På grunn av en noe økende spam-mengde i desember, har jeg sett meg nødt til å justere kontrollen av trackbacks noe.
Nå blir det kontrollert at den adressen det pinges fra har noen som helst relevans til det domenet URL’en går til. Det kan hende at dette stopper noen legitime ping, så hvis du ikke får tilbaketråkket min blogg, så vennligst gi meg beskjed!
Jeg handler av og til på Amazon.co.uk. Amazon er en innholdsrik “bokhandel” på nettet med rask levering og et absurd vareutvalg. Men de er mer enn det. De er mestere på praktiske løsninger og god PR. Slik at når de en sjelden gang gjør en feil, er de veldig flinke til å rette opp i det. Det har gitt meg et lite luksusproblem.
Jeg bestilte meg nemlig spillet Ford Racing 3 derfra. Det tok litt tid før det kunne leveres, men jeg ble hele tiden holdt orientert om leveringsstatus, og til slutt dukket det opp. Så gikk det et par dager, og så fikk jeg beskjed om at bestillingen muligens hadde blitt duplisert i deres systemer, og at jeg derfor måtte passe på at ikke visakortet mitt ble belastet flere ganger for samme vare, samt at det sto “As this was our error, we hope you will accept the GBP 5.00 gift certificate below towards any purchase from Amazon.co.uk.”. Flott service, syntes jeg.
Resten av brevet inneholdt returinformasjon og sånt. Etter noen dager, kom også spillet i postkassa. Så gikk det enda et par dager, og Amazon kom med en kontrabeskjed:
You do not need to return the extra item(s). We would encourage you to donate them to a charity or other organisation that may be able to use the items as gifts for the needy at this time of year.
Jøss, tenkte jeg. Selvfølgelig er dette peanuts for Amazon, samt noe de gjør for reklameeffekten, men du verden for en reklameeffekt! “Vi gjorde en feil, beklager – og vennligst sørg for at noen nyter godt av det.” Absolutt glitrende. Men derfor trenger jeg hjelp fra bloggerne:
Hvordan kan jeg gjøre mest bra med et stk Ford Racing 3 til Playstation2?
Min favorittorganisasjon å hjelpe er UNICEF. Da hadde det vært greit å fått solgt dette spillet til noen, gjerne for en litt god pris, slik at pengene kan gå dit. Er det noen som har et godt tips? Kanskje kjenner noen en Fordforhandler eller Sonyrepresentant som kan komme med et julepreget bud? Eller er det noen som ønsker å kjøpe det til seg eller familien? (I det siste tilfellet, vennligst mail meg på webmaster@lassedahl.com, det blir så dumt med budrunder i kommentarfeltet).
Kommunelege i Berlevåg, Casper Holmgren, ble av Finnmark legeforening hedret med utmerkelsen «Årets finnmarkslege» etter en noe spesiell redningsaksjon, leser jeg i meldingen «Reddet livet med kulepenn» hos NRK.
Etter at en matbit satte seg fast i halsen på en beboer ved Berlevåg helsesenter, holdt personen på å dø av luftmangel. Legen hadde forsøkt alle tradisjonelle metoder for å få matbiten som satt fast i luftrøret opp. Da det ikke hjalp lagde han et snitt i halsen, tok en kulepenn, tømte den med innmat, og førte det tomme hylsteret inn i hullet. Deretter fikk han koblet til oksygen, og pasientens liv ble reddet. Rask og kreativ innsats! Og hvis du synes det var noe kjent med metoden: Da NRK Nordlandssendingen spurte legen om han hadde hørt om dette var gjort tidligere, svarte han «Nei, bare i MASH, så vidt jeg vet» …
Så Hawkeye er gjenfødt i Finnmark! Kanskje litt skremmende at et helsesenter i Berlevåg ikke har mer utstyr enn det Haweye hadde med i doktorveska si under Koreakrigen, men heldigvis er det visst planlagt en bedring av matriellsituasjonen på helsesenteret.
Som en tidligere erklært ivrig MGP-fan kunne jeg nesten ikke la MGP Jr forbigå i stillhet.
