Mobilt Internet i Linpus på Acer Aspire One

Etter å ha koble opp min Ubuntu-PC og kona sin netbook med Windows mot Internet via våre Sony Ericsson mobiltelefoner, begynte jeg å myse på min netbook. Det er en Acer Aspire One med Linpus Linux, et operativsystem som har vist seg å kreve litt ekstrainnsats dersom du vil bruke maskinen til noe annet enn det den ble solgt for å brukes til.

Men hey — med de siste Linux-distribusjonene, har jo Linux blitt så enkelt at vi nesten ønsker oss litt utfordringer, så derfor tok jeg på meg «oppdraget». Her er hva jeg kom fram til:

Sjekk om nødvendig kjernemodul er på plass

Problemet med mobilt Internet på en Acer Aspire One med Linpus er todelt:

  1. Mange av dem mangler kjernemodulen som er nødvendig for å kunne bruke en mobiltelefon som modem, og
  2. De kommer uten et program for å ringe opp med et modem

Det første man må gjøre, er derfor å sjekke om kjernemodulen for mobil-modem er på plass. Det er ganske likefremt:

  • Bruk en Sony Ericsson datakabel til å koble telefonen til en USB-kontakt
  • Åpne et terminalvindu (ALT F2, «terminal», ENTER)
  • Skriv «dmesg» etterfulgt av ENTER

Da får du forhåpentligvis et svar omtrent som dette:

usb 2-2: new full speed USB device using uhci_hcd and address 3
usb 2-2: configuration #3 chosen from 1 choice
cdc_acm 2-2:3.1: ttyACM0: USB ACM device
cdc_acm 2-2:3.3: ttyACM1: USB ACM device

I så fall kan du hoppe over neste punkt, og gå rett til å legge til et program for oppringing til Internet. Men jeg fikk kun de to øverste linjene, mens de to som starter med CDC_ACM manglet! Det betyr at den kjernemodulen jeg snakket om, manglet på min maskin. Da måtte jeg følge instruksjonene på denne siden:

Legg til kjernemodulen cdc-acm

  1. Last ned kjernemodulen cdc-acm herfra (box.net) Du kan også kompilere den selv hvis du vil — men hadde du kunnet det, hadde du neppe lest denne siden helt ned til hit)
  2. Flytt denne modulen til riktig katalog, og legg den til i kjernen:

    Åpne et terminalvindu på nytt dersom du lukket det (ALT F2, «terminal», ENTER), og skriv de følgende kommandoene en etter en:

    [user@localhost ~]$ su – [user@localhost ~]# mkdir -p /lib/modules/2.6.23.9lw/usb/class
    [user@localhost ~]# cp /sti/til/modulen /lib/modules/2.6.23.9lw/usb/class/

    («Sti/til/modulen» byttes ut med plasseringen til filen du lasta ned). Fortsett med dette:

    [user@localhost ~]# mknod /dev/ttyACM0 c 166 0
    [user@localhost ~]# depmod -a
    [user@localhost ~]# modprobe cdc-acm

Nå skal kjernemodulen for mobil-modem være på plass, og vi kan gå videre.

Installér et program for å ringe opp Internet

Det neste vi trenger, er altså et program som lar oss bruke modemet vårt. Jeg vet ikke hvor mange slike som finnes, jeg — men et som er populært og som ser ut til å fungere, er gnome-ppp. Det kan du installere på denne måten _forutsetter at du har en Internet-forbindelse):

  • Åpne et terminalvindu på nytt dersom du lukket det, og skriv følgende:
    [user@localhost ~]$ su – [user@localhost ~]# yum install gnome-ppp

    Svar «y» på eventuelle spørsmål

Konfigurer oppkoblingen

Gnome-ppp er et program som må kjøres som root. Skriv derfor «sudo gnome-ppp» og trykk enter i et terminalvindu når du vil starte programmet. Du kan lage en snarvei til dette senere, når alt fungerer. Så må du konfigurere programmet. Trykk på knappen «Setup», og du får opp dette vinduet:

Innstillingene skal være omtrent som hos meg over her. Dersom du ikke finner et sånt der ttyACM0-modem i listen, så koble til mobiltelefonen og velg «Detect». Påse også at USB Modem er valgt som «Type», og at «Speed» er 460800. Så kan du velge arkfanen «Options», og merke av Dock in notification area. De øvrige valgene i «Setup» mener jeg du kan la være uendret. Velg «Close».

Så må du legge inn brukernavn, passord og telefonnummer. Egentlig er jo brukernavn og passord bare tull på en slik oppkobling, men jeg leste et sted at det kunne bli noe krøll med å lagre innstillingene dersom du lot feltene stå tomme. Så jeg skrev inn «test» som brukernavn og passord, og haket av Remember password. Telefonnummeret er *99#. Dersom du er avansert og har flere Internetprofiler på telefonen din, kan du skrive slikt som *99***10# for å bruke profil nummer 10.

*Så skal det bare være å klikke på «Connect»* … — merk at du bør koble deg fra andre Internet-forbindelser først (trådløst eller kablet nettverk), ellers kan det fort bli problemer med gateway og DNS, og det ser ut som ingenting virker. Lykke til, og kom gjerne med konstruktive tilbakemeldinger dersom du har noen.

For å komme meg på Internet via mobiltelefonen på Acer Aspire One, brukte jeg informasjon fra bugwhine: Using Sony Ericsson P1i as a GPRS/3G modem on Acer Aspire One og «WoST En: USB Modem (Nokia N95) with Acer Aspire ONE»:http://wosten.blogspot.com/2008/08/usb-modemnokia-n95-with-acer-aspire-one.html. Det var kjempegøy!

Wimp

Wimp er, etter eget utsagn, «en streamingtjeneste og digital jukeboks som gir deg tilgang til enorme mengder musikk – alt fra punk og metal til soul og jazz – alt fra gamle klassikere til siste nytt.» Det er altså en tjeneste som lar deg spille av — alltså streame over Internett — musikk via en applikasjon som du laster ned til maskinen din. Wimp er foreløpig bare i «beta», slik at det bare er inviterte testere som får prøve ut denne tjenesten — og i dag fikk jeg min «invite»!

Invitasjonen var en kode som jeg skulle legge inn sammen med mitt mobiltelefonnummer på Wimp sin nettside. Deretter fikk jeg et passord via SMS, og jeg kunne logge inn for å installere applikasjonen — eller programmet om du vil.

Programinstallasjon er alltid litt spennende for slike brukere som meg, som lever litt utenfor allfarvei. Jeg kjører nemlig operativsystemet Linux — som i «ikke Windows» — og ikke alle programvareutviklere er like oppdaterte på slikt. Wimp er imidlertid programmert i rammeverket AIR fra Adobe, som visstnok er «en operativsystemuavhengig runtime-modul som gir utviklere muligheten til å bruke velkjente webteknologier, blant annet HTML, Ajax, Adobe Flash® og Adobe Flex®, til å lage avanserte Internett-programmer for utrullering til skrivebordet.»

Wimp er den første AIR-applikasjonen jeg prøver, og jeg skal medgi at jeg var skeptisk. Skepsisen min ble imidlertid omgjort til vill entusiasme etter som installasjonen stred fram: Det var bare å klikke to ganger, og skrive inn passordet mitt (Sånn for sikkerhets skyld), så var det gjort! Helt problemfritt, og helt uten noen reboot, omstart av programmer eller noe som helst. Skikkelig imponerende.

Programmet ser pent og oversiktlig ut, og er enkelt og liketilt å bruke. Det har et imponerende utvalg av musikk, og ut i fra hva mitt beskjedne anlegg — og dertil tilhørende ører — kan oppfatte, er lyden mer enn bra nok. Jeg kan også knytte Wimp opp mot last.fm-kontoen min, slik at programmet blir en del av mine sosiale tjenester dersom jeg ønsker det. Så etter første gjennomkjøring er jeg mer enn fornøyd.

I 2008 var det jo Spotify som var den store schlägeren, og det er uten tvil en glimrende tjeneste som har blitt veldig populært. Så Spotify er målestokken Wimp må forholde seg til. Ut i fra hva jeg hittil har erfart, kommer de godt ut av den konkurransen foreløpig:

  • Wimp kjører smertefritt på Linux (Ubuntu 8.10). Spotify krever Wine.
  • Wimp ser ut til å kunne dele spillelister også på Linux, noe Spotify ikke greier
  • Musikkatalogen til Wimp er etter hva jeg har sett større en Spotify sin
  • På Linux er Wimp kjappere og mer responsiv enn Spotify. Dette er sikkert motsatt på Windows, hvor du ikke trenger å starte Wine for å kjøre Spotify, men for meg er det et viktig poeng.
  • Søkehjelpa i Wimp, med forslag til artister etter hvert som du skriver, er nyttig.
  • Wimp ser bedre ut (joda, det betyr noe).

