Fujitsu Siemens PRIMERGY Econel 100A server

Jeg skulle skaffe en server for en kunde, og jeg har tidligere hatt god erfaring med Fujitsu Siemens produkter i low-end-segmentet. Det eneste jeg har hatt å utsette på deres servere, har vært trange og upraktiske kabinetter. Det er det ettertrykkelig slutt på nå.

Serveren jeg bestilte var en Econel 100A med en P4 631-prosessor på 3 Ghz, den ble levert med 512MB minne (som jeg muligens må doble etter hvert) og en160GB SATA-disk. Jeg var litt skeptisk til at det ikke var mer disk med, for etter mine tidligere erfaringer kunne det bli vanskelig å sette inn mange flere disker, men jeg fant ut at jeg skulle ta sjansen – det gikk jo an å bytte den i en større.

Men jeg ble positivt overrasket. Her har Fujitsu Siemens rådd på seg et skikkelig serverkabinett, selv til en server til rundt sju tusen kroner. Kabinettet åpnes enkelt med et trykk på en knapp før man løfter av det ene sidepanelet. Det er skikkelig god lufting, med en original løsning hvor strømforsyning og prosessor deler på én, stillegående vifte, mens en enorm kabinettvifte står parat til å blåse inn store mengder kaldluft dersom det går varmt. Det er god plass til innstikkskort for et hvert behov, plass til to 5 1/4-toms enheter i tillegg til den medfølgende DVD-leseren, og fire tverrstilte harddiskplasser. Den ene er opptatt av den før nevnte SATA-disken, mens tre brønner er ledige. Her er det også dratt fram SATA-kabler og strømkabler, og det følger med skinner man kan skru fast diskene i, for raskt diskbytte.

Et skikkelig hyggelig kabinett var det. Og jeg har ellers bare positive erfaringer med kvaliteten på Fujitsu Siemens servere, så her har jeg fått meg en ny favorittboks. Dette er en profesjonell maskin til søndagskjørerpris!

Hvorfor Ubuntu er bedre enn XP

Jeg fikk inn en PC på kontoret her, som ikke bootet som den skulle. Jeg skulle derfor reinstallere Windows XP Home Edition på den. Siden jeg ikke hadde noen XP Home Edition CD for hånden, men nettopp hadde lastet ned Ubuntu 6.0.6, tenkte jeg at jeg skulle prøve installasjon av Ubuntu mens jeg tenkte på hvordan jeg skulle skaffe en XP-CD.

Ved å installere to operativsystem på den samme maskinen i løpet av et par dager, har jeg egentlig et veldig godt sammenligningsgrunnlag, og jeg tenkte å ramse opp forskjellene på de to operativsystemene her:

  1. Ubuntu er lettere å installere. Installasjonen byr på færre og mer forståelige spørsmål, og jeg kunne spille favorittspillet mitt SameGame for Gnome mens jeg installerte. Installasjonen tok omtrent halve tiden av det XP-installasjonen gjorde.
  2. Ubuntu gir meg fritt valg. Ved installasjon av Ubuntu, fikk jeg spørsmål om jeg ville la Windowsinstallasjonen ligge. Da kan jeg ved oppstart velge om jeg vil kjøre Windows XP eller Ubuntu. Da jeg installerte Windows XP, kunne jeg ikke lenger starte Ubuntu.
  3. Ubuntu har bedre hardwarestøtte. På maskinen det er snakk om, en Toshiba Satellite S1410, fant Ubuntu alt av hardware, mens Windows XP fant nesten alt. Det innebygde modemet fantes det ikke støtte for i Windows.
  4. Ubuntu lar deg gjøre mer på kortere tid. Den relativt beskjedne maskinen her opplevdes langt raskere med Ubuntu enn med XP.
  5. Ubuntu kommer med det du trenger av programvare. OpenOffice.org er preinstallert. Det samme er Evolution, et skikkelig godt e-postprogram og Firefox, min foretrukne nettleser. I Windows XP må slikt lastes ned.
  6. Ubuntu gjør det lettere å installere programvare. Når du installerer Ubuntu, får du samtidig med en lang liste over programvare som kan installeres med et museklikk – eller en kommandolinje.
  7. Ubuntu er lettvint å oppdatere. Kort tid etter installasjon, dukket det opp et lite varsel om at jeg måtte oppdatere systemet mitt. Det tok fem minutter eller noe sånt. I Windows XP måtte jeg installere flere service-packs på hundrevis av megabytes, en operasjon som inkludert nedlasting tok flere timer. Etter at alt dette er installert, er det riktignok like enkelt å holde begge operativsystemene oppdatert, men det burde være så enkelt som Ubuntu i utgangspunktet.
  8. Ubuntu er gratis og fritt. Når PC-er kommer med Windows preinstallert, spiller ikke dette så stor rolle. Men her måtte jeg først finne noen som turde låne ut Windows CD’en sin til meg, legge inn en lang, lang kode, for så å oppleve at installasjonen ikke ble godtatt da jeg endelig hadde fått alt på plass. Da måtte jeg ringe til Microsoft og legge inn en 56-sifret kode som heller ikke hjalp det minste. Deretter måtte jeg snakke med en dame som først måtte få den lange koden én gang til, før hun ga meg en 54-sifret kode som kvittering. «Inkludert Windows» er åpenbart gratis bare dersom tiden din er verdiløs.
  9. Ubuntu er sikrere. Brukeren jeg oppretta da jeg installerte Windows XP har alle rettigheter – med de muligheter for fatale feil som det gir. I Ubuntu må jeg oppgi passord på nytt før jeg kan endre viktige systeminnstillinger. Ubuntu er også mindre utsatt for virus og annen skadeprogramvare.
  10. Ubuntu er et reelt alternativ. Dette er ikke ment å være et anti-Microsoft-innlegg. Det er fordeler og ulemper med begge operativsystemene. For brukerne er det imidlertid ingen fordeler om det bare blir en OS-leverandør igjen på markedet. Ubuntu er et godt utviklet, voksent operativsystem, og en reell utfordrer til Redmondgiganten. Jo flere som velger Ubuntu, dess skarpere blir konkurransen. Og det er visst bra!

Kyrre har vært i Boston

Kyrre har vært i Boston, og tatt en del veldig spennende bilder. Anbefales.

Det var alt jeg hadde å si denne gangen. Så nå kan du klikke på bildet over her.

Hurra for høyt sykefravær

Vi har høyt sykefravær i norge. Er det ikke flott, egentlig?

Vi skal jo ha et inkluderende arbeidsliv, hvor folk oppfordres til å stå i jobben til de blir gamle, og å delta i yrkeslivet selv om de har en funksjonshemming eller på andre måter sliter litt mer enn de egentlig ønsker. Dette synes jeg er en god og fornuftig idé som vi må fortsette å utvikle. Men da må vi jo ikke bli overrasket over at sykefraværet øker!

Hvis vi hadde hatt en arbeidsstokk av godt trenede, 35-40-årige avholdsfolk, ville vi selvfølgelig kunne forventa en helt annen sykefraværsstatistikk enn den vi ser i dag. Å overføre mer av ansvaret for sykelønnsutbetalingene til bedriftene, er jeg redd for kan være et skritt mot en slik arbeidsstokk – det vil være for risikabelt å inkludere arbeidstakere du ikke stoler på vil kunne yte 110% over lang tid.

En slik utvikling vil nok få sykelønnsstatistikken til å se penere ut, men utbetalingene vil bare skifte form. De vil heller komme i form av dagpenger ved arbeidsledighet, og ved et større press mot uførepensjonene. Så det offentlige vil sitte med de samme utgiftene, mens mange vil få et fattigere liv. Det står for meg som en lite solidarisk politikk.