Og Trondheimsjenta Malin Reitan gjorde en strålende opptreden sammen med sine dyktige dansere. Dette er artister jeg regner med vi vil få se mer av etterhvert. Malins høyeste ønske er å bli en stjerne, og etter Anders’ (4 år) superlativer kan vi slå fast at her i huset er hun en stjerne allerede!
Ellers vant Hviterussland med en spenstig opptreden. Personlig holdt jeg nok Romania som den helt klare favoritten. Etter Malin, da – selvfølgelig.
Det går mot helg, og det får visst meme-djevelen i bloggeverdenen til å våkne. Nå blogger både Maria og Ellen om åttitallets ti beste filmer. Så jeg hiver meg på.
Selvfølgelig kan man spørre om det faktisk var ti gode filmer på åttitallet, men slike problemstillinger hever jeg meg over, og fyrer likevel løs.
Som jeg tidligere har postet, har jeg kjøpt meg ny skjerm. Den var litt mindre enn jeg egentlig ønsket meg, men den fungerer likevel helt fint i alle tilfeller bortsett fra et: På websider med mikroskrift.
Det er nemlig noen som har funnet ut at jo mindre bokstavene er, dess bedre er det. Og mange går altså helt til det ekstreme skrittet å bruke x-small som størrelse, noe som resulterer i noe sånt som dette:
Lorem ipsum dolor sit amet, consectetuer adipiscing elit. Nam malesuada. Fusce iaculis venenatis justo. Duis id velit. Aenean porttitor sodales lectus. Aenean et mauris. In hac habitasse platea dictumst. Sed est turpis, tristique et, tincidunt at, suscipit a, elit. Sed ligula. Nam blandit. Nunc eu libero. Vestibulum porttitor. Praesent massa nulla, aliquam non, lacinia quis, facilisis et, massa. Nulla at justo. Praesent nec felis vitae elit aliquam accumsan. Maecenas eget tortor.
Altså rimelig uleselig for veldig mange, selv om man som i eksemplet over bruker fonten Verdana som er beregnet for lesbarhet i små størrelser. Og mangler man Verdana på systemet, blir det enda verre, omtrent slik:
Lorem ipsum dolor sit amet, consectetuer adipiscing elit. Nam malesuada. Fusce iaculis venenatis justo.
Selvfølgelig kan man justere opp skriftstørrelsen i nettleseren, men det blir jo litt dumt når man kommer til en side med normal skriftstørrelse – som da blir alt for stor. Så spørsmålet dukket opp: Går det an å konfigurere seg bort fra problemet? Joda, i Mozilla Firefox og Opera kan du angi en minste skriftstørrelse!
Velg “Verktøy”-menyen, valget “Innstillinger” og kategorien “Skrifttyper og farger”. Der har du valget “Minimum skriftstørrelse”. Prøv deg fra med denne innstillingen helt til du synes mikroavsnittet over her virker lesbart.
Velg “Verktøy”-menyen, valget “Innstillinger”, arkfanen “Avansert” og valget “skrifttyper”. Der har du en boks hvor du kan skrive inn minimum skriftstørrelse.
Hvis du bruker Internet Explorer, har du dessverre ikke en slik mulighet, men du kan velge å la nettleseren ignorere alle størrelsesangivelsene webutvikleren har brukt. Dette finner du under “Verktøy”, “Alternativer for Internett”, “Tilgjengelighet”. Men jeg vil på det varmeste anbefale deg å prøve en av de nettleserne jeg nevner over. Les mer om det på Browsehappy.
Så nå slipper jeg å justere skriftstørrelsen på annenhver blogg jeg kommer innom! Flotte greier. Men jeg vil samtidig anbefale alle å velge en skriftstørrelse som er leselig også for en gammel mann som meg på en skjerm med litt høy oppløsning.
VG har jo hivd seg på bloggebølgen med full kraft. Og selv om det virker litt patetisk, har det sine klare fordeler. For eksempel har VG på denne måten faktisk greit å knytte til seg noen gode skribenter.
Men de har fremdeles sine egne igjen. Det er åpenbart noen av dem som arbeider med bloggeavstemningen på VG-nett. Der skriver de i dag:
Da har vi nominert fem nye kandidater til ukens blogg-konkurransen på VG Nett.
Det blogges for full maskin på VG Nett, og som en bonus til de ivrige bloggerne nominerer vi fem blogger hver uke.
