I dag har jeg stått opp, spist middag, spilt Ford Racing 3 og ruslet ned på bensinstasjonen for å kjøpe snop til kveldens utgave av Mythbusters.
Søndager er egentlig helt greie dager noen ganger!
Fin søndag
7
Kategoriarkiv: Personlig
Høstblues
Lav bloggefrekvens for tiden, noe som kommer av flere årsaker.
Det er for eksempel mye som skjer i jobb og politikk. Det tar tid, og selvfølgelig også energi – på mange måter. I tillegg er det mye å styre med hjemme, og det merkes at formen heller ikke er som den skulle ha vært for tiden.
Jeg får skylde litt på førerkortet, tror jeg. Alle turene hvor jeg måtte gå fort, på grunn av dårlig tid, blir nå mer eller mindre automatisk bilturer, og det er klart at dette forbrenner færre kalorier. I tillegg blir det mye god mat, og skal man holde formen ved like da, må man enten kutte ned på det ene, eller øke på med det andre.
Å slutte med god mat er ikke særlig aktuelt for meg. Så jeg har begynt å små-mosjonere litt. Både i går og i dag var Magne og meg ut på tur etter middag. I går satt han i vogna under en rask gåtur, og i dag syklet vi oss en runde. Magne liker at det går fort, så han er en fin inspirator. Får se om jeg greier å holde meg i gang, og om det hjelper noe utover høsten!
Bilfiksing
Selv om jeg har blitt riktig for en gjør det selv-mann å regne, skal jeg likevel ikke late som om jeg er noen bilreparatør. Så når det skal fikses «stabilisatorstag» og slike ting jeg ikke vet hva er, hopper jeg gladelig til side og overlater arenaen til fagfolk.
I tillegg til de nevnte stabilisatorstagene, er det tid for service og EU-kontroll, samt at det vissnok sto en spiker i det ene dekket. Nå er det full renovering utvendig her hos Sveins Auto i Bodø, så jeg mistenker spikeren for å være lokal, uten at jeg så noen grunn til å bråke mer om det.
Sveins Auto er butikken hvor vi kjøpte bilen, og det er også hit vi helst drar for planmessig vedlikehold. Her får vi stort sett god service, og Svein Auto er det eneste verkstedet jeg har vært ute for som ga meg en regning på et lavere beløp enn i det skriftlige tilbudet jeg hadde takket ja til – siden jobben var enkelere enn de hadde fryktet. Sånt inngir tillit!
Men av og til tar service tid. Så etter at jeg var ferdig på møtet jeg skulle i, har jeg vært innom alle butikkene jeg finner interessant, jeg har sett på alle de nye, fine Fordene, de litt mindre fine brukte Fordene, drukket to kopper med overraskende god automatkaffe – og ennå venter jeg …
Men OK – litt lettere å vente da jeg fant ut at det er et åpent nettverk her, da. I slike tilfeller er micropc’en god bagasje å bære på!
Grisen og kassen
Den utmerkede barneboken «The pig and the box» er oversatt til norsk og utgis av EFN norge. Den norske tittelen er «Grisen og kassen».
I tillegg til å være en deilig surrealistisk barnefabel, er denne boken et litt originalt blikk på de utfordringene moderne teknologi gir både brukere og utøvere av kunst. Eller som det sies i boken: «Grisen og Kassen er en moderne fabel som lærer barn, som voksne, at noen ganger, ja så er det en god idé å stole på folk og å dele».
Sitatet viser vel også med all tydelighet at det godt kunne ha vært lest en korrektur eller to til på den norske oversettelsen. Hvis du lar deg irritere av slikt, er originalen her: The pig and the box hos «Push the Third Button Twice» .
Jeg har fått pepper
Sannelig på tide, regner jeg med at enkelte mener. Men her er det altså ikke snakk om at noen har lest meg leksen, ei heller at jeg har feiret 30-årsdag som singel (Jeg var gift da jeg feiret tredve, og det er lenge siden). Her er det snakk om krydderet pepper.
Pepper er ikke bare ett krydder. Det er to: Den typen du kjøper fin- eller grovmalt på glass, og den typen du kverner selv. Den første er ok på speilegg – i alle fall hvis den ikke har stått i skapet så lenge – mens den andre typen hever det meste av mat opp minst et par hakk på smaksstigen hvis den brukes med forsiktighet.
Når man skal ha nykvernet pepper, er det en ting som er tvingende nødvendig: En god pepperkvern. Jeg har hatt en pepperkvern i mange år, en som er veldig fin, men egentlig ikke så veldig god. Derfor har mye pepper blitt knust i morter, med hammer og i kaffekvern. Og for en tid tilbake ble jeg sterkt plaget av akutt sjalusi da jeg fikk se Synnøve (jepp, hun med rosene) sin batteridrevne pepperkvern – med lys! Jeg har sett noen slike på butikker i ettertid, men de har vært litt for råflotte til å kjøpe til seg selv. Savnet har likevel vært merkbart.
