En jobb hvor jeg skal få Linuxe litt. Gleder meg til å sette opp noen Linux (eller FreeBSD)-bokser som skal få jobbe litt. Og selv om de får mye å gjøre, er de likevel ikke «mission critical» – en bedre måte å fordype seg på, skal man lete lenge etter.

Men, dersom noen av mine nåværende kunder leser dette, jeg vil fremdeles gjøre den samme jobben som jeg har gjort det siste året. Dette er en jobb som kommer i tillegg.

Og 1. september får jeg ny kontoradresse. Følg med!

… er en stor norsk forfatter. Vissnok. Min mor, som har en ganske utviklet sans for det litterære, ba meg en gang lese «Fuglane» av Tarjei Vesaas. Hun ga meg til og med en pocketutgave av boka. Det var en hyggelig gave å få.

Men jeg var travelt opptatt den gangen, jeg jobbet kveldsskift, og sosialiserte i nattskift, så jeg fikk aldri lest alt jeg skulle.

Etter hvert ble jeg inspirert til å skaffe meg studiekompetanse. Jeg hadde nemlig ikke vært igjennom noe «gymnas», og jeg jobbet full tid. Løsningen da, var å improvisere – og jeg valgte brevkurs. Med litt støtte fra «Åpen videregående» i NRK fjernsynet, jeg følte meg som et vaskeekte barn av folkeopplysningen.

Flere fag ble tatt, og jeg måtte ta eksamen som privatist. Skriftlig, og for mange fag også muntlig. De fleste fagene var «pugg-og-svar», så de gikk greit, men så var det norsken. Der skulle jeg i god tid før eksamen levere en litteraturliste, med bøker jeg hadde lest i dette semesteret. Jeg hadde ikke lest noen bøker dette semesteret.

Men, blant mange bøker som jeg faktisk hadde lest, førte jeg opp «Fuglane», da jeg hadde planer om å lese denne før eksamen.

Det gjorde jeg selvfølgelig aldri. Jeg møtte opp til muntlig norskeksamen uten å vite noe annet om «Fuglane» enn at det var en bok av Tarjei Vesaas. Jeg bladde litt i norskboka mi før jeg gikk inn, og der var det nevnt at «Fuglane» handlet om «dusten Mattis som bodde sammen med søstera si, og syntes fuglene som fløy over huset, snakket til ham».

Det var det jeg visste, og etter en rekke med glimrende svar under eksamen, kom «Fuglane» opp. Hvordan de kunne velge denne fra en liste over tjue bøker, skjønner jeg ikke, men det er så sin sak – de valgte en bok jeg aldri hadde åpnet.

Jeg kunne ikke si det. Jeg måtte late som om det var lenge siden jeg hadde lest den, og at jeg hadde glemt det meste. «Hvilke fugler var det snakk om?», sa eksaminator plutselig.

«Gjess?», prøvde jeg meg, og fikk et stygt blikk fra sensor. «Eller … måker? — Det er vanskelig å huske …»

Jeg lærte at det var rugder. Og jeg fikk en bra karakter på eksamen – jeg var «flink til å huske på ting jeg trodde jeg hadde glemt».

Poenget? Nei – kanskje at jeg tviler på at jeg noen gang vil lese boka. Og at jeg missunner Elisabeth litt – som har gjort boka til sin egen …

… at han ikke kan lage mat. Humf.

… står for ukens sitat hos Astrid. Det er et godt valg, som får meg til å tenke på et dikt som jeg synes er usannsynlig vakkert:

Du var vinden

Eg er ein båt
utan vind.
Du var vinden.

Var det den leidi eg skulde?

Kven spør etter leidi
når ein har slik vind!

… tar jeg gladelig «utfordringen», og får vite hvilken Pixies-sang jeg er:

Og jeg vet at siden min aldri vil validere med den misforståtte HTML’en over her, men der er ikke så farlig, denne ene gangen.

… og nesten for varmt til å innta middagen på terassen. Det går an. Skulle ikke tro man var nord for polarsirkelen, golfstrømmen er en god venn. Eller er det ozonhullet som narrer oss?

Noen ganger har man det så travelt at man ikke vet helt hvor man skal starte. I dag har vært en slik dag. Men jeg kom likevel gjennom den.

Hemmeligheten er nok å ikke stresse så mye at man blir ineffektiv, ikke ta det så mye med ro at ikkeno’ blir gjort og å konsentrere seg om én oppgave i gangen.

I alle fall fungerte det bra for meg. Og nå er jeg sliten — men fornøyd.

Ellens side om dagen i dag har blant annet ofte små «værtegn». Og om den 29. juli står det:

Merkedag for høst og vinter. Slik været er i dag vil det hovedsakelig være frem til vinternettene (14.10). Er det fullmåne i dag, vil det bli en meget streng vinter.

I dag våkna vi til steiksol og fuglesang, men før jeg var ferdig med frokosten fosset regnet ned, og nå blåser det slik at jeg ser med bekymring opp på den store bjørka vår.

… og dette er bare de første 5 timene i dag. Tiden frem til «vinternettene» kan bli spennende, tror jeg …

Vi har jo kjøpt oss et hus. Og rundt huset, er det en hage. Dette byr på spennende utfordringer for oss, som er omtrent like praktiske som akademikere og nerder flest. Men vi prøver nå så godt vi kan.

En dag jeg var ute i hagen, møtte jeg naboen. «Hekken deres er vel oppspist, den også?» Sa han, og jeg prøvde å virke litt med da jeg svarte «Ja?» …

Det var altså lus som spiste hekken, viste det seg etter hvert. Små lodne, grønne skapninger med en voldsom apetitt. Selv tenkte jeg «Vel vel …», og hadde egentlig tenkt å la det bli med det. Men så lett gikk det ikke – jeg er nemlig gift!

Og kona måtte gå til krig mot disse små vegetarianerne. Men hun vet ikke noe mer om hagestell enn meg. Så hva gjør vi da? Jo, vi spør i riktig gruppe på Usenet.

«Nesleavkok» var det visst noen som sa. Vel, brennenesler har vi nok av, konemor plukket en haug av nestleblader, og vi kokte dem en times tid. Avkoket ble avkjølt, puttet på sprayflaske og fordelt i hekken. Og tror du ikke smålusene døde som om de hadde fått betaling for det?

Poenget? Ikke noe, egentlig. Annet enn at jeg blir stadig forundret over alt det merkelige som finnes i verden. Og at jeg synes litt synd på en livsform som er så skjør at en dusj med kokvann er nok til å utrydde kolonier av dem.

Det vil si, det ble to feil da – på nynorsktesten. Men så skriver jeg ikke nynorsk til daglig heller, da – som visse andre. Men jeg fikk en gratulasjon til slutt, så da regner jeg med at det ble riktig.

Men jeg fikk også bare to feil på kroppsøvingstesten. Så jeg tror ikke disse testene kan være helt pålitelige …