Konemor er glad i film, og vil gjerne se noe stort og viktig. Jeg er noe enklere av meg, og nøyer meg med en romantisk komedie. Og når det kommer til slike, kan du ikke bomme med verken Drew Barrymore eller Hugh Grant, og når man kombinerer de to, da stilles forventningene høyt.

«Music and Lyrics» er historien om åttitallsstjerna Alex Fletcher (Grant) som får en mulighet til å overleve som artist dersom han greier å lage en sang til tenåringsidolet Cora Corman. Siden han ikke har skrevet noe særlig siden åttitallet og det var partneren hans som skrev tekstene den gangen, trenger han litt hjelp. Og den prøver han å få plantevanningsvikaren Sophie Fisher (Barrymore) til å bidra med.

Filmen inneholder alt en film i denne genren skal ha med, dyktige og erfarne skuespillere gjør godt arbeid og produksjonen er umerkelig. Veldig mange gode poenger som ikke overtydeliggjøres, og Drew er like sprudlende underholdende som alltid.

Det er også en del morsom musikk i filmen. «Pop goes my heart» og den tilhørende hysteriske musikkvideoen er som hentet rett fra 1985, og hitlåtene til Cora Corman viser at det kanskje ikke er så veldig mye som har endret seg i deler av popmusikken siden åttitallet likevel.

De høye forventningene ble altså innfridd, og «Music and Lyrics» anbefales på det varmeste til alle andre som liker kjærringfilmer!

Etter at Gilmore Girls gikk inn i fjor, savna jeg lenge en favorittserie. Men så la jeg merke til at TV2 kjører en av de absolutt beste TV-seriene jeg vet om, nemlig Scrubs, på ettermiddagene. Og med harddiskopptaker i huset, er det ikke noe problem å følge med.

For et par dager siden, satt jeg og skulle få med meg de siste episodene, og det begynner virkelig å skje ting her: JD skal likevel bli far og Kim flytter inn hos ham et par uker før termin. Elliott og Keiths bryllup står for døren. Unødvendig å si, får selvfølgelig både Elliott og JD panikk, og på slutten av en episode befinner de seg i samme seng i pauserommet, hvor de begge to har gjemt seg etter å ha løyet til sine respektive om at de måtte jobbe ekstra.

Og da er neste episoden harddiskopptakeren min hadde lagret, den første episoden av hele serien. Cliffhangeren jeg nevner over, var slutten på episode 6. Så jeg kastet meg over tastaturet, og sendte en mail til TV2 for å spørre når sesong 7 var satt opp. Svaret jeg fikk var ikke oppløftende:

TV 2 har foreløpig bare kjøpt inn seks sesonger av Scrubs. Det er ennå ikke bestemt om vi kommer til å kjøpe inn flere sesonger av serien, men henvendelsen din vil bli formidlet videre til vår innkjøpsavdeling.

Ha en fin dag!

Krise! Fin dag, du liksom. Når serien allerede er henvist til klokka «litt over fire» på ettermiddagen, er det ikke mye som tyder på at TV2 er interessert i å legge store penger på bordet for å sikre seg sistesesongen. Her må det handling til:

Hvis du vil se siste sesong av «Scrubs» på TV2, så send en mail til info@tv2.no og si i fra.

Nå er det litt over 28 timer igjen til dørene åpner!

Helt siden noen introduserte meg for Robert Smith og The Cures musikk en gang på åttitallet, har de hatt en sikker plass på de fleste lister jeg har satt sammen. Og utrolig nok greier bandet å fornye seg ennå. I morgen kveld står de på scenen i Oslo Spektrum for første gang — og jeg skal være der!

Gleder meg veldig. Det er dømt til å bli bra. Legg igjen en kommentar dersom du skal ha nachspiel! 🙂

Det er tid for Melodi Grand Prix igjen, og selv om jeg er særdeles skuffet over årets standard, må jeg vel si noen ord om finaledeltagerne — som vanlig.

• Melodi 1:CRASH! — «Get Up»
  Egentlig et veldig godt band, men sangen er merkelig. Den mangler en del av det som en sang skal ha (som for eksempel minst seksten takter før refrenget), og vil nok ikke gjøre noen suksess på steder hvor folk ikke kjenner utøverne personlig.

• Melodi 2: Ann-Mari Andersen — «Ándagassii»
  Nesten helt bra. Ann-Mari er konge — eller rettere; dronning — og sangen er veldig stilig. Det eneste jeg savner er litt mer perkusjon, basslinja er for tynn. Få med litt flere trommiser til Beograd, og dette går veien.

