskjed om at jeg kunne velge å installere en proprietær driver for skjermkortet mitt for å få best mulig ytelse. Det klikket jeg også «jatakk» til, og få sekunder senere, var den på plass. Da virket alt, med unntak av SD-kort-leseren som aldri har virka — og fremdeles ikke virker. Litt irriterende, jeg må medgi det.

Da jeg starta Windows for første gang, måtte jeg laste ned godt over hundre megabytes med oppdateringer. Jeg måtte også aktivt velge å installere norsk språk (noe Ubuntu gjorde automatisk etter å ha spurt meg om hvilket språk jeg ville bruke). Videre var det en rekke enhetsdrivere som ikke bar på plass. Mye ble løst ved oppdateringer, men skjermdriveren fant ikke Windows. Jeg måtte finne og laste ned oppimot hundre megabytes fra Nvidia.com for å få mitt ganske så standard skjermkort til å fungere slik som det skulle. Temmelig irriterende.

Men jeg fikk da oppdatert det som trengs på begge plattformene, og var klar for å bruke maskinen. Windows får kudos for «Microsoft Live Essentials», som er en flott pakke for MSN-chat, enkel bildebehandling, videoredigering og blogging. Men de får et stort minus for at jeg må søke den opp og laste den ned selv, dette er programvare som godt kunne vært med. Men: Hvis det er noe mer jeg trenger — og det er det — så må jeg finne det og installere det selv. Og som regel koster det mange penger.

Ubuntu kommer med omtrent alt jeg trenger — kontorpakke, musikkavspillere og systemverktøy. Det er også med et enkelt videoredigeringsverktøy, men der er Windows foreløpig bedre. Det er forøvrig ikke noe jeg bruker mye. Jeg behandler derimot en del bilder, og for å løse dette på Ubuntu, må jeg installere «the Gimp». Dette gjøres også ved tre klikk med musen, siden programmet finnes i Ubuntus programvarearkiv. Temmelig imponerende.

Alt i alt var jeg egentlig temmelig tilfreds med begge operativsystemene. Men så skulle jeg koble til et Belkin Bluetooth adapter.

Først prøvde jeg i Windows. Da jeg skrudde på bluetooth, måtte jeg installere driver for bluetooth-adapteret i maskinen. Så starta vi på nytt. Deretter måtte jeg installere drivere for Belkin-adapteret. Det gikk også automatisk. Men da fikk jeg beskjed om at driveren for bluetooth-adapteret i maskinen var feil. Da ble jeg sendt til en webside for nedlasting av riktig driver. Den sa imidlertid at den var feil, og nektet å la seg installere.

Da begynte jeg å kjenne igjen Windows. Så jeg boota opp i Ubuntu, klikka på «konfigurer ny enhet», fant Belkin-adapteret og kobla til det. Og det virka.

Windows nærmer seg, men er nok ikke helt klart for forbrukermarkedet ennå …

Bilder fra Linux vs. Windows – my 2 cents | Ozzik’s blog og Komplett.no:Belkin Bluetooth Music Reciever. Takk for lånet.

Siden oppdateringstjenesten i Ubuntu insisterte på å minne meg på at det var kommet en ny versjon av Ubuntu, valgte jeg til slutt å klikke på «Oppgrader», for å se hva det var de reklamerte for. Så nå kjører jeg Ubuntu 10.04.

Oppgraderingen gikk greit, det tok en time inkludert nedlasting og installering, og maskinen kunne selvfølgelig brukes imens. Alle innstillingene mine ble beholdt, og jeg har ikke merket noe til at noen programmer ikke virker som de skal. Det eneste problemet jeg opplever, er at det å skrive inn tekst i tekstbokser ikke går like kjapt og uproblematisk som før, det er en eller annen treghet der. Jeg er temmelig sikker på at det kommer av alle de oppdateringene jeg har gjort, og jeg vil nok prøve en såkalt «clean install» etter hvert, for å se om det reparerer problemet.

Det eneste frustrerende jeg merket, var at man hadde flyttet «Lukk», «Minimer» og «Maksimer»-knappene til venstre side av tittellinjen på programmer. Dette er sikkert gjort for å ligne mer på Appla, og det er godt mulig at det er mer intuitivt, men jeg likte det ikke. Heldigvis er det Linux vi snakker om, så det var en smal sak å flytte dem tilbake.

