Ble Brann nok en gang banka av Rosenborg. Egentlig er dette en nyhet som er av betydning for alle bergensere og trøndere. For vi hater vissnok hverandre.
Og når noen prøver å fortelle hvorfor det er slik, kommer de ofte til den konklusjonen at forholdet mellom trøndere og bergensere er et «kjærlighets-hat-forhold». Vel, kanskje det er noe i det? Vi hater hverandre. Og vi elsker det.
Og Rosenborg banka Brann. Se på tabellen.
Bodø, onsdags kveld: Maria Solheim på Paviljongen i Bodø. En konsert i regi av Nordland Musikkfestuke. Dette er på ingen måte noen «anmeldelse» av konserten, det er jeg ikke kompetent til å skrive, og absolutt ingen kritikk, da jeg er så lite kritisk som man kan bli, men en liten stemningsrapport.
Ellen var i Bodø, og hadde fått med seg at det var Maria Solheim-konsert på en pub. Min flotte kone kjenner meg, så hun ringte meg og spurte om jeg ville dra. Og da bestemor sa seg villig til å sitte barnevakt, dro vi så gjerne.
Paviljongen er, for den som ikke har vært der, en liten og intim pub med alt for mange krinkler og kroker til å arrangere slike konserter – men heldigvis gjør de det likevel. Konserten skulle starte 9, vi var der en liten time før, og da var det allerede fullt. Det jeg først la merke til, var klientellet – her var det fra 18 til 60 år. Minst. God stemning. Godt øl. Vi venter og gleder oss.
Så, en halvtime eller noe sånt forsinket, dukker hun opp. Maria Solheim, med stort hår, en strategisk trang Adidasjakke og dongeriskjørt. Ei lita jente, men med et stort og lavmælt show.
Med en bassist og en keyboardist som eneste tillegg til sin forsiktige gitar, presenterer hun sine glitrende melodier og velskrevne tekster med stor dyktighet. Hun starter litt beskjedent, men tar mer og mer over etter hvert som hun ser at hun har oss i sin hule hånd.
Det melankolske i sangene hennes balanseres godt av små morsomme innspill som hennes norske tekst, eller som hun selv sier; «grunnen til at jeg skriver på engelsk», og enkelte musikalske bidrag fra hennes store, musikalske familie – som likevel ikke når helt opp mot Bremnesene, kanskje …
Så, det blir en stor kveld. Jeg får følelsen av at Maria har noe viktig å fortelle. Det er sikkert fordi hun ikke føler at hun trenger å rope det. Og selv om jeg hørte navnet «Susanne Vega» nevnt flere ganger under konserten, er dette noe helt eget, og uten tvil ekte. Maria kan gjerne komme tilbake. Jeg drar en gang til, jeg. Og jeg tror at både 18- og 60-åringene var godt fornøyd.
Multimediaklippene er fra Maria Solheims egen hjemmeside.
… kaller man av og til de største løssalsavisene, og når det foregår slikt som «Love Parade» i Oslo, skjønner vi hvorfor: Før folk har kommet seg av gata, er de minst kledte av dem i avisenes fotobilag. Men, men – det er jo egentlig ikke så ille …
Her er VG og Dagbladets respektive.
Dagens VG-nyhet er at Britney Spears skal ta hevn over Justin Timberlake, som vissnok var utro, ved å synge en duett med Nick Carter fra Backstreet Boys.
I og for seg har jeg full forståelse for at hun vil hevne seg etter en slik hendelse — men hvorfor skal det gå ut over alle oss andre?
… melder VG. «Buffy» (vampyrdreperen, you know) og Jessica Alba (se bildet) dukker opp som Xbox og PS2-spill.
Jessica Alba er fra serien «Dark Angel». VG skriver:
Lite er foreløpig kjent om dataspillet basert på den mørke, futuristiske TV-serien «Dark Angel». Det som er kjent, er at både hovedrolleinnehaveren Jessica Alba og hennes medhjelper, Michael Weatherly, har stemmene til sine digitale kopier. Ifølge Eurogamer, skal spillet komme på Playstation 2 og Xbox til høsten.
Egentlig har jeg en mistanke om at det ikke er stemmene til disse heltene som er det vesentlige, men men — godt å se at teknologien brukes til noe fornuftig, mener nå jeg, da.
… spør Dagbladet, og med listen de har nominert, fikk jeg faktisk litt problemer. For det var jo mye bra der, jo. Men det er også mye vi kan forbigå i stillhet.
Simpsons er en så soleklar favoritt at jeg mistenker noen for å ha klusset med noe, men, men — det er en god serie, og ville nok vært blant mine 5 på topp. Og ikke minst har den en rekke gode sitater! «Oppfølgeren» Futurama fenget meg ikke helt på samme måten. Litt for store forventninger, kanskje.
M.A.S.H er en annen som nok ville vært på min topp 5-liste. Humoren er bra, den politiske ukorrektheten er akkurat passe, og Hawkeye er konge. Tidvis stor skuespillerkunst, særlig de siste episodene.
Twin Peaks er en mulig vinner hos meg. I alle fall en av de beste TV-seriene jeg har sett. Jeg synes ikke den passer helt inn i denne sit-com-rekka da, men. Og for den som opplevde Twin Peaks da den gikk første gang, med all hypen, «Laura Palmers hemmelige dagbok» på Narvesen og hele greia. Sukk. Og så Audrey Horne, da … *sukk*.
South Park. Joda. Den fortjener også en plass. Syk, syk humor, men med en rekke mer eller mindre klare poenger.
Og i og med at drama og sit-coms er blandet i skjønn forening her, må jo Kalde Føtter være med. på lista mi. Joda, jeg vet det er en «dameserie», men jeg liker den godt likevel, jeg. Svært godt. Gleder meg til NRK finner det for godt å sende neste sesong!
Jøss – det ble jo en topp-5-liste, det. Og kanskje en påminnelse til meg selv om at jeg ser litt for mye TV …
Endelig var det noe som gikk som det skulle i dette fotball-VM – Brazil vant en finale som til og med jeg syntes var spennende. (Jeg liker ellers fotball best når det kan tilføres sjåvinistiske undertoner). Og så skylder Kikkan meg en flaske med rimelig god vin. Eller var det «rimelig, god vin»?
Men hva TV-kanalene får seg til å gjøre, slutter jeg aldri å forundres over. TV2 lanserte i pausen «avstemning» over banens beste spiller. Dette betaler folk 2,70 for å mene noe om. Og som om ikke det skulle være ille nok, så hadde «ekspertene» valgt ut bare fire spillere (Kahn, Schneider, Ronaldinho og Ronaldo) som man kunne stemme på. Folket kan jo ikke få mene helt hva de vil, vet du.
Ekstra morsomt var det da kommentatorene kom inn etter pausen, og sa at de hadde hørt noe om kåring av banens beste spiller i pausen — og at de ga sin stemme til Neuville. Som altså ikke var noe alternativ. Ikke alltid så lett å være ekspert, gitt!
Bildet er tjuvlånt fra VG nett, www.vg.no.
Ok. Jeg vet at det ikke går an å si noe sånt. Det er jo så mange forbehold man skal ta, forutsetninger man må regne med og så videre, så det blir et litt rart spørsmål. Og selvfølgelig er smak en individuell greie, da. Det er jo de som liker det meste. Men likevel …
Hvis jeg spør deg: Hva synes du er verdens beste plate?
Jeg trodde egentlig dette ville variere sterkt fra måned til måned, men i løpet av de siste årene har spørsmålet dukket opp flere ganger, og det overrasket meg litt da jeg fant ut at jeg alltid har svart det samme:
Verdens beste plate er Marillion’s Script for a jester’s tear!
Marillion er etter min mening et glimrende band (og kom ikke med den at Genesis var bedre, for da ender vi opp med at dinosaurenes parringsbrøl er den ultimate musikken), men Marillion har, som de fleste, vært vekslende. Dette er den første LP’en de ga ut. Her er Fish’ deilige tekster om livets generelle sorg pakket inn i melodiøs, uforutsigbar britisk rock. Dette er lekent, pompøst, bombastisk og forsiktig på samme tid.
Dette er musikk som ville være stor. Her er det ikke spart på noe, lydbildet er bredt — men også dypt. Det er pent og rått. Og gitaren. Lange, langsomme gitarsoloer som ikke er der for å fremheve gitaristen, men for å bygge opp sangen. Det er nesten noe Floydsk over arrangementene – selv om jeg ikke vil dra noen andre sammenligninger.
Script for a jester’s tear er en plate som nekter å stå på i bakgrunnen, den må lyttes til, og aller helst leves med. Hvis du ikke liker den etter første gjennomspilling, så prøv igjen, den kan være litt vanskelig å bli «tatt» av — men den er verdt det.
Så, min «verdens beste plate» er denne. Hva er din?
Hello John, did you see the Standard about four hours ago? Fished a young chick out the Old Father Blonde hair, Blue eyes She said she wanted to be an actress or something Nobody knows where she came from, where she was going Funny thing was she had a smile on her face She was smiling What a waste!
Ei ved navn Helene har også sett Spiderman, og beskriver egentlig filmen ganske greit. Det eneste jeg vil føye til hennes kommentar, er at det «tegneserieaktige» ved en del av figurene falt veldig godt i smak hos meg.
Og å greie å spille JJJ så godt som det gjøres i denne filmen uten å fremstå som en parodi på det aller meste, er et mesterstykke.
Det er kanskje noen ting jeg kunne utsatt på denne filmen. Men – hvorfor skulle jeg det? Peter Parker, Mary Jane og Tante May var akkurat slik som jeg forventet å se dem.
Filmen var glimrende. Og hvis du har lurt på hvordan det ser ut når en menneskelig edderkopp svinger seg fra skyskraper til skyskraper, så får du svaret i denne filmen.
Men jeg greier ikke å være noen objektiv kritiker uansett. Det er nok for mange førsteinntrykk, og for mye «edderkoppenhistorie» i meg til det. Men hvis du liker superhelter: Gå å se den!