Jeg hadde syklet til kontoret, og så ble det så mye frem og tilbake da jeg skulle hjem, at sykkelen ble stående der den sto. Jeg husket det ikke før jeg kom hjem.

Kontoret mitt er i Fauskes nest travleste gate, og like ved et gatekjøkken, så jeg var litt skeptisk til å la den stå over natten. Så ved «Beat for beat»-tid, fant jeg ut at jeg burde hente den. Det ble en kveldstur til byen.

Da jeg sto klar til å sykle hjem, merket jeg at en bil hadde stoppet ved siden av meg mens jeg låste opp sykkelen. En mann kom ut fra en bil overfylt av kone og unger og lurte på om det var noe sykehus i nærheten. Det er det ikke, men vi har et sykehjem hvor det i alle fall bør være noe helsepersonell til stede.

Jeg prøvde å forklare veien, men mannen var ikke kjent på Fauske, og var heller ikke helt stø i norsk, det virket som om han var fra midt-østen eller noe sånt, så jeg fant det best å tilby ham å vise ham veien. Som nevnt, var bilen hans full, og jeg skulle ha med meg sykkelen. Det var ikke så veldig langt, så jeg sa at jeg kunne sykle foran, så kunne han følge etter meg. Det ville han gjerne.

Så syklet jeg i vei. Han fulgte pent etter. Men det var tross alt fredags kveld, og vi var ikke alene på veien …

Nordlendinger flest lever i et omtrent symbiotisk forhold til bilene sine. Bilen er mannen, og mannen er bilen. Av og til, er mannen riktignok en kvinne. Men forholdet er det samme.

For å ta et eksempel: Fauske og Nordland sendte FrPs Kenneth Svendsen til Stortinget. Dette er en mann som hadde én agenda: lavere avgifter på store biler. Han har en schvær amerikaner selv, skjønner du.

Vel, han fikk igjennom en eller annen avgiftslettelse på store biler. Og siden har han stort sett holdt kjeft. Heldigvis. Men dere skjønner tegninga.

Vi fikk etterhvert en god kø etter oss. Har du noen gang syklet foran en bilkø? Det er ikke noe gøy. Jeg tråkket som om jeg hadde mannen med ljåen i hælene. Ikke ville jeg irritere folk mer enn nødvendig, ikke ville jeg provosere fram noen farlige forbikjøringssituasjoner når jeg hadde en bil med masse unger etter meg, og dessuten hadde jeg noen som trengte legehjelp rett bak meg.

Vel, jeg kom fram til et punkt hvor jeg kunne peke ut sykehjemmet, og de takket meg hjertelig. Jeg tok i mot takksigelsene, de hjalp til med å få ned min alt for høye puls. Da de kjørte videre, hørte jeg fireåringen rope «Tusen takk! Hadet! Tusen takk! Hadet! Tusen …»

Jeg har snakket om biler og billister her tidligere, og denne hendelsen ga temaet ny aktualitet. Neste gang du irriterer deg over folk som gjør rare ting i trafikken, som for eksempel å ikke kjøre forbi en syklist som ser ut til å satse på et hjerteinfarkt før lyskrysset, så tenk deg om bare én gang til; «kan det være en grunn til det?».

Jeg håper alt gikk bra med den villfarne familien. Send dem en tanke, er du snill.

I det siste, har debatten om norske bilavgifter blusset opp igjen. Avgiftene må vissnok ned, slik at folk kan kjøpe seg store, tunge biler som er sikrere ved ulykker. Dette høres jo tilforlatelig ut – men hvor sikre er disse store, tunge bilene for de man treffer? Særlig hvis disse ikke sitter i en stor, tung bil? Sånn som unger på skoleveien?

Et poeng er jo at nordmenn vil ha ned avgiftene. Punktum. Hvis alle hadde hatt råd til store, tunge biler, ville de ønsket seg store, tunge, fine biler. Og hvis de hadde hatt det, ville de nok hatt større, tyngre og finere biler.

Et annet poeng, er at man på denne måten gir staten eller Skogsholm eller avgifter eller hva som helst som måtte dukke opp, ansvaret for hva man foretar seg på veien. Det blir feil. Har man en gammel Datsun, så er den ikke veldig trafikksikker. Da kjører man forsiktig. De som kjører store, tunge, fine biler, kjører vel kanskje ikke like forsiktig – men de skal likevel ikke kjøre slik at de treffer den gamle Datsunen.

Ta ansvar for din egen adferd på veien. Det er du som sitter bak rattet, det er du som har makta. Å skylde på at bilen er for gammel eller at hun foran deg kjører for sakte, det er feigt. Mener jeg.