• Melodi 3: Tinkerbells — «Hold on»
  Tinkerbells skal bli som Shania Twain når de blir store. Jeg synes en Shania er en for mye, og greier meg derfor helt fint uten Tinkerbells. De er veldig glade da, men … — that don’t impress me much!

• Melodi 4: Veronica Akselsen — «Am I Supposed To Love Again»
  Flink jente med fin stemme, men det er en dritkjedelig sang, og hun har ikke de kvalitetene i stemmen som trengs for å berge den. Det er det nok egentlig ingen som har.

• Melodi 5: King of Trolls — «Far away»
  Egentlig litt kult, men det er for spesielt til å få mainstreamstemmer, og for lite spesielt til å hente inn «pervostemmer». Så trollemannen er bra, men ikke den rette for Grand Prix.

• Melodi 6: Ole Ivars — «Som i himmelen»
  Dainjseband er noe jeg aldri har greid noe av. Men det er ikke poenget denne gangen. Poenget er at dette er en elendig låt. Den får «Nei, så tjukk du har blitt» til å fremstå som en klassiker. Det er pinlige rim, feil antall stavelser og grammatikk uten mål og mening. Sendes dette fra Norge, blir jeg skikkelig flau.

• Melodi 7: Torstein Sødal — «Eastern Wind»
  Konemor sin favoritt. Selv synes jeg det høres litt for mye ut som om noen prøver å lage barn av Løvland og Logan. Det blir litt for mye av det gode. Men isolert sett en fin sang, og veldig flink mann. For all del!

• Melodi 8: Maria Haukaas Storeng — «Hold On Be Strong»
  Slettes ikke ille denne, heller. Mira Craig, som står for det meste bortsett fra fremføringa, er rett og slett dyktig. Men den har likevel ikke den hitkvaliteten som slike låter trenger for å vinne Melodi Grand Prix internasjonalt.

Så, min stemme går til «Ándagassii». Men dere greier sikkert å stemme fram Ole Ivars eller noe slikt. Jeg har i alle fall mista trua på at folks stemmegiving fører til at den beste vinner.

Her er låta som åpenbart var for dårlig til å være med i den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix. Den var visst til og med for dårlig til å være med i den norske finalen. Mens Ole-Ivars gikk videre.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg gleder meg til den norske finalen i morgen …

Det er vel bare vi blodfans som har fått det med oss, men nå er altså de innledende rundene av konkurransen som i Norge er kjent som MGP i gang for i år. NRK melker kua tørr, med tre delfinaler, «sistesjanse» og landsfinale i Oslo Spektrum 9. februar. Det er som om vi aldri får nok av Melodi Grand Prix her til lands! Men bare tilsynelatende.

For dette er selvfølgelig en voldsom overdrivelse, med en sendeflate som ikke på noen måte står i forhold til fenomenets interesse — ikke en gang for oss blodfans. Den eneste som greier å holde entusiasmen oppe hele tiden er programleder Per Sundnes, antageligvis fordi han er overbevist om at folk begynner å tvile på legningen hans dersom han viser et eneste øyeblikks svakhet. Vi andre, vi sliter litt.

Musikk på TV er bra underholdning, altså — det er ikke det. Men det må være bra musikk. Og i Norge er det dessverre ikke så mange gode artister som er interessert i å delta i Melodi Grand Prix til at tre slike delfinaler egentlig blir særlig underholdende. Det er sikkert SMS-kroner å tjene på det, men NRK: Alle penger lukter ikke like godt!

I dag, for eksempel, var det et par OK låter, et par ikke like OK og et par skikkelig triste. Det er litt for tamt å lage et fredagskveldsprogram av, altså. Jeg så litt på forrige fredag også — og det var ikke særlig mye bedre da. og det er slettes ikke sikkert at engang jeg gidder å se sendingen fra Bodø neste fredag. Og for de som er bare sånn halvveis interessert, så er det ikke noe poeng i å slå på NRK1 før finalen 9. februar.

Og sånn som situasjonen er nå, håper jeg at Ann Mari Andersen finner en produsent som kan lage litt mer basstrommer på Andagazzi, og så vinner den finalen. Jeg kan til og med finne på å stemme på den. Om den har særlig mye sjanse i den internasjonale finalen eller ikke, vet jeg ikke — men det kunne jo ha vært litt morsomt å sende et litt stilig stykke musikk nedover for en gangs skyld: