Etter å ha koble opp min Ubuntu-PC og kona sin netbook med Windows mot Internet via våre Sony Ericsson mobiltelefoner, begynte jeg å myse på min netbook. Det er en Acer Aspire One med Linpus Linux, et operativsystem som har vist seg å kreve litt ekstrainnsats dersom du vil bruke maskinen til noe annet enn det den ble solgt for å brukes til.

Men hey — med de siste Linux-distribusjonene, har jo Linux blitt så enkelt at vi nesten ønsker oss litt utfordringer, så derfor tok jeg på meg «oppdraget». Her er hva jeg kom fram til:

• Sjekk om nødvendig kjernemodul er på plass
• Legg om nødvendig til kjernemodulen
• Installér et program for å ringe opp Internet
• Konfigurer oppkoblingen

Sjekk om nødvendig kjernemodul er på plass

Problemet med mobilt Internet på en Acer Aspire One med Linpus er todelt:

1. Mange av dem mangler kjernemodulen som er nødvendig for å kunne bruke en mobiltelefon som modem, og
2. De kommer uten et program for å ringe opp med et modem

Det første man må gjøre, er derfor å sjekke om kjernemodulen for mobil-modem er på plass. Det er ganske likefremt:

• Bruk en Sony Ericsson datakabel til å koble telefonen til en USB-kontakt
• Åpne et terminalvindu (ALT F2, «terminal», ENTER)
• Skriv «dmesg» etterfulgt av ENTER

Da får du forhåpentligvis et svar omtrent som dette:

I så fall kan du hoppe over neste punkt, og gå rett til å legge til et program for oppringing til Internet. Men jeg fikk kun de to øverste linjene, mens de to som starter med CDC_ACM manglet! Det betyr at den kjernemodulen jeg snakket om, manglet på min maskin. Da måtte jeg følge instruksjonene på denne siden:

Legg til kjernemodulen cdc-acm

1. Last ned kjernemodulen cdc-acm herfra (box.net) Du kan også kompilere den selv hvis du vil — men hadde du kunnet det, hadde du neppe lest denne siden helt ned til hit)
2. Flytt denne modulen til riktig katalog, og legg den til i kjernen:

   Åpne et terminalvindu på nytt dersom du lukket det (ALT F2, «terminal», ENTER), og skriv de følgende kommandoene en etter en:

   [user@localhost ~]$ su – [user@localhost ~]# mkdir -p /lib/modules/2.6.23.9lw/usb/class
   [user@localhost ~]# cp /sti/til/modulen /lib/modules/2.6.23.9lw/usb/class/

   («Sti/til/modulen» byttes ut med plasseringen til filen du lasta ned). Fortsett med dette:

   [user@localhost ~]# mknod /dev/ttyACM0 c 166 0
   [user@localhost ~]# depmod -a
   [user@localhost ~]# modprobe cdc-acm

Nå skal kjernemodulen for mobil-modem være på plass, og vi kan gå videre.

Installér et program for å ringe opp Internet

Det neste vi trenger, er altså et program som lar oss bruke modemet vårt. Jeg vet ikke hvor mange slike som finnes, jeg — men et som er populært og som ser ut til å fungere, er gnome-ppp. Det kan du installere på denne måten _forutsetter at du har en Internet-forbindelse):

• Åpne et terminalvindu på nytt dersom du lukket det, og skriv følgende:
  [user@localhost ~]$ su – [user@localhost ~]# yum install gnome-ppp

  Svar «y» på eventuelle spørsmål

Konfigurer oppkoblingen

Gnome-ppp er et program som må kjøres som root. Skriv derfor «sudo gnome-ppp» og trykk enter i et terminalvindu når du vil starte programmet. Du kan lage en snarvei til dette senere, når alt fungerer. Så må du konfigurere programmet. Trykk på knappen «Setup», og du får opp dette vinduet:

Innstillingene skal være omtrent som hos meg over her. Dersom du ikke finner et sånt der ttyACM0-modem i listen, så koble til mobiltelefonen og velg «Detect». Påse også at USB Modem er valgt som «Type», og at «Speed» er 460800. Så kan du velge arkfanen «Options», og merke av Dock in notification area. De øvrige valgene i «Setup» mener jeg du kan la være uendret. Velg «Close».

Så må du legge inn brukernavn, passord og telefonnummer. Egentlig er jo brukernavn og passord bare tull på en slik oppkobling, men jeg leste et sted at det kunne bli noe krøll med å lagre innstillingene dersom du lot feltene stå tomme. Så jeg skrev inn «test» som brukernavn og passord, og haket av Remember password. Telefonnummeret er *99#. Dersom du er avansert og har flere Internetprofiler på telefonen din, kan du skrive slikt som *99***10# for å bruke profil nummer 10.

*Så skal det bare være å klikke på «Connect»* … — merk at du bør koble deg fra andre Internet-forbindelser først (trådløst eller kablet nettverk), ellers kan det fort bli problemer med gateway og DNS, og det ser ut som ingenting virker. Lykke til, og kom gjerne med konstruktive tilbakemeldinger dersom du har noen.

For å komme meg på Internet via mobiltelefonen på Acer Aspire One, brukte jeg informasjon fra bugwhine: Using Sony Ericsson P1i as a GPRS/3G modem on Acer Aspire One og «WoST En: USB Modem (Nokia N95) with Acer Aspire ONE»:http://wosten.blogspot.com/2008/08/usb-modemnokia-n95-with-acer-aspire-one.html. Det var kjempegøy!

Jeg skal tilstå en ting her: Jeg har egentlig alltid trivdes litt vel godt med å være «motstrøms». Men nå har jeg kanskje satt ny rekord. For mens resten av verden løper etter iPhoner, Blackberries og 5800-er, så har jeg faktisk degradert mobiltelefonen min fra en Sony Ericsson C702 til en k810i av samme fabrikat.

Jeg hadde en Sony Ericsson k800i som jeg egentlig har vært veldig fornøyd med. Men alt slites, dessverre, og i høst hadde telefonen min begynt å bli litt for treg i forskjellige sammenhenger. Spesielt — og jeg er nesten litt flau over å innrømme det — plaget det meg at utløserknappen, altså til kameraet, fusket. Flaut fordi jeg alltid hadde sett på meg selv som en sånn som først og fremst trengte en telefon for å ringe med. Men jeg irriterte meg altså mer og mer over at det ikke gikk an å ta bilder på en skikkelig måte.

Så, når jeg kunne få tak i en Sony Ericsson c702 for en billig penge, virket det som en god idé. Det er en telefon som er støt- og sprutsikker, den har en relativt stor skjerm, et fancy brukergrensesnitt (som også er temmelig brukervennlig), gode navigeringsfunksjoner og mange nyttige funksjoner. Selvfølgelig kommer den med et 3,2 megapixel kamera (den samme oppløsningen som min gamle telefon hadde), radio, multimediaspiller, videoopptak og ikke minst: GPS. Alt lå til rette for et langt og lykkelig samliv mellom meg og 702.

Helt til jeg begynte å ta bilder. Joda, det ser ut til at det viktigste for meg med en mobiltelefon er bildekvalitet. Selv om c702 kommer med samme oppløsningen som k800i, så er det definitivt ikke det samme kameraet. Bildene med c702 blir blassere, mer kornete og mindre levende enn med k800i. Og fotolampa i c702 er flott til «festportretter» og ikke minst som lommelykt – men dersom det trengs ekstralys til et bilde, er det ikke noen tvil om at blitzen til mitt gamle kamera gikk led-lampa i c702 en høy gang.

Så, jeg gikk litt tilbake, jeg, og bestilte meg en Sony Ericsson k810i. Dette er egentlig stort sett den samme telefonen som k800i, med samme grensesnitt, skjerm og det hele, men med et litt annet utseende, og et litt forbedret design. Kameraet er så bra som jeg tror jeg kan forvente fra en billig mobiltelefon, Gmail, Twitter og Yr.no er på plass. Jeg kan oppdatere mobilbloggen min rett fra mobiltelefonen, og som en ekstra bonus har konemor tatt over «gamletelefonen» og opprettet sin egen mobilblogg.

Så vinner vi vel alle sammen, da?

Det har blitt tidlig vinter, og da er det tid for en av de to årlige slippene av Ubuntu. Denne gangen er det versjon 8.10 som er sluppet, og denne har fått kodenavnet «Intrepid Ibex».

I følge alle buzzen på nettet, er det nye i denne versjonen først og fremst bedre støtte for ymse former for trådløst internett, og en del morsomme funksjoner som muligheten til å lage en USB bootdisk med et par klikk og en gjestemodus som gjør at du kan låne bort maskina di til «tilfeldig forbipasserende» som ikke vil ha mulighet til å lagre eller endre noen ting på maskina. Mye gøy, altså — men skal jeg være helt ærlig, er det ikke noe av dette jeg har savnet.

Men jeg foregriper begivenhetenes gang her. Først måtte jeg jo installere. Denne gangen fant jeg ut at jeg ikke skulle oppgradere, men installere helt fra scratch. Jeg tok kopi av hele hjemmemappa mi, og boota fra CD’en. Installasjonen gikk helt problemfritt. Hvis du, som meg, har en Windowspartisjon du har lyst til å ta vare på, så vær litt forsiktig når du kommer til partisjonering av disken, så du ikke sletter mer enn du tenkte. Men hvis du kjører Windows, kan du jo også installere Ubuntu fra Windows — CD-en kommer med mulighet for det.

