NRK julekalender i år er glimrende barneunderholdning med intelligens, varme og både dybde og bredde. Slettes ikke uventet blir den programmessig slaktet på kommentarplass i min lokalavis. (Siden som jeg linka til er borte — jeg velger å tro at jeg ikke har noe med det å gjøre. Men saken kan kommenteres i Saltenbloggen).

Kommentatoren ønsker seg øyensynlig tilbake til 1979, da vi hade én TV-kanal, skomaker Jens Petrus Andersen lot Tøffe Tøfflus snurre øst-tyske propagandafilmer i skomakerbenken, Fru Enebær fremdeles hadde boden sin på torget og Mister Minits hurtigreparasjon av sko på kjøpesentra var langt inn i framtiden. Jeg synes også det kan være godt med nostalgi, men med to barne-TV-interesserte barn i huset, er jeg fryktelig glad for at statskanalen anno 2006 har mer å by på.

I «Jul i Svingen» ser hun voksne karakterer som er «uintelligente, uempatiske, urealistiske og umoralske». Det topper seg visst da hun ser en far som «sikler på nabokona» i tredje episode (ikke første, som kommentatoren mener å huske) og når en voksen får unger til å måke snø. Med dette «dreper NRK» visstnok hele «førjulstida» for å sitere den noe dramatiske overskriften.

Jeg greier ikke å se helt det samme som Merete Dalsbø ser i den serien, jeg. Jeg ser i første rekke barn som er akkurat så levende, varierte, uberegnelige og vidunderlige som barn er — og skal være. Men rundt disse barna, eller kanskje heller bak dem, ser jeg noen voksne som slettes ikke er så ukjente for meg som de åpenbart er for kommentatoren.

Jeg ser en pappa som er veldig opptatt av at ingen skal se at han ikke er best og først i alt, jeg ser en mamma som ikke alltid husker alt det gode mødre skal huske, men som likevel gjør så godt hun kan, jeg ser enka og småbarnsmora som er så livende redd for også å miste gutten sin at hun nesten kveler ham, jeg ser den fremmedkulturelle familien som slites mellom å holde på gutten sin og å la ham slippe fri, jeg ser hustruen som tolererer sin alt for barnlige manns mange påfunn og særegenheter med et overbærende smil, fordi hun egentlig er livredd for å miste kontrollen.

Jeg ser folk som egentlig er akkurat som meg selv. Jeg, og det de fleste av mine venner, er egentlig litt sånn som de voksne i Svingen. Jeg ser et speilbilde av oss sårbare og utilstrekkelige men likevel lykkelig strebende mennesker. Og som den uintelligente, uempatiske, urealistiske og umoralske mannen jeg da åpenbart er, tar jeg meg selv i å lure på om ikke Saltenpostens kommentator også fikk et glimt av seg selv i det samme speilet — og kanskje ikke likte det hun så?