Med et operativsystem som slipper nye versjoner hvert halvår, er det jo begrenset hvor mye revolusjonerende man finner i en ny versjon sammenlignet med den forrige. Det er selvfølgelig nye versjoner av mange av programmene, noe jeg setter pris på. Det er også gjort en del forandringer på utseendet, men med all den pynten jeg har lagt til merker jeg ikke så mye til det. Den andre, nye tingen som jeg heller ikke legger så godt merke til, er svært forbedret oppstartstid. Den fungerer visst best når man gjør en ren installasjon, mens jeg har oppgradert over gamle versjoner i mange år. Jeg har jo nevnt at jeg skal prøve en ren installasjon, så da kan jeg komme tilbake med en tilbakemelding om dette, også.

Det jeg derimot har lagt merke til, er den nye koblingen mot sosiale medier. Twitter, Facebook, identi.ca, Flickr og hva det skulle være er bare et par tastetrykk unna, og det er mulig å oppdatere alle på en gang gjennom programmet Gwibber, som er tilgjengelig fra systemfeltet. Kjekt!

Videre har vi fått Ubuntu Music Store tilgjengelig i den gode musikkavspilleren Rythmbox. I Ubuntu Music Store kan du kjøpe musikk og støtte det utrydningstruede dyret denne versjonen er oppkalt etter, den Iberianske gaupa. En god ide, og et enda bedre formål — men jeg er redd for at musikksalg på denne måten er historie, streaming-tjenester som WiMP og Spotify vil nok ganske snart dominere dette markedet.

Men det er et solid stykke operativsystem Ubuntu kommer med denne gangen. Mangelen på overraskelser betyr at dette begynner å bli et stabilt OS hvor vi vet hva vi får, og kan være trygg på at kvaliteten holder seg. Jeg har ingen problemer med å anbefale Lucid Lynx på det varmeste, enten det handler om oppgradering, eller lysten til å prøve noe nytt.

Ellers anbefaler jeg Dinside.nos artikkel Ubuntu Linux 10.04 Lucid Lynx, Hardware.nos guide til Ubuntu 10.04 og selvfølgelig Ubuntis egen gjennomgang av operativsystemet.

Tidligere har jeg tatt for meg hvor latterlig enkelt det er å koble seg opp på Internet med en USB-kabel og en Sony Ericsson mobiltelefon. Det er sikkert like enkelt med andre mobiltelefoner, jeg har bare ikke noen andre tilgjengelig å teste med. I dag skal jeg skrive litt om hvor lett det er å koble opp uten kabel.

Dette forutsetter jo at du har en mobiltelefon som kan kobles opp mot nettet, og at både denne og PC-en du ønsker å bruke har bluetooth. For de fleste av oss, er vel dette «standardutstyr» etter hvert. I tillegg må du jo ha et telefonabonnement med mulighet til nettilkobling. For meg, som har et standard Telenor-abonnement, er jo dette inkludert, og koster maks ti kroner dagen.

Tilkoblingen er liketil: Slå på bluetooth på både telefonen og datamaskinen. Klikk på bluetooth-ikonet på panelet (se bildet) og velg «Konfigurer ny enhet». Da får du opp en liste som denne under her.

Finn telefonen din i listen (er det mange telefoner der, og du ikke er sikker på hvem som er din, går det an å prøve seg fram, eller flytte på seg). Merk den og velg «Fremover». Så er det noen spørsmål å svare på, du må legge inn en PIN-kode og muligens fortelle på telefonen at datamaskinen skal kunne bruke telefonen som modem, men dette kan nok variere litt fra telefon til telefon. Uansett, når du er ferdig med dette, vil du få opp et nytt valg på «nettverkstilkoblingsmenyen» i panelet:

Merk her at det ikke er den tilkoblingen som heter C702 som er telefontilkoblingen, på tross av at det er modellnummeret på telefonen min. Denne tilkoblingen bruker jeg når telefonen er koblet til via kabel. Nei, det er tilkoblingen med det litt merkelige navnet med mange tall og «PANU» til slutt som skal brukes. Dette navnet vil sikkert variere med telefonen din.

Når jeg klikker på den tilkoblingen, så spør telefonen om maskinen skal få lov til å koble seg til Internett (dette er konfigurertbart i telefoninnstillingene), og hvis jeg tillater dette, er jeg på nett, så sant jeg har mobildekning.

Jeg sier som jeg har sagt før: Tenk om alt hadde vært like enkelt som Linux!