Selvfølgelig er det mye jeg vil ha forbedret på både Spotify og Wimp, og jeg er ikke i stand til å kåre noen vinner på nåværende tidspunkt. Og hvem vet hvordan den neste konkurrenten vil se ut? Men jeg synes vi er på rett vei.

Mye var bra med Spotify. Minst like mye er bra med Wimp. Jeg betalte gladelig for et år med Spotify, og jeg tror sannelig at Wimp vil få pengene sine når de blir en betalingstjeneste også. For framtida for musikk- og underholdningsbransjen ligger nettopp i dette: Gjør det enkelt for oss!

Det er akkurat det Wimp gjør. Takk skal dere ha!

Microsoftsensur

VGs spillesider forteller om en jente som ble Suspendert fra Xbox Live fordi hun er lesbisk, og de nevner også andre merkelige avgjørelser fra Microsoft, slik som da Xbox 360-eieren Richard Gaywood fikk beskjed om at navnet hans var «for støtende».

Jeg vet akkurat hva de snakker om. Selv har jeg hatt en Hotmail-konto siden midt på nittitallet, var det først etter at Microsoft kjøpte Hotmail i 1997 at jeg fikk problemer da jeg skulle oppdatere profilen min: fornavnet mitt ble ikke godtatt! Hva kunne være galt med Lasse, mon tro?

Sensur er en morsom øvelse!

Mobilt Internett i Windows og Ubuntu

Konemor hadde behov for å koble seg til Internett fra sin bittelille Windows-PC også på steder som ikke har trådløst Internett, og jeg fant ut at hun sikkert kunne bruke sin nye Sony Ericsson c702 til det.

Siden hun har sånn der Windows, regna jo jeg med at dette var en smal sak, siden Windows visstnok skal være så god på støtte av all slags maskinvare. En nettside fortalte at det bare var å koble telefonen til maskinen med kabel, og velge «telefonmodus», og så skulle jeg være i gang. Jeg prøvde dette, og det fungerte nesten. Og for en som er har jobbet med datamaskiner i en ung manns alder, er nesten egentlig ikke ille i det hele tatt.

For når jeg prøvde, skjedde det ingen ting, men som IT-utdannet, skjønte jeg såpass at det sikkert bare måtte noen drivere til. Og slike fant jeg kjapt på Sony Ericssons nettsider. Etter en bitte liten 17 megabytes nedlastning og en restart, var driverne på plass. Da fant datamaskinen telefonen da jeg plugget den i, og etter å ha lett litt på Telenors sider, fant jeg også ut hvordan jeg kunne opprette en tilkobling i Windows — jeg trengte bare å finne en liten bruksanvisning på Telenors sider, og vips, så fungerte det! Det er ikke til å stikke under en stol at jeg, som Linux-bruker, var litt imponert over hvor mange muligheter Windows-brukerne har akkurat da.

Nå sitter jeg på et hotellrom og kjeder meg bittelitt. Jeg har tenkt litt på hvor lett det er med mobilinternett i Windows, og en innskytelse får meg til å se hva som skjer dersom jeg kobler mobiltelefonen min, en Sony Ericsson k810i til min PC, som kjører Ubuntu Linux 8.10.

Når jeg kobler til telefonen, skjer jo akkurat det samme som når den kobles til en Windows-maskin, jeg får spørsmål om jeg vil koble den til i masselagrings- eller telefonmodus. Jeg velger det siste, uten alt for mange forhåpninger.

Men når jeg klikker på nettverksikonet, dukker sannelig mobiltelefonen opp, ikke bare som et modem, men også som en tilkobling, jeg kan bare merke av i en rute for å koble meg opp på 3G nett med mobilabonnementet mitt! Jeg kan også bruke den som et virtuelt modem, slik som jeg måtte i Windows, men det er tross alt litt enklere å velge «Telenor» fra kategorien «Mobilt bredbånd», og så bare være på nett.

