Android-TV

Forløperen for denne bloggen, var egentlig en webside jeg oppretta for å få tips til en «TV-PC», altså en multimediamaskin som i alle fall kunne la meg spille video og musikk på TV-en. Dette var tilbake i 2001. I forrige uke gikk drømmen i oppfyllelse, med en EVOTVO MK809II eTV Mini PC!

IMAG0609Jeg har sett denne dingsen tidligere på PS.no, men til nesten 700 kroner, har jeg avventet litt. Jeg fikk imidlertid en mail om at de solgte den for 400 kroner i et par timer, og da var jeg solgt – jeg måtte ha en.

Denne dingsen har en Cortex A9 Dual Core prosessor på 1,6 GHz, 8 GB internlager, HDMI ut og 2 (egentlig 3, men en brukes til strømforsyning) USB-porter. Den kjører Android 4.1.1.

IMAG0614_BURST002

 

Dette er med i pakken: «PC-en», en USB-lader som leverer hele 2000 mA, ladekabel, en liten HDMI-forlenger i tilfelle det ikke er plass til enheten rett på en HDMI-utgang og en overgang fra mikro- til vanlig USD (etter som den ene USB-porten er mikro). I tillegg trenger du en inn-enhet, for eksempel en USB-mus eller mus og tastatur dersom du ikke vil klikke på skjermtastaturet.

«Installasjonen» gikk som en drøm! Det var bare å plugge den i, og slå på TV-en. Jeg har mer enn nok strømforsyninger i TV-kroken, så jeg valgte å koble strømkabelen til en ledig USB-port på TV-en. Det gikk helt greit. Den kom opp med riktig skjermoppløsning med det samme, og oppdaga USB-mus og tastatur uten problemer. Jeg har tastatur og mus fra Zippy. anbefales på det varmeste til slik bruk.

IMAG0619

Det eneste problemet jeg hadde med selve «PC-en», oppdaga jeg temmelig raskt: Android er ikke laget for å brukes med standard tastatur. Tastatursnarveiene fungerte ikke, escape-tasten gjorde ingenting, æ, ø og å fungerte ikke, og så videre. Dette løste jeg imidlertid ved å kjøpe programmet «External Keyboard Helper Pro», som løste hele problemet for 14 kroner og 25 øre.

Dingsen fungerer akkurat som et Android-nettbrett. «Følelsen» på brettet er som forventet fra en Cortex A9-prosessor, som på en middels til god mobiltelefon. Det gikk helt problemfritt å koble seg opp mot det trådløse nettet og oppdateringene installerte seg feilfritt.

Jeg la til noen favorittprogrammer, som Wimp og Voddler, som begge fungerte problemfritt. Det samme gjorde YouTube, med vakker HD på TV-skjermen. Nettleseren (Google Chrome, selvfølgelig) oppfører seg som den skal, og VG TV gjorde seg langt bedre på den store skjermen.

Så til noen skår i gleden: Det som ikke fungerte. NRK er et lite mareritt på Android. Med en app og ekstern spiller, kan jeg få se det meste av det de har på web-tv, men da får jeg ikke tekst. Med spilleren på mobilwebsiden, fungerer det vanligvis nesten annenhver gang. Det er for dårlig, NRK! Videre har jeg for tiden et TV2 Sumo-abonnement, for å kunne se de RBK-kampene de viser. TV2 har en fin app for TV2 Sumo. Men den fungerer ikke p ånettbrett, kun på telefoner! Det er for dårlig, TV2!

Det at Norges største mediabedrifter ikke tar verdens mest utbredte mobilplattform alvorlig, er likevel ikke noe jeg greier å bebreide Android for. Denne dingsen anbefales derfor på det varmeste.

Mens NRK og TV2 anbefales å skaffe seg fungerende nettkringkastere – VG greier det, så hvorfor ikke dere?

 

Fremdeles ikke helt på plass

Jeg har de senere årene for det meste brukt Ubuntu Linux, men jeg har også hatt Microsoft Windows installert på flere maskiner. På «hovedmaskinen» min nå, har jeg Ubuntu 10.10 og Windows 7. Da jeg måtte bytte harddisk for et par dager siden, valgte jeg å reinstallere begge operativsystemene. Det var en god anledning til å sammenligne.

Begge operativsystemene er egentlig temmelig enkle å installere. Windows 7 går veldig raskt i første omgang, Ubuntu faktisk litt langsommere, men jeg fikk likevel installert begge på en hverdagskveld. Den initielle installasjonen er likevel bare halve jobben, det meste av arbeidet er det som skjer de første par oppstartene.

Ved førstegangs oppstart av Ubuntu, var det noen oppdateringer som måtte på plass, rundt 40MB tror jeg. Det ble løst med et museklikk og å legge inn passordet. Så fikk jeg beskjed om at jeg kunne velge å installere en proprietær driver for skjermkortet mitt for å få best mulig ytelse. Det klikket jeg også «jatakk» til, og få sekunder senere, var den på plass. Da virket alt, med unntak av SD-kort-leseren som aldri har virka — og fremdeles ikke virker. Litt irriterende, jeg må medgi det.

Da jeg starta Windows for første gang, måtte jeg laste ned godt over hundre megabytes med oppdateringer. Jeg måtte også aktivt velge å installere norsk språk (noe Ubuntu gjorde automatisk etter å ha spurt meg om hvilket språk jeg ville bruke). Videre var det en rekke enhetsdrivere som ikke bar på plass. Mye ble løst ved oppdateringer, men skjermdriveren fant ikke Windows. Jeg måtte finne og laste ned oppimot hundre megabytes fra Nvidia.com for å få mitt ganske så standard skjermkort til å fungere slik som det skulle. Temmelig irriterende.

Men jeg fikk da oppdatert det som trengs på begge plattformene, og var klar for å bruke maskinen. Windows får kudos for «Microsoft Live Essentials», som er en flott pakke for MSN-chat, enkel bildebehandling, videoredigering og blogging. Men de får et stort minus for at jeg må søke den opp og laste den ned selv, dette er programvare som godt kunne vært med. Men: Hvis det er noe mer jeg trenger — og det er det — så må jeg finne det og installere det selv. Og som regel koster det mange penger.

Ubuntu kommer med omtrent alt jeg trenger — kontorpakke, musikkavspillere og systemverktøy. Det er også med et enkelt videoredigeringsverktøy, men der er Windows foreløpig bedre. Det er forøvrig ikke noe jeg bruker mye. Jeg behandler derimot en del bilder, og for å løse dette på Ubuntu, må jeg installere «the Gimp». Dette gjøres også ved tre klikk med musen, siden programmet finnes i Ubuntus programvarearkiv. Temmelig imponerende.

Alt i alt var jeg egentlig temmelig tilfreds med begge operativsystemene. Men så skulle jeg koble til et Belkin Bluetooth adapter.

Først prøvde jeg i Windows. Da jeg skrudde på bluetooth, måtte jeg installere driver for bluetooth-adapteret i maskinen. Så starta vi på nytt. Deretter måtte jeg installere drivere for Belkin-adapteret. Det gikk også automatisk. Men da fikk jeg beskjed om at driveren for bluetooth-adapteret i maskinen var feil. Da ble jeg sendt til en webside for nedlasting av riktig driver. Den sa imidlertid at den var feil, og nektet å la seg installere.

Da begynte jeg å kjenne igjen Windows. Så jeg boota opp i Ubuntu, klikka på «konfigurer ny enhet», fant Belkin-adapteret og kobla til det. Og det virka.

Windows nærmer seg, men er nok ikke helt klart for forbrukermarkedet ennå …

Bilder fra Linux vs. Windows – my 2 cents | Ozzik’s blog og Komplett.no:Belkin Bluetooth Music Reciever. Takk for lånet.

Squeeze me!

Årets noe forsinkede julegave fra far til far var en erstatning for den gamle web-radioen som begynte å jukse litt, og for en julegave det var! Sjelden har jeg opplevd et nyttigere og mer anvendelig produkt enn Logitech Squeezebox!

Det er i utgangspunktet en mediaspiller. Hvis du installerer et proprietært, gratis serverprogram på din Windows, Mac eller Linux-maskin kan Squeezebox-en spille av musikken du har lagret. men i tillegg er den en nettradio, WiMPklient (Spotify i beta), klient for sosiale medier, podcast-avspiller og så videre. Populærbetegnelsen «Kinderegg» vil være en fornærmelse i dette tilfellet!


Logitech Squeezebox Radio

Den finnes i flere utgaver: Squeezebox Radio med høyttaler, fargeskjerm og batteriopsjon, Squeezebox Boom med kraftig forsterker og god lyd, Squeezebox Touch med stor berøringssensitiv fargeskjerm og utganger for å koble til en ekstern forsterker og Squeezebox Duet som også trenger egen forsterker, men hvor all navigering skjer fra en fjernkontroll med egen skjerm.

Alle disse er temmelig like å bruke. Du kan styre dem fra knappene på apparatet eller touch-skjermen for dem som har det, eller via fjernkontroll. Hvis du har flere Squeezebox-er i huset, kan du også linke dem slik at valgene du gjør på en av dem, gjelder for alle. Videre kan du styre dem via et web-grensesnitt på Squeezebox Server, via Mysqueezebox.com eller via din smarttelefon (jeg fant tre-fire forskjellige programmer for dette på Android Market). Standardinnstillingene er også stort sett greie, den kom for eksempel med de fleste norske radiokanalene forhåndsvalgt i kategorien «Local Radio».

Jeg har både en Radio og en Touch her hjemme. Oppsett og navigasjon er enkelt og intuitivt på begge to, selv om alle alternativene på dem selvfølgelig gjør at det er ganske mye å sette seg inn i. Begge spillerne har både trådløs nettforbindelse og mulighet for nettverkskabel. Radioen har i tillegg minijack auxinngang og utgang for høretelefoner. Touch har (naturlig nok) utganger for å koble spilleren til «stereoen» eller et par aktive høyttalere — til og med digitalt — og en USB-inngang slik at jeg du spille av filer fra en USB-enhet.


Inn- og utgangene til Logitech Touch

For å ta Touch-en først: Lydkvaliteten er bra, ut fra hva jeg kan bedømme (men jeg har bare spilt musikk fra komprimerte lydkilder, da). Den er veldig intuitiv å bruke, med touchscreen og navigasjons-snarveier som jeg oppdaget uten å se i noen bok. Tekst-input kan skje via skjermtastatur, ved fjernkontrollvalg eller på «SMS-måten» med talltastatur på fjernkontrollen.

Når det gjelder Radio-en, har den også glimrende lydkvalitet etter størrelsen å dømme, med en god, toveis høyttaler. Men det er jo en relativt liten mono-avspiller, så det gir noen naturlige begrensninger. Jeg kjøpte en tilbehørspakke med batteri og fjernkontroll, og ulempen med den litt mindre skjermen og litt mer omstendelige navigasjonen oppveies av mobiliteten som batteridriften gir. Den spiller i timesvis på fulladet batteri, noe som er litt imponerende med tanke på at den bruker trådløst nett og har skjerm som alltid er på når den spiller.

Begge spillerne er raske, det tar bare et sekund eller to å skifte radiokanal eller sang, de virker stabile uten noen «dropouts» eller «freezes», de virker som om de er veldig stabile nettverksklienter og responsen under navigasjon og søk er kjapp og presis.

Men det fremste med disse spillerene er altså det som er «rundt» dem. Serverprogrammet, som jeg har installert på en «kjellerserver», er enkelt å installere og lite ressurskrevende. Videre har jeg laget meg en konto på Mysqueezebox.com, hvor du kan legge til tjenester som last.fm, WiMP og et utall andre, du kan legge til podcasts og egendefinerte nett-radiokanaler og starte fjernkontroll av enhetene dine.

Dette høres kanskje ut som et reklameinnslag, men jeg er bare så positivt overrasket over Squeezebox-en at det kommer litt av seg selv. Skal jeg være kritisk, er det jo litt dumt at den ikke er kompatibel med DLNA-servere, at det kan bli litt for mange valgmuligheter og at batteri ikke er standard på Squeezebox Radio. Men uansett, når du kjøper med batteriet, og ligger på sofaen eller i solstolen med en Squeezebox Radio på magen med hele katalogen til WiMP tilgjengelig — da er det vanskelig å være noe annet enn fornøyd!

Drepte Apple CD-en?

«Yep, Apple Killed The CD Today», skriver MG Siegler i TechCrunch 20 oktober, og understreker nok en gang hvor lite opplyste enkelte av Apple-evangelistene faktisk fremstår.

(Bildet er lånt fra vectordiary.com)

Den Første, Store Nyheten er at Macbook Air kommer uten reinstallasjons-CD og uten optisk drev. I stedet for programvare-CD-en, er det med en USB-minnepinne med nødvendig programvare på. Det eneste jeg ser som nytt med dette, er at man får med et minnepinne. Jeg kjøpte min første PC uten optisk drev for over to år siden, og det var på ingen måte noen nyhet da. Den har også flash-basert SSD lagring istedet for harddisk. Ironisk nok fulgte det faktisk med en CD med programvaren med denne maskinen, men jeg laster det heller ned fra Internet hvis jeg trenger det.

I tillegg har ikke noen av de andre PC-ene jeg har kjøpt de senere årene kommet med noen installasjons-CD, de har hatt reinstallasjons-filene på en egen partisjon på harddisken, og mulighet for å ta sikkerhetskopi av dette. Til CD-er, eller til en minnepinne hvis du foretrekker det. Så at det ikke følger med noen CD, og at maskiner kommer uten optisk drev, er absolutt ikke noen nyhet.

Den Andre, Store Nyheten — som selvfølgelig henger sammen med den første — er Mac App Store, altså en online-butikk hvor du kan laste ned programvare istedet for å kjøpe den på CD. Dette er heller ingen nyhet.

For det første, har jeg kjøpt programvare over nettet i godt over ti år. Jeg tror jeg kjøpte Paint Shop Pro for Windows tilbake i 1997, uten å noen sinne se en CD. For det andre har vi som er vant til Linux knapt nok putta en programvare-CD i maskinene våre siden slutten av nittitallet. Jeg kjører nå Ubuntu, og har et glimrende programvaresenter med tusenvis av applikasjoner tilgjengelig til nedlasting og installasjon ved et museklikk. I Linux er de selvfølgelig også gratis, noe jeg ikke venter av Apple. Jeg regner heller med at det koster godt med penger på tross av at kundene tar kostnaden for distribusjonen, og at Apple tar 30% fortjeneste her, også.

Det er ikke noe nytt med Mac App Store, Apple har igjen kopiert en etablert løsning, noe som er helt akseptabelt og greit, og latt som om de har funnet det opp, noe som ikke er like greit, og temmelig patetisk. Den egentlige nyheten her, er jo en som Apple-evangelistene ikke snakker om: Det er at Apple søker å innføre samme rigide kontroll over datamaskinen din som de har over telefonen din. Det neste som kommer er nok sikkert Apples eget iNternet, hvor du kun kan få tilgang til informasjon og tjenester som er godkjent av Steve Jobs, og hvor Apple stikker av med en liten tredjedel av all omsetning.

Og det er ikke engang det tristeste. Det tristeste er at millioner av mennesker vil feire fangenskapet som om det var en befrielse. Frihet er trelldom. Uvitenhet er styrke.

Ubuntu 10.04 Lucid Lynx

Siden oppdateringstjenesten i Ubuntu insisterte på å minne meg på at det var kommet en ny versjon av Ubuntu, valgte jeg til slutt å klikke på «Oppgrader», for å se hva det var de reklamerte for. Så nå kjører jeg Ubuntu 10.04.

Oppgraderingen gikk greit, det tok en time inkludert nedlasting og installering, og maskinen kunne selvfølgelig brukes imens. Alle innstillingene mine ble beholdt, og jeg har ikke merket noe til at noen programmer ikke virker som de skal. Det eneste problemet jeg opplever, er at det å skrive inn tekst i tekstbokser ikke går like kjapt og uproblematisk som før, det er en eller annen treghet der. Jeg er temmelig sikker på at det kommer av alle de oppdateringene jeg har gjort, og jeg vil nok prøve en såkalt «clean install» etter hvert, for å se om det reparerer problemet.

Det eneste frustrerende jeg merket, var at man hadde flyttet «Lukk», «Minimer» og «Maksimer»-knappene til venstre side av tittellinjen på programmer. Dette er sikkert gjort for å ligne mer på Appla, og det er godt mulig at det er mer intuitivt, men jeg likte det ikke. Heldigvis er det Linux vi snakker om, så det var en smal sak å flytte dem tilbake.

Med et operativsystem som slipper nye versjoner hvert halvår, er det jo begrenset hvor mye revolusjonerende man finner i en ny versjon sammenlignet med den forrige. Det er selvfølgelig nye versjoner av mange av programmene, noe jeg setter pris på. Det er også gjort en del forandringer på utseendet, men med all den pynten jeg har lagt til merker jeg ikke så mye til det. Den andre, nye tingen som jeg heller ikke legger så godt merke til, er svært forbedret oppstartstid. Den fungerer visst best når man gjør en ren installasjon, mens jeg har oppgradert over gamle versjoner i mange år. Jeg har jo nevnt at jeg skal prøve en ren installasjon, så da kan jeg komme tilbake med en tilbakemelding om dette, også.

Det jeg derimot har lagt merke til, er den nye koblingen mot sosiale medier. Twitter, Facebook, identi.ca, Flickr og hva det skulle være er bare et par tastetrykk unna, og det er mulig å oppdatere alle på en gang gjennom programmet Gwibber, som er tilgjengelig fra systemfeltet. Kjekt!

Videre har vi fått Ubuntu Music Store tilgjengelig i den gode musikkavspilleren Rythmbox. I Ubuntu Music Store kan du kjøpe musikk og støtte det utrydningstruede dyret denne versjonen er oppkalt etter, den Iberianske gaupa. En god ide, og et enda bedre formål — men jeg er redd for at musikksalg på denne måten er historie, streaming-tjenester som WiMP og Spotify vil nok ganske snart dominere dette markedet.

Men det er et solid stykke operativsystem Ubuntu kommer med denne gangen. Mangelen på overraskelser betyr at dette begynner å bli et stabilt OS hvor vi vet hva vi får, og kan være trygg på at kvaliteten holder seg. Jeg har ingen problemer med å anbefale Lucid Lynx på det varmeste, enten det handler om oppgradering, eller lysten til å prøve noe nytt.

Ellers anbefaler jeg Dinside.nos artikkel Ubuntu Linux 10.04 Lucid Lynx, Hardware.nos guide til Ubuntu 10.04 og selvfølgelig Ubuntis egen gjennomgang av operativsystemet.

Mobilt Internett via bluetooth i Ubuntu Linux

Tidligere har jeg tatt for meg hvor latterlig enkelt det er å koble seg opp på Internet med en USB-kabel og en Sony Ericsson mobiltelefon. Det er sikkert like enkelt med andre mobiltelefoner, jeg har bare ikke noen andre tilgjengelig å teste med. I dag skal jeg skrive litt om hvor lett det er å koble opp uten kabel.

Dette forutsetter jo at du har en mobiltelefon som kan kobles opp mot nettet, og at både denne og PC-en du ønsker å bruke har bluetooth. For de fleste av oss, er vel dette «standardutstyr» etter hvert. I tillegg må du jo ha et telefonabonnement med mulighet til nettilkobling. For meg, som har et standard Telenor-abonnement, er jo dette inkludert, og koster maks ti kroner dagen.

Tilkoblingen er liketil: Slå på bluetooth på både telefonen og datamaskinen. Klikk på bluetooth-ikonet på panelet (se bildet) og velg «Konfigurer ny enhet». Da får du opp en liste som denne under her.

Finn telefonen din i listen (er det mange telefoner der, og du ikke er sikker på hvem som er din, går det an å prøve seg fram, eller flytte på seg). Merk den og velg «Fremover». Så er det noen spørsmål å svare på, du må legge inn en PIN-kode og muligens fortelle på telefonen at datamaskinen skal kunne bruke telefonen som modem, men dette kan nok variere litt fra telefon til telefon. Uansett, når du er ferdig med dette, vil du få opp et nytt valg på «nettverkstilkoblingsmenyen» i panelet:

Merk her at det ikke er den tilkoblingen som heter C702 som er telefontilkoblingen, på tross av at det er modellnummeret på telefonen min. Denne tilkoblingen bruker jeg når telefonen er koblet til via kabel. Nei, det er tilkoblingen med det litt merkelige navnet med mange tall og «PANU» til slutt som skal brukes. Dette navnet vil sikkert variere med telefonen din.

Når jeg klikker på den tilkoblingen, så spør telefonen om maskinen skal få lov til å koble seg til Internett (dette er konfigurertbart i telefoninnstillingene), og hvis jeg tillater dette, er jeg på nett, så sant jeg har mobildekning.

Jeg sier som jeg har sagt før: Tenk om alt hadde vært like enkelt som Linux!

Transparente menyer i Ubuntu Linux

Jeg er veldig glad i «eyecandy» på dataskjermen. Det er en av grunnene til at jeg liker Linux, der finnes det utallige effekter og innstillinger for å gjøre brukeropplevelsen spennende og individuell. Og forrige helg fant jeg ut at jeg ville ha delvis gjennomsiktige menyer, slik som dette:

I Ubuntu Linux, som jeg bruker, er det ikke noen heksekunst å få til dette, men etter som det — som jeg nevner — er «utallige effekter og innstillinger» for å få til dette, krever det litt forklaring for at det skal bli enkelt for hvem-som-helst. Derfor blir dette en litt lang post. Men den er for spesielt interesserte, og det blir mange skjermbilder, så det får gå bra!

