Vi prøver jo alltid. Utenlandsferie betyr som regel fly, og når man skal fly fra Norge er SAS ofte det minste av to onder. Og SAS prøver øyensynlig hele tiden å bli et ordentlig flyselskap, men dere sliter litt ennå. Det er noen småting jeg har lyst til å nevne for dere, sånn bare slik at dere kan ta de med dere til senere:

Når vi, to voksne og to relativt små barn, skal plasseres ombord i flyet, er det skrekkelig dumt å plassere tre stykker på en seterad og den fjerde ved vinduet på en annen. Barna er for små til å sitte alene, noe som gjør at det blir en voksen med to foreldre. Noe som er dumt, etter som slike småttingser gjerne søler med juicen sin akkurat samtidig, de må på et do hvor det knapt er plass til å hjelpe en av dem og så videre.

Foreldre vil like det langt bedre dersom de får sitte to og to, eller helst; tre på en seterad og den siste voksne ytterst på den andre siden av midtgangen (ABCD eller CDEF for å bruke fagspråk).

Når vi sjekker inn bagasje som ikke er firkantede kofferter på London Heathrow — som for eksempel ryggsekker og barnevogner, noe slike som oss ofte ferdes med — kan ikke de sendes med bagasjebåndet. Det er det sikkert gode grunner til, men det jeg reagerer litt på, er at vi blir bedt om å legge dem i et helt ubevoktet bur i innsjekkingshallen. Der kan hvem som helst putte hva som helst i ryggsekken min og alle andres.

Da jeg la inn våre to ryggsekker og ene barnevogn, var det ingen som spurte meg om noe som helst, og ingen fulgte med på hva jeg gjorde. Da virker det litt komisk at dere like før hadde plukket ut min syv år gamle sønn for å spørre ham om han hadde pakket bagasjen sin selv, og om noen hadde hatt mulighet til å tukle med den før innsjekking.

Det går egentlig ikke an å lande på Gardermoen, komme seg av et fly, hente all bagasjen, passere immigrasjonen, levere bagasjen inn igjen, komme seg igjennom sikkerhetssjekken og komme seg til gaten til det neste flyet på 55 minutter. Dere har sendt oss på en slik tur tre ganger. To av disse har vi mistet flyet vårt og måtte ta neste. I dag rakk vi det — men bare fordi innenlandsflyet vi hadde transfer med var forsinket.

Noen må oppdatere bestillingssystemene deres med realistiske tidsanslag. På sommeren er det andre reisende enn alle de omflakkende politikerne med små, søte håndbagasjer med seg, og det forventer jeg egentlig at dere skal ta høyde for.

Og en liten PS til sist: Kabinpersonalet er verken «Frustrerte Fruer» eller «Desperate Housewifes» som kapteinen på flyet ut fra London fem over ett den 20. juli presenterte dem som. Kanskje var det et forsøk på en vits — men det var ingen som lo. På meg hørtes det imidlertid ut som om kapteinen var litt bitter fordi han hadde blitt avvist av noen i baren kvelden i forveien eller noe sånt, og derfor følte for å ta igjen. Men å omtale kabinpersonalet, som kanskje er de som gjør mest for å berge SAS-konsernets ansikt utad, på en så nedsettende og useriøs måte, det ble bare skikkelig flaut.

Så …

Det var du og jeg, SAS, i år. Vi kom oss både frem og tilbake, begge to. Du er kanskje like mellomførnøyd med meg, som jeg er med deg, men i og med at det er jeg som betaler og du som tar betalt, tar jeg meg likevel friheten å si i fra. Men kommer jeg til å velge noen andre til neste år? Sikkert ikke. Men det kunne vært kjekt om jeg til neste år hadde møtt et SAS som:

• Skjønte at barnefamilier gjerne vil være sammen på ferie
• Ikke lot bagasjen vår stå tilgjengelig for alle og en hver på en av Europas travleste lufthavner
• Hadde funnet ut at tiden går fort i kø og sikkerhetssjekk på flyplasser
• Og stilte med flykapteiner som respekterte sine medansatte

Vi får se.