Men, ok — jeg synes fremdeles ikke Windows-metoden var alt for vanskelig, altså. Det er bare det at dersom svigermor skulle på nett via mobiltelefon, og jeg skulle hjulpet henne å koble seg på for første gang, vet jeg helt klart hvilket OS jeg hadde ønsket at hun brukte! Men Windows kommer sikkert etter, når de får litt tid på seg. Kanskje kommer problemfri oppkobling i «Windows 7»?

Men inntil videre, fortsetter jeg med Ubuntu!

Mobile downgrade

Jeg skal tilstå en ting her: Jeg har egentlig alltid trivdes litt vel godt med å være «motstrøms». Men nå har jeg kanskje satt ny rekord. For mens resten av verden løper etter iPhoner, Blackberries og 5800-er, så har jeg faktisk degradert mobiltelefonen min fra en Sony Ericsson C702 til en k810i av samme fabrikat.

Jeg hadde en Sony Ericsson k800i som jeg egentlig har vært veldig fornøyd med. Men alt slites, dessverre, og i høst hadde telefonen min begynt å bli litt for treg i forskjellige sammenhenger. Spesielt — og jeg er nesten litt flau over å innrømme det — plaget det meg at utløserknappen, altså til kameraet, fusket. Flaut fordi jeg alltid hadde sett på meg selv som en sånn som først og fremst trengte en telefon for å ringe med. Men jeg irriterte meg altså mer og mer over at det ikke gikk an å ta bilder på en skikkelig måte.

Så, når jeg kunne få tak i en Sony Ericsson c702 for en billig penge, virket det som en god idé. Det er en telefon som er støt- og sprutsikker, den har en relativt stor skjerm, et fancy brukergrensesnitt (som også er temmelig brukervennlig), gode navigeringsfunksjoner og mange nyttige funksjoner. Selvfølgelig kommer den med et 3,2 megapixel kamera (den samme oppløsningen som min gamle telefon hadde), radio, multimediaspiller, videoopptak og ikke minst: GPS. Alt lå til rette for et langt og lykkelig samliv mellom meg og 702.

Helt til jeg begynte å ta bilder. Joda, det ser ut til at det viktigste for meg med en mobiltelefon er bildekvalitet. Selv om c702 kommer med samme oppløsningen som k800i, så er det definitivt ikke det samme kameraet. Bildene med c702 blir blassere, mer kornete og mindre levende enn med k800i. Og fotolampa i c702 er flott til «festportretter» og ikke minst som lommelykt – men dersom det trengs ekstralys til et bilde, er det ikke noen tvil om at blitzen til mitt gamle kamera gikk led-lampa i c702 en høy gang.

Så, jeg gikk litt tilbake, jeg, og bestilte meg en Sony Ericsson k810i. Dette er egentlig stort sett den samme telefonen som k800i, med samme grensesnitt, skjerm og det hele, men med et litt annet utseende, og et litt forbedret design. Kameraet er så bra som jeg tror jeg kan forvente fra en billig mobiltelefon, Gmail, Twitter og Yr.no er på plass. Jeg kan oppdatere mobilbloggen min rett fra mobiltelefonen, og som en ekstra bonus har konemor tatt over «gamletelefonen» og opprettet sin egen mobilblogg.

Så vinner vi vel alle sammen, da?

Litt mindre morsomt i dag

Warner Music avbryter samarbeidet og fjerner alle sine artister fra videotjenesten YouTube etter at det ikke ble enighet om å fortsette avtalen mellom plateselskapet og søkemotorgiganten som kjøpte YouTube for et par år siden — forøvrig like etter at den første kontrakten mellom videonettstedet og Warner ble offentliggjort (sakset fra Digi).

Musikksøkene har blitt en stor del av Youtube, og noe av det som gjorde tjenesten interessant for langt større grupper enn de som vanligvis legger ut og ser på videoblogger med mer eller mindre vellykket kvalitet. Det enorme utvalget av musikk, en god søkefunksjon, et enkelt brukergrensesnitt og enkel og velfungerende teknisk løsning med flashvideo, har gitt YouTube en suksess og markedsposisjon som andre bare kan drømme om — og som også gjør at Warner vil ha «sin del av kaka».

