«Flere foreldre vil gi barna sine større pupper eller andre plastiske operasjoner i konfirmasjonsgave. Klinikksjef Paul Hansen ved Ishavsklinikken i Tromsø har fått flere slike henvendelser.», melder NRK.

Tankene mine går ubønnhørlig tilbake et par-tre måneder, da Øystein Djupedal ble forsøkt kjølhalt da han ytret at det ikke nødvendigvis var noen automatikk i at de som kunne produsere barn også hadde uomtvistelige evner til å gi disse barna den beste oppdragelsen. Kenneth sa det slik, den gangen:

Det er rett og slett et stort paradoks og tankekors, spør du meg, at det viktigste et menneske kan gjøre – nemlig å oppdra et barn – er noe man får lov til å gjøre så lenge man bare klarer å sette dette barnet til verden, uten ytterligere spørsmål.

Når foreldre sier til 14-åringen sin at hun har så små pupper at hun må opereres for det, får jeg en følelse av det er noen spørsmål som burde ha vært stilt for lenge siden.

I det siste har det pågått en debatt om vi bør ha nattåpne barnehager, slik at det blir lettere for den som har kvelds- og nattarbeid. Mange viser til Sverige og Danmark, og hvor godt det fungerer der – uten å ha noe egentlig sammenligningsgrunnlag. Jeg har selv landet på at jeg er meget skeptisk til en slik utvikling.

Rent praktisk er dette en vesentlig utfordring. Problemstillingen her er jo at foreldrene ofte jobber på natta mens barna skal sove. Jeg regner med at nattbarnehagebarn også skal legge seg i rett tid og at de ikke skal rives opp av senga, men hentes til vanlig start på dagen om morgenen. Når skal da foreldrene få hvile skikkelig ut?

Mine barn er i barnehagen fra åtte til fire, mens de gjerne sover fra åtte til sju. Det vil si at de sover tre timer lengre enn de er i barnehagen. En nattåpen barnehage vil dermed bety en økning i barnehagedagen på tre timer. Er dette en økning alle skal kunne velge, slik at jeg som arbeider dag skal kunne komme å hente barna mine klokka sju om kvelden, klare for senga etter at de har sett barne-TV sammen med alle vennene i barnehagen?

Barnehagen er mer enn en oppbevaringsplass. De jeg har sett som argumenterer for nattåpne barnehager sier seg enige i det, men i neste setning prioriterer de likevel oppbevaringen framfor det pedagogiske tilbudet. Barn som er i barnehage på dagen, får et godt pedagogisk tilbud. Barn som er der om natten vil miste dette. Man kan selvfølgelig mene at dette er mindre viktig, men jeg gjør ikke det.

Selvfølgelig er det arbeidssituasjoner som er vanskelig å kombinere med det å ha småbarn. Det man som ansvarlig forelder må spørre seg om da, er om det er barna eller jobbsituasjonen som er problemet, og som man må finne en løsning på. Og selvfølgelig kan det komme til det at det ikke finnes noen vei utenom. Da kunne det selvfølgelig vært kjekt med offentlig støttet barnepass om natten. Men dette har ingen ting med barnehage å gjøre, og jeg er litt skeptisk til at det skal skje utenfor hjemmet. Jeg er glad i senga mi, jeg, og jeg tror det er godt å ha noen faste holdepunkt i livet, også for et barn. Sånn som et sted å sove.

Floskelen «fornøyde foreldre gir fornøyde barn» er brukt i denne sammenhengen. Hva om en karrierejagende, ung mann bruker det samme argumentet for å jobbe til seint på kvelden hver dag fremfor å komme hjem til barna sine? Det kreves nok mer av en forelder enn at man er fornøyd!

Kristin Halvorsen beklager i dag sitt utspill om boikott av Israelske varer. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det. Jeg boikotter likevel Israelske produkter, og anbefaler alle andre som er skeptiske til Israels FN-fordømte, folkerettsstridige okkupasjon å gjøre det samme.

Les mer om boikotten av Israel på http://www.boikottisrael.no/

I bloggen kzkw.net : Bak Scenen hjertesukker man om slankehysteriet som nå også har tatt igjen julen med en referanse til en Dagblad-artikkel om hvordan man skal holde seg slank i jula.