Jeg er veldig glad i «eyecandy» på dataskjermen. Det er en av grunnene til at jeg liker Linux, der finnes det utallige effekter og innstillinger for å gjøre brukeropplevelsen spennende og individuell. Og forrige helg fant jeg ut at jeg ville ha delvis gjennomsiktige menyer, slik som dette:

I Ubuntu Linux, som jeg bruker, er det ikke noen heksekunst å få til dette, men etter som det — som jeg nevner — er «utallige effekter og innstillinger» for å få til dette, krever det litt forklaring for at det skal bli enkelt for hvem-som-helst. Derfor blir dette en litt lang post. Men den er for spesielt interesserte, og det blir mange skjermbilder, så det får gå bra!

Først og fremst må du ha Compiz Config Manager installert. Det kan du gjøre på den enkle måten, ved å åpne et terminalvindu og skrive:

sudo aptitude install compizconfig-settings-manager

… ellers kan du åpne «Synaptic programpakkebehandler» og skrive Compizconfig i feltet «Hurtigsøk». Sett så et merke i avkrysningsboksen for «compizconfig-settings-manager»:

Da har du det du trenger på plass. Så er det bare å begynne oppdagelsesreisen inn i et program hvor det omtrent ikke finnes grenser for hva du kan gjøre med utseende på operativsystemet ditt, bare du leter deg litt frem. Og de to triksene du trenger for å få transparente menyer, finner du i to trinn:

Selve gjennomsiktigheten

Denne finner du under innstillingene for «Tilgjengelighet», den heter «Opacity, Brightness and Saturation». Her må du slå på tillegget, og så kan du velge hurtigtaster for å gjøre det aktive vinduet gjennomsiktig (jeg tror standardvalget er «ALT» + musehjulet). Men vi vil ha innstillinger for menyer og lignende vindu. Det legger vi inn under «Window Specific Settings»:

Velg «Ny», og legg inn «(type=Menu) || (type=PopupMenu) || (type=DropDownMenu) || type=Utility», og sett denne til 80. Se om du ser noen forskjell. Jeg vedder på at du gjør det, i alle fall hvis du åpner «Programmer»-menyen!

Øke lesbarhet med «Tilsløring»

Problemet nå, er at det blir temmelig rotete, da bakgrunnen som skinner igjennom er like skarp som forgrunnen. Dette gjorde at jeg egentlig avlyste hele dette prosjektet etter første forsøk. Men etter som jeg visste at andre operativsystem hadde løsninger for dette, nektet jeg å tro at Linux ikke hadde det. Og jeg fikk rett:

Under kategorien «Effekter» i Compiz Config Manager finner du «Tilslør vinduer», og der bestemmer du hvor «utydelig» bakgrunnen bak et gjennomsiktig vindu skal være. Som du ser over her, har jeg satt Fokustilslør vinduer til «toolbar | menu | utility | normal | dialog | modaldialog» (jeg tror det er standardvalget), og jeg mener det eneste jeg endret på denne siden, var at jeg valgte «Gaussisk» som tilsløringsfilter, og 10 som «Gaussisk styrke».

Uansett: Hvis du har kommet så langt, så bare prøv deg frem — endringene du gjør, vises med en gang, så det er fritt fram for eksperimentering.

Jeg leker meg hele tiden, jeg. Akkurat nå, ser skrivebordet mitt ut omtrent som på dette bildet, men det kan hende det har forandret seg når du leser dette …

En mail fra Linux-telleren kunne fortelle meg at jeg faktisk nå har brukt Linux mer eller mindre fast i over ti år! Det krever en liten markering.

Første gang jeg installerte Linux var nok enda tidligere. Jeg hadde noen forsøk med Red Hat på midten av nittitallet. Men 13. desember 1999, selveste Lucia-dagen, installerte jeg en versjon av SUSE Linux som oppfordra meg til å registrere meg hos The Linux Counter. Det gjorde jeg, og jeg ble altså nummer 156 996. Nå, ti år senere, har visstnok the Linux Counter 125 082 medlemmer, så jeg vet ikke helt hva som har skjedd der — men jeg stoler på at de har registreringsdatoen min korrekt.

Den der SUSE-versjonen levde ikke så lenge på maskinen min, det må innrømmes. Den var litt for tungrodd og kom med en million programmer som jeg ikke trengte, så jeg erstattet den med et annet UNIX-basert operativsystem, FreeBSD. Dette brukte jeg dels på arbeidsstasjoner (sammen med Windows) og dels på servere (jeg har vel et par FreeBSD-servere gående ennå) til langt ut på 2000-tallet. Men stadig vekk prøvde jeg ut forskjellige Linux-distribusjoner med større og mindre hell.