Først og fremst må du ha Compiz Config Manager installert. Det kan du gjøre på den enkle måten, ved å åpne et terminalvindu og skrive:

sudo aptitude install compizconfig-settings-manager

… ellers kan du åpne «Synaptic programpakkebehandler» og skrive Compizconfig i feltet «Hurtigsøk». Sett så et merke i avkrysningsboksen for «compizconfig-settings-manager»:

Da har du det du trenger på plass. Så er det bare å begynne oppdagelsesreisen inn i et program hvor det omtrent ikke finnes grenser for hva du kan gjøre med utseende på operativsystemet ditt, bare du leter deg litt frem. Og de to triksene du trenger for å få transparente menyer, finner du i to trinn:

Selve gjennomsiktigheten

Denne finner du under innstillingene for «Tilgjengelighet», den heter «Opacity, Brightness and Saturation». Her må du slå på tillegget, og så kan du velge hurtigtaster for å gjøre det aktive vinduet gjennomsiktig (jeg tror standardvalget er «ALT» + musehjulet). Men vi vil ha innstillinger for menyer og lignende vindu. Det legger vi inn under «Window Specific Settings»:

Velg «Ny», og legg inn «(type=Menu) || (type=PopupMenu) || (type=DropDownMenu) || type=Utility», og sett denne til 80. Se om du ser noen forskjell. Jeg vedder på at du gjør det, i alle fall hvis du åpner «Programmer»-menyen!

Øke lesbarhet med «Tilsløring»

Problemet nå, er at det blir temmelig rotete, da bakgrunnen som skinner igjennom er like skarp som forgrunnen. Dette gjorde at jeg egentlig avlyste hele dette prosjektet etter første forsøk. Men etter som jeg visste at andre operativsystem hadde løsninger for dette, nektet jeg å tro at Linux ikke hadde det. Og jeg fikk rett:

Under kategorien «Effekter» i Compiz Config Manager finner du «Tilslør vinduer», og der bestemmer du hvor «utydelig» bakgrunnen bak et gjennomsiktig vindu skal være. Som du ser over her, har jeg satt Fokustilslør vinduer til «toolbar | menu | utility | normal | dialog | modaldialog» (jeg tror det er standardvalget), og jeg mener det eneste jeg endret på denne siden, var at jeg valgte «Gaussisk» som tilsløringsfilter, og 10 som «Gaussisk styrke».

Uansett: Hvis du har kommet så langt, så bare prøv deg frem — endringene du gjør, vises med en gang, så det er fritt fram for eksperimentering.

Jeg leker meg hele tiden, jeg. Akkurat nå, ser skrivebordet mitt ut omtrent som på dette bildet, men det kan hende det har forandret seg når du leser dette …

10 års jubileum for #156 996

En mail fra Linux-telleren kunne fortelle meg at jeg faktisk nå har brukt Linux mer eller mindre fast i over ti år! Det krever en liten markering.

Første gang jeg installerte Linux var nok enda tidligere. Jeg hadde noen forsøk med Red Hat på midten av nittitallet. Men 13. desember 1999, selveste Lucia-dagen, installerte jeg en versjon av SUSE Linux som oppfordra meg til å registrere meg hos The Linux Counter. Det gjorde jeg, og jeg ble altså nummer 156 996. Nå, ti år senere, har visstnok the Linux Counter 125 082 medlemmer, så jeg vet ikke helt hva som har skjedd der — men jeg stoler på at de har registreringsdatoen min korrekt.

Den der SUSE-versjonen levde ikke så lenge på maskinen min, det må innrømmes. Den var litt for tungrodd og kom med en million programmer som jeg ikke trengte, så jeg erstattet den med et annet UNIX-basert operativsystem, FreeBSD. Dette brukte jeg dels på arbeidsstasjoner (sammen med Windows) og dels på servere (jeg har vel et par FreeBSD-servere gående ennå) til langt ut på 2000-tallet. Men stadig vekk prøvde jeg ut forskjellige Linux-distribusjoner med større og mindre hell.

Jeg har alltid vært begeistret for Linux. Det er jo verdens ledende serveroperativsystem, det sier litt om stabilitet. Videre er den drivende ideen bak Linux at et fellesskap av brukere, det være seg studenter med for mye fritid eller profesjonelle aktører som Novell og IBM, sammen kan videreutvikle og forbedre noe vi alle kan dele i et dugnadsprosjekt til glede for alle. (Joda, alle — sider som Google, Dagbladet, VG og NRK bruker Linux). Men likevel sleit jeg meg gjennom de første årene av 2000-tallet uten å finne noen «Linux for meg».

Det endra seg 11. september 2006 da jeg prøvde Ubuntu for første gang.

