Og dum som jeg er …

Publisert av
Svar

… tar jeg gladelig «utfordringen», og får vite hvilken Pixies-sang jeg er:

In Heaven.
You’re mysterious, picky, and a bit aloof. Some people say you have a very cheery personality, but it’s hard to say because you mask your emotions behind dark pretenses. You enjoy watching obscure movies and going to plays, but by the end of the day you’re usually too wound-up by the ironies of your life to relax.

Which Pixies song are you?

Og jeg vet at siden min aldri vil validere med den misforståtte HTML’en over her, men der er ikke så farlig, denne ene gangen.

Speilegg, ja

Publisert av
Svar

illustrasjonMen hvor var oppskriften? Vel, kan komme med min egen, jeg:

Sett stekepannen på lav til middels varme, smelt litt smør i den. Kakk egget forsiktig mot kanten av stekepannen og del egget slik at innholdet forsiktig kommer over i pannen – hvis du da vil ha hel plomme.

Salt egget litt, og stek til all eggehviten har blitt hvit.

Serveres med hva man måtte ønske – omtrent i alle fall. Min favoritt er som forenklet engelsk frokost, med: toast (av loff) med smør, stekte coctailpølser, tomat, bacon eller stekte skinkeskiver – og selvfølgelig appelsinjuice til, og Earl Grey te med melk og uraffinert sukker etterpå. Og kanskje et par søte kjeks til?

Dagens middag

Publisert av
Svar

… ble en gammel kjenning her hos oss – som tidligere er blogget. Det var jo godt nok for oss, men jeg kom plutselig på at jeg ikke hadde blogget noen fredagsoppskrift.

Da kom jeg heldigvis over en «vikar». Jo Chr. Rand blogga en «Seafood Carbonara» – kulinarhistorisk sett en liten bastard, men den virker slettes ikke ille. Tror jeg vil prøve den – men at jeg vil «gjemme» eggeplommen i sausen, og rå på meg litt parmesan. Men en sprek rett, virker det som. Og hvis du ikke får tak i «skalldyrmiks», så prøv med en halv Rimiboks med håndpillede reker, og ikke ha skalldyr oppi får mot slutten. Koker du dem lenge, smaker de gummi.

Og for de fotballinteresserte …

Publisert av
Svar

Ble Brann nok en gang banka av Rosenborg. Egentlig er dette en nyhet som er av betydning for alle bergensere og trøndere. For vi hater vissnok hverandre.

Og når noen prøver å fortelle hvorfor det er slik, kommer de ofte til den konklusjonen at forholdet mellom trøndere og bergensere er et «kjærlighets-hat-forhold». Vel, kanskje det er noe i det? Vi hater hverandre. Og vi elsker det.

Og Rosenborg banka Brann. Se på tabellen.

Maria, Maria, Maria …

Publisert av
Svar

illustrasjonBodø, onsdags kveld: Maria Solheim på Paviljongen i Bodø. En konsert i regi av Nordland Musikkfestuke. Dette er på ingen måte noen «anmeldelse» av konserten, det er jeg ikke kompetent til å skrive, og absolutt ingen kritikk, da jeg er så lite kritisk som man kan bli, men en liten stemningsrapport.

Ellen var i Bodø, og hadde fått med seg at det var Maria Solheim-konsert på en pub. Min flotte kone kjenner meg, så hun ringte meg og spurte om jeg ville dra. Og da bestemor sa seg villig til å sitte barnevakt, dro vi så gjerne.

Paviljongen er, for den som ikke har vært der, en liten og intim pub med alt for mange krinkler og kroker til å arrangere slike konserter – men heldigvis gjør de det likevel. Konserten skulle starte 9, vi var der en liten time før, og da var det allerede fullt. Det jeg først la merke til, var klientellet – her var det fra 18 til 60 år. Minst. God stemning. Godt øl. Vi venter og gleder oss.

Så, en halvtime eller noe sånt forsinket, dukker hun opp. Maria Solheim, med stort hår, en strategisk trang Adidasjakke og dongeriskjørt. Ei lita jente, men med et stort og lavmælt show.

Med en bassist og en keyboardist som eneste tillegg til sin forsiktige gitar, presenterer hun sine glitrende melodier og velskrevne tekster med stor dyktighet. Hun starter litt beskjedent, men tar mer og mer over etter hvert som hun ser at hun har oss i sin hule hånd.

