En av de aller triveligste maskinene jeg noen gang har hatt, begynner å dra på årene. Og ikke nok med det, nå har den også blitt utsatt for attentatforsøk!

Maskinen har jeg skrevet om før, det er en Omnibook Xe3 som altså ble kjøpt 14. august 2002. Det er ikke noen racer akkurat, den er levert med en Intel Celeronprosessor på 1.13Ghz og 256 MB RAM, som også skal betjene skjermen. Videre er den fra før bærbare PC’er pleide å komme med trådløst nettverk innebygget, så jeg bruker et 3com PCMCIA-kort, og den er så gammel at den er levert med diskettstasjon.

Men likevel er det en glimrende PC. Den er rask nok til å kjøre Windows XP med MSN messenger, OpenOffice.org og Firefox uten og slite. Og det som ellers er bra med den, er først og fremst det at den er fullstendig stille. Det eneste som har fått vifta til å snurre og gå hittil, er en skjermsparer fra Microsoft og Sim City 4.

Videre har den en veldig god skjerm, og tastaturet på denne er et av de beste PC-tastaturene jeg har skrevet på, uansett hvilken type PC vi snakker om. Det har også alle nødvendige knapper lett tilgjengelig, uten bruk av funksjonstast. Touchpad’en er grei å bruke, og den har aldri hatt noen problemer med dvale- eller hvilemodus i XP som enkelte andre PC’er av denne generasjonen har hatt.

Men den har hatt sin runde med problemer, stakkars. Etter et par drøye år, fikk den alderdomssvakheter. Det første som skjedde med den, var at baklyset til skjermen forsvant sånn «av og til». Og så, når jeg hadde slitt med det en stund, begynte harddisken å streike når den hadde gått lenge. Maskina var kjøpt på Elkjøp, så jeg valgte å ringe HP Support direkte, jeg. Vi ble enige om at det var 5 års reklamasjonsrett på denne maskinen, og han ba meg bare sende den inn med en utfyllt feilbeskrivelse.

Et par uker gikk, og den kom tilbake med ny skjerm! Men dessverre ikke med ny harddisk. En ny telefon til hyggelige supportmennesker endte med en beklagelse, og beskjed om å sende den inn på nytt. Nå gikk det bare noen dager før den kom tilbake med alle skadede deler byttet. Siden har den vært mye i bruk, men i det siste mest som «stuemaskin» hjemme, da den tross alt er litt tung i forhold til min andre bærbare. Og det er som stuemaskin den har blitt utsatt for attentat!

Min kjære kone er en flott kvinne, la meg få si det aller først, og jeg er veldig glad i henne. Hun er glad i rødvin. Og nettsurfing. Det kan være en dødelig kombinasjon. Jeg vet i alle fall av to tastatur som har tatt sin alt for tidlige død av dette. Fordelen med vanlige tastatur, er at de er knyttet til PC’en med en ledning, av og til ikke en gang det. Hvis man får rødvin i tastaturet, kan man enkelt bytte dem ut. Jeg regner med de fleste av de som har fulgt med helt hit skjønner at min kone nå har lært at det ikke er like greit når PC’en er av type laptop, og har det meste av elektronikken under dette tastaturet.

Så, lang historie kort, et glass rødvin på Omnibook som døde. Jeg prøvde å la den tørke i noen dager, men ikke noe hell. Var litt i villrede på hva jeg skulle gjøre, å prøve HPs support var ikke aktuelt. Dette var nemlig vanskelig å kamuflere som en garantisak, lukten ville avsløre svindelforsøket om ikke annet, og HP support er nok dyktige og dyre. Og å kjøpe en ny laptop var litt dumt, jeg har jo en ny laptop, det er bare det at jeg likte denne så godt. Så jeg søkte litt på nettet.

Der kom jeg over en side som het Disassembly of an HP […] Omnibook XE3! Spennende. Måtte jo se hva som var inni før den gikk til gjenvinning. Demonteringen var ikke helt enkel, men såpass godt forklart at jeg fikk det til. Maskinen er solid, med kompakt aluminium i den bærende konstruksjonen, så den tålte at jeg tok i litt, så jeg fikk den oppløst i sine enkelte faktorer. Og på disse, der var det en tanke rødvin. For å si det mildt.

Tastaturet spylte jeg lenge under lunkent vann. Så var det å prøve og finne alle de skumle plassene rødvinen hadde gjemt seg. Jeg turde ikke vaske med annet enn rent vann, for jeg var ikke helt sikker på hva de forskjellige komponentene tålte. Mye av rødvinen ble med, men det var likevel ikke med stort håp for fremtiden jeg skrudde sammen maskinen igjen etter noen dagers tørking. Og på første forsøk, skjedde det heller ingen ting. Men så satte jeg i batteriladeren! Det er begrenset hva man kan vente av et gammelt laptopbatteri, så det var utladet etter alle disse påkjenningene. Men med strømadapteret i, startet den opp igjen som om ingen ting var skjedd.

Fremdeles lukter den som om den har vært to uker på forfatterkongress, da. Men rødvin er tross alt ikke så ille, det hadde nok vært værre om det var melk. Så nå kan jeg legge laptoprensemester til CV’en min. Og Ellen: You owe me. Big time!