Dette er to store, kommersielle aktører, og jeg skal ikke mene for mye om hvem det er av Warner og Google som er «grådigst» her. Men likevel ser vi klart hvem som fremstår som den store, stygge ulven i opinionens øyne — det er platebransjen. Igjen.

Tilgangen av musikkvideoer på YouTube, det at stadig fler musikkbutikker selger DRM-fri musikk, avtalene NRK har fått med rettighetshaverne og sist men ikke minst; Spotify begynte å gi oss forbrukerne troen på at musikkindustrien faktisk innså at den eneste måten å tjene på musikk på, er å spre den. Men så avsluttes altså 2008 med dette tilbakeskrittet, og igjen får vi beskjed om at musikken ikke kan spilles av i vår del av verden når vi besøker YouTube — eller for den saks skyld; MTVs musikkvideotjeneste.

Dette er ikke på noen måte noen krise. Og musikken dukker sikkert opp igjen på en eller annen tjeneste. Det virker bare så bakstreversk og reaksjonært. Og så gjør det Internett og underholdningsverdenen litt mindre morsom

Music for a new dawn

Jeg begynner å bli gammel, og henger derfor ikke helt med i svingene lengre. For eksempel har det blitt sånn at jeg nå leser om de siste nett-trendene i VG før jeg får prøve dem ut selv. Men jeg vet at bloggen her har enda eldre lesere, enten i sjel eller i sinn, så jeg tar sjansen på å presentere gamle nyheter likevel, jeg.

Og «nyheten» i dag, er altså Spotify. Etter at Jarle Dahl Bergersen tilgodeså meg med en invitasjon til det gode selskap, har jeg kost meg skikkelig. Spotify er en online musikktjeneste. Det er gratis hvis du har en invitasjon og koster 99 kroner i måneden ellers. Du må laste ned en avspiller som finnes for Mac og Windows. Klienten er dessverre ikke for Linux foreløpig, men det fungerer helt strålende i Wine.

Klienten minner om en hvilken som helst musikkavspiller på en moderne datamaskin. Forskjellen på Spotify og alle de andre, er at Spotify ikke bryr seg om hvilken musikk du allerede har liggende på harddisken. Den har musikken selv!

Musikken du ønsker å lytte til, streames ned fra nettet. Og Spotify har avtaler med alle de selskapene de spiller musikk fra, så det er fullstendig lovlig, og også helt moralsk forsvarlig. Det holder med en vanlig Internettlinje (jeg tror kravet er 256K), og så har du tilgang til et musikkbibliotek som er temmelig fantastisk. Jeg kan ikke si at jeg ikke har funnet hull i samlingen deres, men jeg velger å fokusere på det de kan levere, fremfor det motsatte. Og jeg har hørt at folk har levert over 80% ønskelåter på fester med Spotify!

Det første spørsmålet til mange som får høre om Spotify, er «Jamen, kan du laste ned sanger, da?». Det fins flere svar på det; «Jo, det går an å ta opp sangene du spiller på PC-en din, uansett hvor de kommer fra», er et, «Du kan kjøpe sanger gjennom Spotify» er et annet. Men det viktige svaret er: «Hvorfor i all verden skulle du gjøre det?».

Spotify gir deg jo all de musikken du ønsker deg så lenge du er på nett. Og med den utviklingen vi ser nå, så er vi alle på nett stort sett hele tiden. Tiden hvor musikk var en fysisk dings du puttet i en avspiller som sto på stua, er så definitivt forbi, og Spotify er på mange måter bildet på det. Musikk finnes på nettet, og vi kan nyte den. Om den er beskyttet med DRM eller ikke, er veldig irrelevant så lenge vi bare betaler for å lytte, og ikke for å eie. Artistene får pengene sine, enten gjennom kjøp av lisenser eller reklameinntektene. Og jeg kan ikke forstå annet enn at dette må være en gudegitt kanal for alle nye band som ønsker å etablere seg.