La meg med en gang si at jeg støtter hjertesukket – som en vis mann sa, det handler ikke om hva du spiser mellom lillejuleaften og første nyttårsdag, men hva du spiser mellom første nyttårsdag og lillejuleaften. Men jeg synes tabloidene slipper for billig unna.

For eksempel VG som selger Vektklubb.no som tørre riskaker. Det er jo forsåvidt bra, men det er bare den ene siden av saken. For på den andre siden, bugner VG hver søndag (det er bare da jeg leser VG) over av tips om hvor du kan få kjøpt billig eller praktisk talt gratis ribbe, pinnekjøtt, sideflesk og bacon – om du så må dra til Sverige for å finne det.

Til alle som er livredde for enten å blakke seg på god mat eller å legge på seg alt for mye – eller kanskje værst av alt; begge deler: Det er egentlig ikke så vanskelig å løse dette, til og med uten svensketur og konstant dårlig samvittighet: Det er bare å kjøpe litt mindre!

Av og til lurer jeg litt på hvor langt «manns minne» er nå for tiden. Spesiellt gjelder dette når avisene og andre media kommer med sine årvisse skrekkmeldinger. Nå er det julegløggen vi skal skremmes med – folk dør visst som fluer av kopperforgiftning når de inntar denne varme juleforberedelsesdrikken. Men er det egentlig så farlig?

Teksten over er en kopi av det jeg skrev i bloggingsen «Årets giftmelding» i 2003, og gjentagelsen er initiert av VGs artikkel «Giftig gløgg» i dag. Nå kan jeg ikke huske sjokkoverskriftene om giftig gløgg fra 2004, så hvis vi med dette har stadfestet at «manns minne» er såpass langt som to år, er jeg gledelig overrasket.

Kenneth har skrevet en del om Djupedals utsagn om barnehager (Les også «Bra med tidlig barnehagestart»), og da jeg skulle kommentere en av disse, så jeg etter hvert at kommentaren ble så lang at den like godt kunne få sin egen bloggings.

Grunnen til at Djupedal høster motbør både når det gjelder barnehage- og religionsutspillene er jo utelukkende emosjonelle. Det han sier er selvfølgelig for de fleste, når de bare roer seg litt ned og tenker seg om.

For eksempel når det gjelder at vi foreldre kan slite litt med å oppdra barna våre til tider. «Men det har vi da alltid gjort!», er det ene utsagnet. Og det stemmer ikke. Situasjonen vi har nå, med lukkede enheter med en eller i sjeldne tilfeller to foreldre som stort sett holder seg for seg selv, er en helt ny måte å oppdra barn på.

For borte er naboen, borte er tanter, onkler, besteforeldre og borte er alle de større søsknene man kan benytte seg av. Tjenestejenta og -gutten er også sjeldne til de av oss som ikke holder oss med au pair, og arbeidet foregår stort sett langt fra gården. Det er ikke noen stor kulturtradisjon at mor og far oppdrar barna, det er noe som har kommet ganske nylig, det. Det er storfamilien (stammen, eller klanen om du vil), som hadde denne jobben. Men den er i det alt vesentlige avviklet.

Det kunne selvføleglig vært gøy å gå tilbake til den, men jeg tror ikke det er praktisk gjennomførbart. Så i fravær av storfamilien og sjølbergingshusholdet, ser jeg ingen bedre alternativer enn barnehagene. Og jeg synes altså det er et godt alternativ.

Det andre argumentet som kommer opp, er at «Hvem skulle være bedre skikket enn foreldrene til å ta vare på barna sine?!». Svaret på det spørsmålet er dessverre ikke så innlysende som vi skulle ønske. For det kreves ingen spesiell kompetanse for å få barn. Det gjør at ikke alle barna får de foreldrene de fortjener.

De aller aller fleste av oss er nok gode foreldre. Men jeg tror likevel at de fleste foreldre synes det er greit med litt hjelp, og praktisk med noen fagpersoner å spille på. Selv synes jeg også det er trygt at barna mine tilbringer noen timer sammen med noen som har langt, langt mer erfaring enn jeg noen gang vil få når det gjelder å se barnas særegne behov. Og så har vi altså den triste virkeligheten at noen få av oss foreldre dessverre er skikkelig dårlige i å være det. Og for barna av disse foreldrene, kan barnehagen være det pusterommet som gjør at hverdagen likevel faktisk gikk an å holde ut.

Så, for å summere opp er jeg helt enig med Kenneth: Vel talt, Øystein