Ubuntu er et operativsystem som er basert på Debian GNU/Linux, men med større fokus på brukervennlighet, jevnlige utgivelser, og kjapp og enkel installasjon. Ubuntu sponses av Canonical Ltd, som eies av sørafrikaneren Mark Shuttleworth. Navnet kommer fra den afrikanske ideologien ubuntu som grovt sett kan forklares som «menneskelighet overfor andre». Så Ubuntu er en Linux som alle andre — bare enklere.

Så, jeg installerte Ubuntu så smått i 2006, konverterte fullstendig i løpet av 2007 og etter det har jeg bare brukt Windows til spill. Det har gitt meg en «data-hverdag» fri for problemer med virus, malware og «anti-programmer», jeg har i løpet av de årene jeg har brukt Linux opplevd kun tre eller fire «systemheng» hvor jeg har måttet slå av maskinen, jeg har et rett og slett vakkert skrivebord og alt jeg bruker er helt fritt og gratis.

Så jeg feirer ti år med Linux, og gleder meg til de ti neste. Og hvis du har lyst til å prøve selv, er altså Ubuntu helt gratis å laste ned og installere!

Ubuntu er fem år!

Gratulerer med fem-års-dagen, Ubuntu!

Ubuntu er et operativsystem for PC-er og servere. 20. oktober 2004 ble den første versjonen av Ubuntu, en «fork» eller «avstikker» fra Debian GNU/Linux, utgitt. Siden da har det kommet en ny versjon av Ubuntu hver 6. måned, X.04 i april (med ett unntak – den første versjonen jeg prøvde het 6.06, og kom naturlig nok i juni) og X.10 i oktober.

Ubuntu-utgivelser inkluderer alltid den aller siste utgivelsen av skrivebordsmiljøet GNOME, samt siste testede versjon av en rekke populære applikasjoner som Firefox, OpenOffice.org, filmavspiller, CD- og DVD-brennerprogramvare, the Gimp grafikkmanipuleringsprogram og en rekke annet. I tillegg kan man velge blant tusenvis av andre programmer som installeres ved et museklikk. Operativsystemet og installerte programmer oppdateres etter hvert som det slippes nye versjoner og sikkerhetsoppdateringer.

Jeg har altså, som såvidt nevnt over, brukt Ubuntu siden september 2006, og kjører nå både Ubuntu 8.10 på den maskinen jeg bruker mest, Xubuntu 9.04, Ubuntu 9.04 og Ubuntu 7.10 på andre maskiner. Alle fungerer problemfritt, yter langt bedre enn de av dem som har kjørt Windows har gjort under det operativsystemet, og jeg føler at Ubuntu gir meg mulighet til å bruke maskinene istedet for å administrere dem til enhver tid.

I tillegg kommer jeg meg på mobilt Internett med et museklikk, jeg installerer skriveren min via ei fil på 93 KB, jeg får gjort alt det jeg skal med maskinen og jeg «rebooter» stort sett bare ved å slå den av når jeg er ferdig med å bruke den, og på igjen når jeg skal bruke den neste gang.

Og om kun kort tid kommer neste versjon av Ubuntu. Jeg gleder meg. Men er så fornøyd med det oppsettet jeg sitter på nå, at det nok bare er nysgjerrighet som får meg til å oppgradere. Hvis du har lyst til å prøve noe nytt, så last ned Ubuntu, brenn en CD og se hvordan det ser ut (du kan prøve Ubuntu fra CD-en uten å installere noe på harddisken din og ødelegge det du har fra før).

Uansett, gratulerer med dagen, Ubuntu — og lykke til i de neste fem år.

Mobilt Internet i Linpus på Acer Aspire One

Etter å ha koble opp min Ubuntu-PC og kona sin netbook med Windows mot Internet via våre Sony Ericsson mobiltelefoner, begynte jeg å myse på min netbook. Det er en Acer Aspire One med Linpus Linux, et operativsystem som har vist seg å kreve litt ekstrainnsats dersom du vil bruke maskinen til noe annet enn det den ble solgt for å brukes til.

Men hey — med de siste Linux-distribusjonene, har jo Linux blitt så enkelt at vi nesten ønsker oss litt utfordringer, så derfor tok jeg på meg «oppdraget». Her er hva jeg kom fram til:

Sjekk om nødvendig kjernemodul er på plass

Problemet med mobilt Internet på en Acer Aspire One med Linpus er todelt:

  1. Mange av dem mangler kjernemodulen som er nødvendig for å kunne bruke en mobiltelefon som modem, og
  2. De kommer uten et program for å ringe opp med et modem

Det første man må gjøre, er derfor å sjekke om kjernemodulen for mobil-modem er på plass. Det er ganske likefremt:

