En overraskelse!
Svar
Daglige arkiver: 30. juni 2002
Olé
Endelig var det noe som gikk som det skulle i dette fotball-VM – Brazil vant en finale som til og med jeg syntes var spennende. (Jeg liker ellers fotball best når det kan tilføres sjåvinistiske undertoner). Og så skylder Kikkan meg en flaske med rimelig god vin. Eller var det «rimelig, god vin»?
Men hva TV-kanalene får seg til å gjøre, slutter jeg aldri å forundres over. TV2 lanserte i pausen «avstemning» over banens beste spiller. Dette betaler folk 2,70 for å mene noe om. Og som om ikke det skulle være ille nok, så hadde «ekspertene» valgt ut bare fire spillere (Kahn, Schneider, Ronaldinho og Ronaldo) som man kunne stemme på. Folket kan jo ikke få mene helt hva de vil, vet du.
Ekstra morsomt var det da kommentatorene kom inn etter pausen, og sa at de hadde hørt noe om kåring av banens beste spiller i pausen — og at de ga sin stemme til Neuville. Som altså ikke var noe alternativ. Ikke alltid så lett å være ekspert, gitt!
Bildet er tjuvlånt fra VG nett, www.vg.no.
Verdens beste plate?
Ok. Jeg vet at det ikke går an å si noe sånt. Det er jo så mange forbehold man skal ta, forutsetninger man må regne med og så videre, så det blir et litt rart spørsmål. Og selvfølgelig er smak en individuell greie, da. Det er jo de som liker det meste. Men likevel …
Hvis jeg spør deg: Hva synes du er verdens beste plate?
Jeg trodde egentlig dette ville variere sterkt fra måned til måned, men i løpet av de siste årene har spørsmålet dukket opp flere ganger, og det overrasket meg litt da jeg fant ut at jeg alltid har svart det samme:
Verdens beste plate er Marillion’s Script for a jester’s tear!
Marillion er etter min mening et glimrende band (og kom ikke med den at Genesis var bedre, for da ender vi opp med at dinosaurenes parringsbrøl er den ultimate musikken), men Marillion har, som de fleste, vært vekslende. Dette er den første LP’en de ga ut. Her er Fish’ deilige tekster om livets generelle sorg pakket inn i melodiøs, uforutsigbar britisk rock. Dette er lekent, pompøst, bombastisk og forsiktig på samme tid.
Dette er musikk som ville være stor. Her er det ikke spart på noe, lydbildet er bredt — men også dypt. Det er pent og rått. Og gitaren. Lange, langsomme gitarsoloer som ikke er der for å fremheve gitaristen, men for å bygge opp sangen. Det er nesten noe Floydsk over arrangementene – selv om jeg ikke vil dra noen andre sammenligninger.
Script for a jester’s tear er en plate som nekter å stå på i bakgrunnen, den må lyttes til, og aller helst leves med. Hvis du ikke liker den etter første gjennomspilling, så prøv igjen, den kan være litt vanskelig å bli «tatt» av — men den er verdt det.
Så, min «verdens beste plate» er denne. Hva er din?
Hello John, did you see the Standard about four hours ago? Fished a young chick out the Old Father Blonde hair, Blue eyes She said she wanted to be an actress or something Nobody knows where she came from, where she was going Funny thing was she had a smile on her face She was smiling What a waste!