Kenneth har skrevet en del om Djupedals utsagn om barnehager (Les også «Bra med tidlig barnehagestart»), og da jeg skulle kommentere en av disse, så jeg etter hvert at kommentaren ble så lang at den like godt kunne få sin egen bloggings.
Grunnen til at Djupedal høster motbør både når det gjelder barnehage- og religionsutspillene er jo utelukkende emosjonelle. Det han sier er selvfølgelig for de fleste, når de bare roer seg litt ned og tenker seg om.
For eksempel når det gjelder at vi foreldre kan slite litt med å oppdra barna våre til tider. «Men det har vi da alltid gjort!», er det ene utsagnet. Og det stemmer ikke. Situasjonen vi har nå, med lukkede enheter med en eller i sjeldne tilfeller to foreldre som stort sett holder seg for seg selv, er en helt ny måte å oppdra barn på.
For borte er naboen, borte er tanter, onkler, besteforeldre og borte er alle de større søsknene man kan benytte seg av. Tjenestejenta og -gutten er også sjeldne til de av oss som ikke holder oss med au pair, og arbeidet foregår stort sett langt fra gården. Det er ikke noen stor kulturtradisjon at mor og far oppdrar barna, det er noe som har kommet ganske nylig, det. Det er storfamilien (stammen, eller klanen om du vil), som hadde denne jobben. Men den er i det alt vesentlige avviklet.
Det kunne selvføleglig vært gøy å gå tilbake til den, men jeg tror ikke det er praktisk gjennomførbart. Så i fravær av storfamilien og sjølbergingshusholdet, ser jeg ingen bedre alternativer enn barnehagene. Og jeg synes altså det er et godt alternativ.
Det andre argumentet som kommer opp, er at «Hvem skulle være bedre skikket enn foreldrene til å ta vare på barna sine?!». Svaret på det spørsmålet er dessverre ikke så innlysende som vi skulle ønske. For det kreves ingen spesiell kompetanse for å få barn. Det gjør at ikke alle barna får de foreldrene de fortjener.
De aller aller fleste av oss er nok gode foreldre. Men jeg tror likevel at de fleste foreldre synes det er greit med litt hjelp, og praktisk med noen fagpersoner å spille på. Selv synes jeg også det er trygt at barna mine tilbringer noen timer sammen med noen som har langt, langt mer erfaring enn jeg noen gang vil få når det gjelder å se barnas særegne behov. Og så har vi altså den triste virkeligheten at noen få av oss foreldre dessverre er skikkelig dårlige i å være det. Og for barna av disse foreldrene, kan barnehagen være det pusterommet som gjør at hverdagen likevel faktisk gikk an å holde ut.
Så, for å summere opp er jeg helt enig med Kenneth: Vel talt, Øystein
Som mange andre, er jeg nysgjerrig på hvordan besøkende kommer fram til siden min, og jeg leser derfor gjerne besøksstatistikken innimellom. I dag ble jeg overrasket over ganske mange treff fra Wikipedia, fra en side om Søkemotoroptimalisering.
I Norge blir det meste av søkemotoroptimalisering utført av bloggere, som ønsker hevn over firma eller privatpersoner. Norske bedrifter er lite motstandsdyktige mot slik manipulering, noe som gjør at bloggere etterhvert har fått en viss samfunnsmakt. Et av mange eksempler på dette er bloggeren Lasse Dahl som med sine optimaliseringsmetoder var i stand til å tvinge Telenor til å opprettholde driften av sin News-tjener.
Woah. Så jeg søkemotoroptimaliserte meg altså til makt over Telenor? Tøft! Men nok ikke helt riktig, dessverre.
Jeg tror nok det er sant at alle de underskriftene siden min mot nedleggelse av news.online.no fikk, bidro til at Telenor tenkte seg om en gang til. Men den siden ble stort sett spredt gjennom to kanaler: Nyhetsgruppen no.it.tjenester.news.diverse og flere av norges fagtidsskrift på nettet, som PC-world IT-avisen og Digi. Det er altså sakens interesse og ikke søkemotoroppføringer som gjorde at mange fant siden – og tilslutt til at Telenor ombestemte seg.
