I will carry your white flag

Norge er det eneste landet som bidrar med like mye til sivil bistand som til militær krigføring i Afghanistan (for våre allierte er tallet nærmere 10-90). Det gjør ikke Norges deltagelse i Afghanistan problemfri, men den sørger i alle fall for at vi greier å gjøre mye godt og riktig mens vi er der.

Men humanitær bistand er mer enn penger, det handler også om å gjøre jobben så lett som mulig for de som faktisk utøver denne bistanden. CARE Norge reagerer sterkt på at militære styrker i Afghanistan kjører rundt i hvite biler, tradisjonelt et av hjelpeorganisasjonenes kjennetegn, på tross av utallige formaninger fra flere bistandsorganisasjoner.

Care Norge sender derfor brevet under her til forsvarsministeren, og de som støtter CARE inviteres til å signere på det. Jeg har skrevet under, og oppfordrer alle mine lesere til å gjøre det samme:

Kjære forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen.

Jeg er bekymret over at forsvaret blander de sivile og militære rollene i Afghanistan.

Militære styrker tar avgjørelser om hvor bistand skal gis, de styrer bistandsmidler mot politiske mål, og de har lenge brukt hvite biler. Når forsvaret deltar i bistand på denne måten, kan humanitære organisasjoner bli oppfattet som partiske.

Humanitære organisasjoner er bare beskyttet av sin upartiskhet. Det er deres hvite flagg. Derfor må de være lette å skille fra militære styrker.

Humanitær hjelp skal gis uavhengig av politiske føringer, uten diskriminering i forhold til kjønn, religion, etnisitet, ideologi eller geografi.

Forsvaret må slutte å blande de sivile og militære rollene i Afghanistan.

Hold bistanden ren.

Skriv under på brevet på CARE Norge sine sider

Music and Lyrics

Konemor er glad i film, og vil gjerne se noe stort og viktig. Jeg er noe enklere av meg, og nøyer meg med en romantisk komedie. Og når det kommer til slike, kan du ikke bomme med verken Drew Barrymore eller Hugh Grant, og når man kombinerer de to, da stilles forventningene høyt.

«Music and Lyrics» er historien om åttitallsstjerna Alex Fletcher (Grant) som får en mulighet til å overleve som artist dersom han greier å lage en sang til tenåringsidolet Cora Corman. Siden han ikke har skrevet noe særlig siden åttitallet og det var partneren hans som skrev tekstene den gangen, trenger han litt hjelp. Og den prøver han å få plantevanningsvikaren Sophie Fisher (Barrymore) til å bidra med.

Filmen inneholder alt en film i denne genren skal ha med, dyktige og erfarne skuespillere gjør godt arbeid og produksjonen er umerkelig. Veldig mange gode poenger som ikke overtydeliggjøres, og Drew er like sprudlende underholdende som alltid.

Det er også en del morsom musikk i filmen. «Pop goes my heart» og den tilhørende hysteriske musikkvideoen er som hentet rett fra 1985, og hitlåtene til Cora Corman viser at det kanskje ikke er så veldig mye som har endret seg i deler av popmusikken siden åttitallet likevel.

De høye forventningene ble altså innfridd, og «Music and Lyrics» anbefales på det varmeste til alle andre som liker kjærringfilmer!

(Second) live on stage

Den virtuelle verdenen Second Life er noe jeg bruker litt tid på innimellom. Først og fremst fordi det er så morsomt å bygge med byggeklosser jeg definerer selv, men også fordi det er masse å oppleve der.

En av de tingene jeg har sett lite på, er såkalte «live events» — altså ting som skjer i «den virkelige verden», og streames og gjenskapes i Second Life mens de skjer. Men i kveld var jeg på jazzklubb! En fantastisk dyktig pianist spilte for og pratet til avatarene som var til stede, og man fikk faktisk en følelse av å være med på noe. Mannen ønska jo meg velkommen!

Og der har du det spesielle med virtuelle verdener som Second Life. Tilstedeværelsen blir en helt annen enn gjennom noen annen kanal. Det går an å streame en konsert på web, men da vil ikke utøveren se sitt publikum! Second Life muliggjør samhandling og kommunikasjon på en måte som ikke kan realiseres med noen andre verktøy. Og det er derfor det er litt mer enn et leketøy, og mye mer enn en døgnflue.

Forbud mot feriefyll?

Anne Marit Bjørnflaten (Ap) foreslår forbud mot sexkjøp i utlandet som et bidrag til å hindre menneskehandel og såkalt trafficking, i følge NRK. Det kan få interessante konsekvenser.

For slik jeg ser det, betyr det også at vi må akseptere det dersom Iran for eksempel forbyr Iranere å utøve homofili i Norge, og begynner å steine folk som gjør slikt. At man følger lovene i det landet man er, er et prinsipp som er veldig godt etablert, og jeg tror det er gode grunner til det.

Tanken bak forslaget er nok den aller beste. Jeg er selv en sterk motstander av sexkjøp, uansett hvor det foregår. Men jeg ser likevel ikke helt hvordan man tenker seg at en lovgivning som den Anne Marit Bjørnflaten foreslår skal følges opp.

Et slikt forbud blir litt som et forbud mot å gjøre andre dumme ting på utenlandsferie. Folk gjør det. De drikker for mye, de havner i bråk, de blir lurt opp i stry, de danser naken i all offentlighet og de kjøper til og med sex. Det er veldig forskjellig hvilken alvorlighetsgrad slike ferie- eller reisetabber har, men det er uansett noe man må ta konsekvensen av der man er.

Jeg er for et forbud mot kjøp av sex i Norge. Hovedgrunnen til det, er at et slikt forbud setter noen standarder og sier noe om hva flertallet her til lands synes er akseptabelt og ikke. Og det er nok også den beste måten å jobbe mot at nordmenn kjøper sex i utlandet.

Livstegnsquiz

Et lite livstegn! Jeg er her fremdeles, jeg har bare litt vel mye å gjøre om dagen. Skal ikke klage, jeg har valgt det selv. Men her er en liten pausefiskquiz:

Hva har Imperiet og Iggy Pop til felles?

Det er jo selvfølgelig mange ting hvis man ser stort på det — men nøkkelen er selvfølgelig å finne ut hva jeg tenker på. Svar kan gjerne kodes med ROT 13 🙂