Spotify er nok et veldig godt bilde på den nye måten å distribuere musikk på. Sånn som det er nå, vil jeg gladelig betale dem en hundrings i måneden dersom gratistilbudet opphører. Og det sier egentlig ganske mye, dersom vi ser Spotify i perspektiv …

Intrepid Ibex

Det har blitt tidlig vinter, og da er det tid for en av de to årlige slippene av Ubuntu. Denne gangen er det versjon 8.10 som er sluppet, og denne har fått kodenavnet «Intrepid Ibex».

I følge alle buzzen på nettet, er det nye i denne versjonen først og fremst bedre støtte for ymse former for trådløst internett, og en del morsomme funksjoner som muligheten til å lage en USB bootdisk med et par klikk og en gjestemodus som gjør at du kan låne bort maskina di til «tilfeldig forbipasserende» som ikke vil ha mulighet til å lagre eller endre noen ting på maskina. Mye gøy, altså — men skal jeg være helt ærlig, er det ikke noe av dette jeg har savnet.

Men jeg foregriper begivenhetenes gang her. Først måtte jeg jo installere. Denne gangen fant jeg ut at jeg ikke skulle oppgradere, men installere helt fra scratch. Jeg tok kopi av hele hjemmemappa mi, og boota fra CD’en. Installasjonen gikk helt problemfritt. Hvis du, som meg, har en Windowspartisjon du har lyst til å ta vare på, så vær litt forsiktig når du kommer til partisjonering av disken, så du ikke sletter mer enn du tenkte. Men hvis du kjører Windows, kan du jo også installere Ubuntu fra Windows — CD-en kommer med mulighet for det.

Men jeg skrev altså over min gamle Ubuntu 7.10-partisjon med Ibex-en, og det gikk som sagt helt greit. Etterpå boota jeg inn i 8.10, og alt så pent og vakkert ut. Alt virket helt fint, inklusive lyd som jeg sleit litt med forrige gang jeg installerte Ubuntu på denne maskina. Jeg logga inn, og møtte et stort sett velkjent, men likevel litt nytt skrivebord. Så var det litt førstegangskonfigurasjon: Jeg fikk beskjed om at mitt foretrukne språk bare var delvis installert, men jeg trengte bare å si i fra om at jeg ville laste ned resten av den norske språkstøtten, så var den på plass. Så var det et lite ikon i det ene hjørnet som fortalte meg at det fantes bedre — men dog ikke frie — drivere til nvidia-skjermkortet mitt, og de lot seg også installere uten problemer. Så langt alt bra.

Jeg er jo litt glad i bjeller og fløyter. Og det har Ubuntu masse av, bare søk på «compiz» i youtube, men alle innstillingene er ikke like tilgjengelige sånn med en gang. Så jeg installerte «Compizconfig» via «Synaptics package manager». Da ble det kjempemorsomt!

Og så over til det som alle synes er så vanskelig — både i Windows og Linux: Multimedia. Når jeg prøvde å åpne en filmfil, fikk jeg spørsmål om jeg ville installere ymse kodeker. Jeg svarte ja, og etter det har jeg ikke kommet over noen filmfil jeg ikke kunne spille av. Og Firefox ba meg installere Flash for å spille av youtube-filmer og VG-reklamer. Jeg takket ja til det, også —og etter det har jeg fått sett mer enn nok av både youtubevideoer og VG-reklamer. Jeg har nemlig ikke fått installert AdBlock ennå.

OK. Jeg vet at dette begynner å bli kjedelig. Men det var egentlig ganske kjedelig! Jeg installerte Ubuntu 8.10, det var skrekkelig enkelt og hittil virker alt som det skal. Når alt virker som det skal og det er ikke noe spesielt jeg sliter med. blir det jo ikke noen sint eller begeistra bloggings! Beklager. Men det går i det minste greit å blogge.

Dell Mini 9 – The return of Redmond

Dell har blitt mer eller mindre geniforklart i dag for at de kommer med den nye Linuxbaserte net-booken, Dell Inspiron Mini 9. Dersom dette faktisk hadde stemt, hadde det vært grunn til å juble, men sannheten er nok en litt annen enn hva presseoppslagene tyder på.

Maskinen det snakkes om, er altså enda en mini-notebook med omtrent de samme spesifikasjonene som konkurrentene. Det store med denne er i følge dagens buzz at den blir levert med Ubuntu 8.04. Det er forsåvidt riktig i teorien, men stemmer det i praksis?