Og så står det videre i samme artikkel:
Eksempler på noen blogger som benytter søkemotoroptimaling av ulike grunner:
* Lasse Dahl – politisk søkemotoroptimalisering for SV. […]
Dersom noen skulle ha oppfattet det som om jeg driver «politisk søkemotoroptimalisering» for noen som helst, er det altså helt grunnløst. Jeg er SV-medlem, og linker til SV i margen her – men hvis man vet noe som helst om hvordan søkemotorer fungerer, vet man også at denne linken ikke har noe som helst med søkemotoroptimalisering å gjøre. Hvis noen av Wikipedias mange redaktører skulle ønske å ta med meg i en artikkel om søkemotoroptimalisering, er nok det jeg skriver på nettopp min side om søkemotoroptimalisering langt mer relevant enn min Telenor-aksjon og min link til SV.
Men skulle noen av administratorene ha lyst til å sende meg en mail med innholdet i den slettede artikkelen om meg, ville jeg blitt veldig glad 😉 – adressen finnes i footeren.
«De kommende spillmaskinene PlayStation 3, Xbox 360 og Nintendo Revolution vil alle ha innebygde funksjoner for alderskontroll av spill», melder VG i dag. Foreldrene får mulighet til å låse maskinen, slik at den ikke skal kunne spille spill som foreldrene mener barna er for unge til.
En flott idé, ikke sant? I teorien kan jeg være enig. I praksis vil det nok ikke ha like mye for seg. La meg forklare hvorfor:
Foreldre eller andre velmenende kjøper spill med 18-årsgrense til barn i dag. Noen er til og med så sandblåste fra nakken og opp at de i ettertid saksøker spillprodusenten på grunn av sterke scener. Presumptivt ansvarlige voksne bryr seg altså ikke om aldersgrensene spillprodusentene setter. Er det da noen grunn til at en ny sperre skal endre på dette? Det tror ikke jeg.
Et annet poeng er at denne foreldrekontrollen forutsetter at foreldrene setter seg inn i hvordan den fungerer, og at den ikke kan deaktiveres ved å for eksempel resette boksen eller gjennom å laste ned en liten “fix” på Internett. Vi vet jo hvor godt teknologiske sperrer mot piratkopiering fungerer i dag? Nettopp, ikke i det hele tatt. 14-åringer med all den tid, fantasi og iherdighet de har, knekker slike sperrer på ti minutter. Og det forutsetter altså at mor eller far i første omgang faktisk har greid å aktivere den. Jeg ser ingen grunn til at denne foreldrekontrollen skulle bli brukt mye mer aktivt enn sensursystemet i Internet Explorer.
Og til slutt krever jo dette systemet at PEGI-merkingen med aldersgrensene faktisk har noe for seg. Når man vet hvordan disse fungerer, hvor nakne pupper automatisk fører til 100årsgrense, mens rovmord er noe som helst bør ventes med til skolealder, er det ikke sikkert Xboxen blir en trygg og vakker havn for dine barn, selv med fungerende sensursystem. Aldersmerkingen er dessuten frivillig fra spillindustriens side. Det kan være penger i å «glemme» sensurering av visse spill …
Hvis foreldre vil ha kontroll over hva barna driver med, så er det bare en ting som gjelder: vær til stede! Selvfølgelig kan vi ikke være til stede hele tiden, vi vil aldri kunne få vite om alt barna driver med – men jo mer vi er der, dess bedre. Den eneste hensikten med dette «sensursystemet» jeg kan se, er å overføre ansvaret fra produsentene til foreldrene. Neste gang en forrykt bestemor saksøker Rockstar Games fordi barnet fikk se nakne lår, kan de bare henvise til sensursystemet og si at det nok er hennes egen feil at gullungen tok skade på sin sjel.
Det har egentlig Rockstar Games helt rett i, men det er helt uavhengig av om det finnes et sensursystem eller ikke.
Dagbladet skriver også om saken i dag. De slipper også til Barnevakten, som ikke uventet er glad for denne utviklingen. Men denne gangen sier barnevakten i tillegg noe fornuftig, med sine 7 tips for foreldre med “spillende” barn:
Så i dag var jeg faktisk enig med Barnevakten om noe.