Så plutselig en dag – helt utenom jul og bursdag – lå det en pakke til meg i postkassen. Fra den samme Synnøve. Min sjalusi har tydelig vært merkbar også for de rundt meg – for i pakken fant jeg min helt egen batteridrevet pepperkvern. Med lys! Tusen takk, Synnøve. Gjett om baccalaoen skal pepres godt neste gang dere kommer på besøk!
Jeg, en Åsne-fan
I en tilstelning jeg var på på lørdag fikk jeg den udelte gleden av å møte Åsne Seierstad. Hun var akkurat så flott, hyggelig og smart som jeg hadde forestillt meg.
Jourmalisten og forfatteren Seierstad er en kvinne jeg har stor respekt for, og jeg fikk også fortalt henne at jeg er en fan selv om jeg faktisk ikke har lest en eneste av bøkene hennes. Ennå.
Men jeg fikk ikke helt fortalt henne hvorfor jeg er en fan, så det kan jeg gjøre her.
Det var under de andre Irak-krigen. Åsne Seierstad var i Bagdad da USA skulle gå til angrep, og hun fikk ikke skaffet seg utreisepapirer. Da ble hun igjen, og hun rapporterte fra krigen til aviser, radio og TV i Norge, Sverige, Danmark, Nederland og Canada, på en fremdragende, informativ og nøytral måte.
Men det var et av de TV-innslagene hvor hun sto der med skuddsikker vest og hjelm og det smalt en bombe ikke langt fra der hun sto. Åsne krympet seg litt uvilkårlig, og frykt å spore i ansiktet hennes. Likevel fortsatte hun å rapportere. Det var da det slo meg: Hun var jo redd. Akkurat som jeg ville vært midt i en krigssone, var hun livredd. Likevel fortsatte hun å rapportere, likevel gjorde hun framdeles jobben sin. Det som skjedde, var så viktig at det måtte fortelles uansett.
Der og da ble Åsne Seierstad en helt for meg. Det var litt stort å møte henne.
I går var det søndag
Jeg sto opp med ungene i ni-tiden. Vi så litt barne-TV før vi spiste frokost og gikk ut. Etter at mammaen også hadde stått opp, kom vår hyggelige nabo og inviterte på kaffe og nystekt kake i hagen.
Så gjorde vi små, uviktige ting hele søndagen før Anders og meg lagde kjøttkaker med potetstappe til middag. Etter middag ble det stort sett sofasløving. Etter at vi hadde lagt ungene, så Ellen og meg filmen «G.I. Jane».
Søndager er aller best når de er veldig, veldig langsomme, synes jeg.
The making of a man part III – the dugnad
Enkelte av denne bloggens lesere er visst sånne urbane blokkmennesker hvor begrepet «dugnad» består i å skvette litt maling på et par lekeapparat, men ikke her i suburbia. Når naboen mininviterte til dugnad, skulle det støpes gulv!
Naboen min er nemlig en sånn «gjør-det-selv»-mann på grensen til det machosistiske. Han har ikke bygd huset selv, det ville nok vært for enkelt, han har heller bygd sammen to eldgamle hus, som han stort sett endrer alt på. Og i dag skulle den ene delen få seg nytt betonggulv.
Er det noen som vet hvor mye betong som trengs til et gulv? Det gjør jeg. Det er mye. Ola – i begynnelsen med hjelp fra Odd – blanda betongen, Anders og meg trilla den inn i ufattelig tunge trillebårlass, og Arnt – som altså er den gjør-det-selv-machosistiske naboen – lagde pent gulv av det hele. Det er nok antageligvis det tyngste arbeidet jeg har gjort siden jeg sluttet som servitør, men du verden hvor godt det var å være ferdig! Og aldri smaker øl bedre enn når man virkelig har fortjent det.
Så nå har jeg vært med på enda en ting av det de voksne gjør. Og gjett om Arnt skal få lov til å hjelpe meg med de vanskelige skapdørhåndtakene!
Hvem er jeg?
Ellen lurer på hva håndskriften min forteller om meg. Og selv har jeg ingen aning, så her kan dere dømme selv!
* «Sniken» fordi Ellen egentlig er en habil kalligrafiartist. Lett å utfordre da, liksom 🙂
Kraftwerk in Concert
Min gode venn Elf har vært i Bergen på Kraftwerk-konsert, og på tross av sinte sikkerhetsvakter, fikk han tatt noen temmelig stilige bilder.
Det er sjelden bilder fra innendørskonserter blir særlig bra for andre enn profesjonelle fotografer med tillatelse, men denne gangen synes jeg Elf var heldig – og sikkert litt dyktig :-). Dessuten er motivene temmelig greie, da – de «produserer» sitt eget lys, så blitzlys blir mindre viktig.
Les mer i bloggeinnlegget Kraftwerk in Concert på Elfworld.