  • Bruk en Sony Ericsson datakabel til å koble telefonen til en USB-kontakt
  • Åpne et terminalvindu (ALT F2, «terminal», ENTER)
  • Skriv «dmesg» etterfulgt av ENTER

Da får du forhåpentligvis et svar omtrent som dette:

usb 2-2: new full speed USB device using uhci_hcd and address 3
usb 2-2: configuration #3 chosen from 1 choice
cdc_acm 2-2:3.1: ttyACM0: USB ACM device
cdc_acm 2-2:3.3: ttyACM1: USB ACM device

I så fall kan du hoppe over neste punkt, og gå rett til å legge til et program for oppringing til Internet. Men jeg fikk kun de to øverste linjene, mens de to som starter med CDC_ACM manglet! Det betyr at den kjernemodulen jeg snakket om, manglet på min maskin. Da måtte jeg følge instruksjonene på denne siden:

Legg til kjernemodulen cdc-acm

  1. Last ned kjernemodulen cdc-acm herfra (box.net) Du kan også kompilere den selv hvis du vil — men hadde du kunnet det, hadde du neppe lest denne siden helt ned til hit)
  2. Flytt denne modulen til riktig katalog, og legg den til i kjernen:

    Åpne et terminalvindu på nytt dersom du lukket det (ALT F2, «terminal», ENTER), og skriv de følgende kommandoene en etter en:

    [user@localhost ~]$ su – [user@localhost ~]# mkdir -p /lib/modules/2.6.23.9lw/usb/class
    [user@localhost ~]# cp /sti/til/modulen /lib/modules/2.6.23.9lw/usb/class/

    («Sti/til/modulen» byttes ut med plasseringen til filen du lasta ned). Fortsett med dette:

    [user@localhost ~]# mknod /dev/ttyACM0 c 166 0
    [user@localhost ~]# depmod -a
    [user@localhost ~]# modprobe cdc-acm

Nå skal kjernemodulen for mobil-modem være på plass, og vi kan gå videre.

Installér et program for å ringe opp Internet

Det neste vi trenger, er altså et program som lar oss bruke modemet vårt. Jeg vet ikke hvor mange slike som finnes, jeg — men et som er populært og som ser ut til å fungere, er gnome-ppp. Det kan du installere på denne måten _forutsetter at du har en Internet-forbindelse):

  • Åpne et terminalvindu på nytt dersom du lukket det, og skriv følgende:
    [user@localhost ~]$ su – [user@localhost ~]# yum install gnome-ppp

    Svar «y» på eventuelle spørsmål

Konfigurer oppkoblingen

Gnome-ppp er et program som må kjøres som root. Skriv derfor «sudo gnome-ppp» og trykk enter i et terminalvindu når du vil starte programmet. Du kan lage en snarvei til dette senere, når alt fungerer. Så må du konfigurere programmet. Trykk på knappen «Setup», og du får opp dette vinduet:

Innstillingene skal være omtrent som hos meg over her. Dersom du ikke finner et sånt der ttyACM0-modem i listen, så koble til mobiltelefonen og velg «Detect». Påse også at USB Modem er valgt som «Type», og at «Speed» er 460800. Så kan du velge arkfanen «Options», og merke av Dock in notification area. De øvrige valgene i «Setup» mener jeg du kan la være uendret. Velg «Close».

Så må du legge inn brukernavn, passord og telefonnummer. Egentlig er jo brukernavn og passord bare tull på en slik oppkobling, men jeg leste et sted at det kunne bli noe krøll med å lagre innstillingene dersom du lot feltene stå tomme. Så jeg skrev inn «test» som brukernavn og passord, og haket av Remember password. Telefonnummeret er *99#. Dersom du er avansert og har flere Internetprofiler på telefonen din, kan du skrive slikt som *99***10# for å bruke profil nummer 10.

*Så skal det bare være å klikke på «Connect»* … — merk at du bør koble deg fra andre Internet-forbindelser først (trådløst eller kablet nettverk), ellers kan det fort bli problemer med gateway og DNS, og det ser ut som ingenting virker. Lykke til, og kom gjerne med konstruktive tilbakemeldinger dersom du har noen.

For å komme meg på Internet via mobiltelefonen på Acer Aspire One, brukte jeg informasjon fra bugwhine: Using Sony Ericsson P1i as a GPRS/3G modem on Acer Aspire One og «WoST En: USB Modem (Nokia N95) with Acer Aspire ONE»:http://wosten.blogspot.com/2008/08/usb-modemnokia-n95-with-acer-aspire-one.html. Det var kjempegøy!