Jeg har alltid vært begeistret for Linux. Det er jo verdens ledende serveroperativsystem, det sier litt om stabilitet. Videre er den drivende ideen bak Linux at et fellesskap av brukere, det være seg studenter med for mye fritid eller profesjonelle aktører som Novell og IBM, sammen kan videreutvikle og forbedre noe vi alle kan dele i et dugnadsprosjekt til glede for alle. (Joda, alle — sider som Google, Dagbladet, VG og NRK bruker Linux). Men likevel sleit jeg meg gjennom de første årene av 2000-tallet uten å finne noen «Linux for meg».

Det endra seg 11. september 2006 da jeg prøvde Ubuntu for første gang.

Ubuntu er et operativsystem som er basert på Debian GNU/Linux, men med større fokus på brukervennlighet, jevnlige utgivelser, og kjapp og enkel installasjon. Ubuntu sponses av Canonical Ltd, som eies av sørafrikaneren Mark Shuttleworth. Navnet kommer fra den afrikanske ideologien ubuntu som grovt sett kan forklares som «menneskelighet overfor andre». Så Ubuntu er en Linux som alle andre — bare enklere.

Så, jeg installerte Ubuntu så smått i 2006, konverterte fullstendig i løpet av 2007 og etter det har jeg bare brukt Windows til spill. Det har gitt meg en «data-hverdag» fri for problemer med virus, malware og «anti-programmer», jeg har i løpet av de årene jeg har brukt Linux opplevd kun tre eller fire «systemheng» hvor jeg har måttet slå av maskinen, jeg har et rett og slett vakkert skrivebord og alt jeg bruker er helt fritt og gratis.

Så jeg feirer ti år med Linux, og gleder meg til de ti neste. Og hvis du har lyst til å prøve selv, er altså Ubuntu helt gratis å laste ned og installere!

Gratulerer med fem-års-dagen, Ubuntu!

Ubuntu er et operativsystem for PC-er og servere. 20. oktober 2004 ble den første versjonen av Ubuntu, en «fork» eller «avstikker» fra Debian GNU/Linux, utgitt. Siden da har det kommet en ny versjon av Ubuntu hver 6. måned, X.04 i april (med ett unntak – den første versjonen jeg prøvde het 6.06, og kom naturlig nok i juni) og X.10 i oktober.

Ubuntu-utgivelser inkluderer alltid den aller siste utgivelsen av skrivebordsmiljøet GNOME, samt siste testede versjon av en rekke populære applikasjoner som Firefox, OpenOffice.org, filmavspiller, CD- og DVD-brennerprogramvare, the Gimp grafikkmanipuleringsprogram og en rekke annet. I tillegg kan man velge blant tusenvis av andre programmer som installeres ved et museklikk. Operativsystemet og installerte programmer oppdateres etter hvert som det slippes nye versjoner og sikkerhetsoppdateringer.

Jeg har altså, som såvidt nevnt over, brukt Ubuntu siden september 2006, og kjører nå både Ubuntu 8.10 på den maskinen jeg bruker mest, Xubuntu 9.04, Ubuntu 9.04 og Ubuntu 7.10 på andre maskiner. Alle fungerer problemfritt, yter langt bedre enn de av dem som har kjørt Windows har gjort under det operativsystemet, og jeg føler at Ubuntu gir meg mulighet til å bruke maskinene istedet for å administrere dem til enhver tid.

I tillegg kommer jeg meg på mobilt Internett med et museklikk, jeg installerer skriveren min via ei fil på 93 KB, jeg får gjort alt det jeg skal med maskinen og jeg «rebooter» stort sett bare ved å slå den av når jeg er ferdig med å bruke den, og på igjen når jeg skal bruke den neste gang.

Og om kun kort tid kommer neste versjon av Ubuntu. Jeg gleder meg. Men er så fornøyd med det oppsettet jeg sitter på nå, at det nok bare er nysgjerrighet som får meg til å oppgradere. Hvis du har lyst til å prøve noe nytt, så last ned Ubuntu, brenn en CD og se hvordan det ser ut (du kan prøve Ubuntu fra CD-en uten å installere noe på harddisken din og ødelegge det du har fra før).

Uansett, gratulerer med dagen, Ubuntu — og lykke til i de neste fem år.