Dell presenterer tre konfigurasjoner på førstesiden. Mange vil kanskje nikke bekreftende til at Linux-utgaven er billigere enn de to (!) Windowsversjonene. Men det er også kjekt å se hva som ligger bak «tilbudet» her. La oss sammenligne de to billigste:

Linuxutgaven kommer med 4GB SSD «harddisk» og 512MB RAM til 349 dollar. Men hvis man vil ha den like bra utstyrt som den billigste Windowsmodellen, må man kjøpe til større «harddisk» og webcam som også er inkludert på Windowsmodellen. Da ender man opp med en pris på $399.

Den billigste Windowsutgaven koster i utgangspunktet 439 dollar. Altså en forskjell på førti dollar når man sammenligner med en like godt utrustet Linuxutgave. Men hva gjør Dell da? Joda, de gir de som velger å kjøpe Windowsutgaven 40 dollar i rabatt! Slik blir utsalgsprisen på windowsmaskinen også $399. Så, hos Dell er Linux i praksis like dyrt som Windows!

Og det er jo selvfølgelig ille. Men gjett hva? Det blir verre!

Når du kjøper Windowsutgaven, får du gode tilbud på skrivere. Det får du ikke hvis du kjøper Linuxutgaven. Og i Windowsutgaven er det poengtert at du får med «Microsoft Works» kontorstøttepakke, mens det ikke nevnes med et ord hvilket fantastisk programutvalg du har hvis du velger Ubuntu. Og på toppen av kransekaka greier Dell å beregne ser tre ukers lengre leveringstid på maskinen med Linux i forhold til den med Windows.

Dell har det siste året framstått som Ubuntus venn og beskytter — i alle fall i media. Linux-«tilbudet» på Inspiron Mini 9 viser at dette i beste fall var et pressmiddel mot Microsoft, i verste fall en gigantisk bløff. Dell sier i klartekst at du nok må være litt tett i nøtta for å velge det framfor Windows, og dersom man ikke kjenner Linux fra før og vet hva det er godt for, er det lett å tro på noe sånt.

Dette er for dårlig, Dell. Hvis dere ikke vil ha Linuxbrukerne som kunder, så er det helt greit — bare si i fra, vi er vant til å greie oss selv. Men ikke prøv å lure oss. Venner gjør ikke slikt.

rdesktop i Acer Aspire One

Etter at jeg har reklamert med at jeg har en slik, har det vist seg at jeg slettes ikke er alene. Jeg er heller ikke alene til å ha lyst til å bruke den til både dette og hint, og flere spør meg om hvordan jeg får installert programmene jeg bruker. Jeg deler gjerne av det lille jeg har fått av erfaring, jeg – og denne gangen handler det om å installere en Remote Desktop-klient, altså et program man kan bruke for å logge seg på en annen maskin, i mitt tilfelle en Windows-server, over nettverket.

Og installasjonen av rdesktop tror jeg gikk temmelig glatt. Jeg installerte programmet ved hjelp av pakkebehandleren pirut, mener jeg å huske. Dette er fremgangsmåten i teskjemodus for den som ønsker det:

  1. Trykk ALT+F2, skriv «pirut» og trykk ENTER
  2. Skriv inn passordet ditt når du blir bedt om det
  3. Velg Search
  4. Skriv «rdesktop» i søkefeltet og klikk på knappen Search
  5. Sett et kryss ved rdesktop
  6. Klikk på Apply

Og hvis du ikke liker å klikke og klikke og klikke og … fungerer det like bra å trykke ALT-F2, skrive «terminal» for å åpne et terminalvindu og så skrive «sudo yum install rdesktop» for å laste ned og installere programmet.

Og når du skal bruke programmet, så finner du fort ut at det ikke skjer mye når du velger ALT+F2 og skriver rdesktop. Du må i det minste ha med servernavn i tillegg. Samtidig er det veldig lurt å be om en skjermoppløsning som passer skjermen og interfacet i Aspiren, samt riktig tastaturoppsett.

Når jeg kobler meg til Windowsserveren «server» med brukernavnet «bruker» skriver jeg derfor denne kommandolinja:

rdesktop -u bruker -k no -g 900×550 server

… og denne kommandoen kan vi selvfølgelig lage en snarvei til, på samme måte som tidligere beskrevet.