Selvfølgelig er det problemer knyttet til arbeidsgivere og arbeidsmiljø. Mange arbeidsgivere tar svært lett på det ansvaret de har for å skape et godt fysisk og sosialt arbeidsmiljø, og bidrar på den måten til at sykelønnsutbetalingene er større enn de trenger å være. Men vi rammer ikke dem spesielt ved å straffe alle arbeidsgivere! Vi har et annet apparat for å stoppe slike kjeltringer, la oss heller bruke det.

Jeg tror også at vi har et stadig voksende problem med arbeidsmoralen her i landet (selv om jeg høres ut som om jeg er hundre år når jeg sier det), og jeg hadde også ønsket velkommen tiltak mot de som rett og slett ikke gidder å jobbe, og som gjerne misbruker velferdsordninger andre er helt avhengige av. Men slike tiltak må også gjøres målrettede. Norske arbeidstakere kan ikke straffes kollektivt fordi noen av oss er giddesløse.

Jeg mener altså at regjeringas ensidige beslutning om å overføre en større del av kostnadene ved sykefraværet til arbeidsgiverne er feil taktikk, og oppfordrer Arbeids- og inkluderingsdepartementet til å fokusere mer på hvilken grad av inkludering vi skal ha, enn på hvor mange kroner vi til enhver tid må ut med i sykelønnsutbetalinger. Videre vil jeg oppfordre Arbeids- og inkluderingsdepartementet til å bli flinkere til å gå i dialog med de partene som til en hver tid best merker resultatene av de politiske endringene man iverksetter.

Bilfiksing

Selv om jeg har blitt riktig for en gjør det selv-mann å regne, skal jeg likevel ikke late som om jeg er noen bilreparatør. Så når det skal fikses «stabilisatorstag» og slike ting jeg ikke vet hva er, hopper jeg gladelig til side og overlater arenaen til fagfolk.

I tillegg til de nevnte stabilisatorstagene, er det tid for service og EU-kontroll, samt at det vissnok sto en spiker i det ene dekket. Nå er det full renovering utvendig her hos Sveins Auto i Bodø, så jeg mistenker spikeren for å være lokal, uten at jeg så noen grunn til å bråke mer om det.

Sveins Auto er butikken hvor vi kjøpte bilen, og det er også hit vi helst drar for planmessig vedlikehold. Her får vi stort sett god service, og Svein Auto er det eneste verkstedet jeg har vært ute for som ga meg en regning på et lavere beløp enn i det skriftlige tilbudet jeg hadde takket ja til – siden jobben var enkelere enn de hadde fryktet. Sånt inngir tillit!

Men av og til tar service tid. Så etter at jeg var ferdig på møtet jeg skulle i, har jeg vært innom alle butikkene jeg finner interessant, jeg har sett på alle de nye, fine Fordene, de litt mindre fine brukte Fordene, drukket to kopper med overraskende god automatkaffe – og ennå venter jeg …

Men OK – litt lettere å vente da jeg fant ut at det er et åpent nettverk her, da. I slike tilfeller er micropc’en god bagasje å bære på!

Grisen og kassen

Den utmerkede barneboken «The pig and the box» er oversatt til norsk og utgis av EFN norge. Den norske tittelen er «Grisen og kassen».

I tillegg til å være en deilig surrealistisk barnefabel, er denne boken et litt originalt blikk på de utfordringene moderne teknologi gir både brukere og utøvere av kunst. Eller som det sies i boken: «Grisen og Kassen er en moderne fabel som lærer barn, som voksne, at noen ganger, ja så er det en god idé å stole på folk og å dele».

Sitatet viser vel også med all tydelighet at det godt kunne ha vært lest en korrektur eller to til på den norske oversettelsen. Hvis du lar deg irritere av slikt, er originalen her: The pig and the box hos «Push the Third Button Twice» .