Det melankolske i sangene hennes balanseres godt av små morsomme innspill som hennes norske tekst, eller som hun selv sier; «grunnen til at jeg skriver på engelsk», og enkelte musikalske bidrag fra hennes store, musikalske familie – som likevel ikke når helt opp mot Bremnesene, kanskje …

Så, det blir en stor kveld. Jeg får følelsen av at Maria har noe viktig å fortelle. Det er sikkert fordi hun ikke føler at hun trenger å rope det. Og selv om jeg hørte navnet «Susanne Vega» nevnt flere ganger under konserten, er dette noe helt eget, og uten tvil ekte. Maria kan gjerne komme tilbake. Jeg drar en gang til, jeg. Og jeg tror at både 18- og 60-åringene var godt fornøyd.

Multimediaklippene er fra Maria Solheims egen hjemmeside.

31. juli

Publisert av
Svar

… og nesten for varmt til å innta middagen på terassen. Det går an. Skulle ikke tro man var nord for polarsirkelen, golfstrømmen er en god venn. Eller er det ozonhullet som narrer oss?

Travelt

Publisert av
Svar

Noen ganger har man det så travelt at man ikke vet helt hvor man skal starte. I dag har vært en slik dag. Men jeg kom likevel gjennom den.

Hemmeligheten er nok å ikke stresse så mye at man blir ineffektiv, ikke ta det så mye med ro at ikkeno’ blir gjort og å konsentrere seg om én oppgave i gangen.

I alle fall fungerte det bra for meg. Og nå er jeg sliten — men fornøyd.

Værtegn

Publisert av
Svar

Ellens side om dagen i dag har blant annet ofte små «værtegn». Og om den 29. juli står det:

Merkedag for høst og vinter. Slik været er i dag vil det hovedsakelig være frem til vinternettene (14.10). Er det fullmåne i dag, vil det bli en meget streng vinter.

I dag våkna vi til steiksol og fuglesang, men før jeg var ferdig med frokosten fosset regnet ned, og nå blåser det slik at jeg ser med bekymring opp på den store bjørka vår.

… og dette er bare de første 5 timene i dag. Tiden frem til «vinternettene» kan bli spennende, tror jeg …

Lus

Publisert av
Svar

Vi har jo kjøpt oss et hus. Og rundt huset, er det en hage. Dette byr på spennende utfordringer for oss, som er omtrent like praktiske som akademikere og nerder flest. Men vi prøver nå så godt vi kan.

En dag jeg var ute i hagen, møtte jeg naboen. «Hekken deres er vel oppspist, den også?» Sa han, og jeg prøvde å virke litt med da jeg svarte «Ja?» …

Det var altså lus som spiste hekken, viste det seg etter hvert. Små lodne, grønne skapninger med en voldsom apetitt. Selv tenkte jeg «Vel vel …», og hadde egentlig tenkt å la det bli med det. Men så lett gikk det ikke – jeg er nemlig gift!

Og kona måtte gå til krig mot disse små vegetarianerne. Men hun vet ikke noe mer om hagestell enn meg. Så hva gjør vi da? Jo, vi spør i riktig gruppe på Usenet.

«Nesleavkok» var det visst noen som sa. Vel, brennenesler har vi nok av, konemor plukket en haug av nestleblader, og vi kokte dem en times tid. Avkoket ble avkjølt, puttet på sprayflaske og fordelt i hekken. Og tror du ikke smålusene døde som om de hadde fått betaling for det?

Poenget? Ikke noe, egentlig. Annet enn at jeg blir stadig forundret over alt det merkelige som finnes i verden. Og at jeg synes litt synd på en livsform som er så skjør at en dusj med kokvann er nok til å utrydde kolonier av dem.

Jeg er også et skolelys.

Publisert av
Svar

Det vil si, det ble to feil da – på nynorsktesten. Men så skriver jeg ikke nynorsk til daglig heller, da – som visse andre. Men jeg fikk en gratulasjon til slutt, så da regner jeg med at det ble riktig.

Men jeg fikk også bare to feil på kroppsøvingstesten. Så jeg tror ikke disse testene kan være helt pålitelige …