Men jeg skrev altså over min gamle Ubuntu 7.10-partisjon med Ibex-en, og det gikk som sagt helt greit. Etterpå boota jeg inn i 8.10, og alt så pent og vakkert ut. Alt virket helt fint, inklusive lyd som jeg sleit litt med forrige gang jeg installerte Ubuntu på denne maskina. Jeg logga inn, og møtte et stort sett velkjent, men likevel litt nytt skrivebord. Så var det litt førstegangskonfigurasjon: Jeg fikk beskjed om at mitt foretrukne språk bare var delvis installert, men jeg trengte bare å si i fra om at jeg ville laste ned resten av den norske språkstøtten, så var den på plass. Så var det et lite ikon i det ene hjørnet som fortalte meg at det fantes bedre — men dog ikke frie — drivere til nvidia-skjermkortet mitt, og de lot seg også installere uten problemer. Så langt alt bra.

Jeg er jo litt glad i bjeller og fløyter. Og det har Ubuntu masse av, bare søk på «compiz» i youtube, men alle innstillingene er ikke like tilgjengelige sånn med en gang. Så jeg installerte «Compizconfig» via «Synaptics package manager». Da ble det kjempemorsomt!

Og så over til det som alle synes er så vanskelig — både i Windows og Linux: Multimedia. Når jeg prøvde å åpne en filmfil, fikk jeg spørsmål om jeg ville installere ymse kodeker. Jeg svarte ja, og etter det har jeg ikke kommet over noen filmfil jeg ikke kunne spille av. Og Firefox ba meg installere Flash for å spille av youtube-filmer og VG-reklamer. Jeg takket ja til det, også —og etter det har jeg fått sett mer enn nok av både youtubevideoer og VG-reklamer. Jeg har nemlig ikke fått installert AdBlock ennå.

OK. Jeg vet at dette begynner å bli kjedelig. Men det var egentlig ganske kjedelig! Jeg installerte Ubuntu 8.10, det var skrekkelig enkelt og hittil virker alt som det skal. Når alt virker som det skal og det er ikke noe spesielt jeg sliter med. blir det jo ikke noen sint eller begeistra bloggings! Beklager. Men det går i det minste greit å blogge.

Dell har blitt mer eller mindre geniforklart i dag for at de kommer med den nye Linuxbaserte net-booken, Dell Inspiron Mini 9. Dersom dette faktisk hadde stemt, hadde det vært grunn til å juble, men sannheten er nok en litt annen enn hva presseoppslagene tyder på.

Maskinen det snakkes om, er altså enda en mini-notebook med omtrent de samme spesifikasjonene som konkurrentene. Det store med denne er i følge dagens buzz at den blir levert med Ubuntu 8.04. Det er forsåvidt riktig i teorien, men stemmer det i praksis?

Dell presenterer tre konfigurasjoner på førstesiden. Mange vil kanskje nikke bekreftende til at Linux-utgaven er billigere enn de to (!) Windowsversjonene. Men det er også kjekt å se hva som ligger bak «tilbudet» her. La oss sammenligne de to billigste:

Linuxutgaven kommer med 4GB SSD «harddisk» og 512MB RAM til 349 dollar. Men hvis man vil ha den like bra utstyrt som den billigste Windowsmodellen, må man kjøpe til større «harddisk» og webcam som også er inkludert på Windowsmodellen. Da ender man opp med en pris på $399.

Den billigste Windowsutgaven koster i utgangspunktet 439 dollar. Altså en forskjell på førti dollar når man sammenligner med en like godt utrustet Linuxutgave. Men hva gjør Dell da? Joda, de gir de som velger å kjøpe Windowsutgaven 40 dollar i rabatt! Slik blir utsalgsprisen på windowsmaskinen også $399. Så, hos Dell er Linux i praksis like dyrt som Windows!

Og det er jo selvfølgelig ille. Men gjett hva? Det blir verre!

Når du kjøper Windowsutgaven, får du gode tilbud på skrivere. Det får du ikke hvis du kjøper Linuxutgaven. Og i Windowsutgaven er det poengtert at du får med «Microsoft Works» kontorstøttepakke, mens det ikke nevnes med et ord hvilket fantastisk programutvalg du har hvis du velger Ubuntu. Og på toppen av kransekaka greier Dell å beregne ser tre ukers lengre leveringstid på maskinen med Linux i forhold til den med Windows.

Dell har det siste året framstått som Ubuntus venn og beskytter — i alle fall i media. Linux-«tilbudet» på Inspiron Mini 9 viser at dette i beste fall var et pressmiddel mot Microsoft, i verste fall en gigantisk bløff. Dell sier i klartekst at du nok må være litt tett i nøtta for å velge det framfor Windows, og dersom man ikke kjenner Linux fra før og vet hva det er godt for, er det lett å tro på noe sånt.

Dette er for dårlig, Dell. Hvis dere ikke vil ha Linuxbrukerne som kunder, så er det helt greit — bare si i fra, vi er vant til å greie oss selv. Men ikke prøv å lure oss. Venner gjør ikke slikt.