1. desember, og starten på julekalenderdagene. De to minste guttene i huset har vært hyperaktive siden i går kveld og da de fant hver sin Lego-overraskelse i kalenderen i dag, var juleforberedelsene offisielt i gang!
Og for å bygge videre på julestemningen, deler jeg her en av South Parks mest julete seanser, Cartmans avsynging av «O Holy Night»:
Blir det mer jul nå, kommer nissen! Ha en flott advent.
Grunnen til at kongestatuen som skulle til Oslo likevel ikke skal til Oslo, er visstnok at den hevede hånden skulle ha fascistiske eller nazistiske overtoner ved seg. Jeg tror dette baserer seg på en stor misforståelse.
Kongen viste seg nemlig stort sett med hevet høyrehånd, han. Det spesielle er bare at denne høyrehånda vanligvis var i bevegelse. Litt enkel robot-teknologi kunne gitt Oslo den statuen de egentlig ville ha:
Animasjon over her viser den statuen Oslo bystyre nok tenkte seg: Kongen slik vi husker ham fra slottsbalkongen og alle de andre stedene han vinket til oss. En tradisjon som Kongehuset stolt bringer videre. Jeg er sikker på at kunstneren kan være behjelpelig med å modernisere kunstverket slik at Oslo kan få den statuen de fortjener. Ideen er herved overbragt, og stilles gratis til disposisjon!
Årets spørsmål: «Halen var tilnærmet hel, med hår og litt kjøtt. Men hvor er resten av musa?»
Jeg ser lite film. Alt for lite, egentlig. Og når jeg en sjelden gang tar meg tid til å se film, styrer jeg ofte unna de som kritikerne er enige om er severdige, jeg tror liksom jeg får mer ut av å se mindre populære filmer. Men i kveld skulle NRK sende filmen Hawaii, Oslo. Omtalen gjorde at jeg fikk litt lyst til å se den på tross av alle femmerne og sekserne den hadde fått på ymse terningkast, og sjelden har jeg vært gladere for å hoppe over en fordom.
«Hawaii, Oslo» er rett og slett en av de beste filmene jeg har sett. Alt sitter: fotografi, spill, roller, manus. Det er gripende, det er akkurat passe spesielt og lekent og det er masse situasjoner jeg kjenner meg igjen i. Filmen er breddfull av følelser, men styrer godt unna føleri. Måten dramaet bygges opp på gjør at jeg kjøper alle løsninger etter hvert som de dukker opp, og skuespillerne gjør sjeldent troverdig innsats.
Favorittscenen er muligens Mikkel i kirken, eller når Tina og Vidar møtes. Stor kunst.
Det er godt å se slike filmer. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å bruke to timer på «Hawaii, Oslo» denne søndagskvelden.
Som faste lesere av denne bloggen har lagt merke til, er jeg pittelitt begeistret for Marit Larsen. Og egentlig er jeg ikke så veldig flau over det.
Marit er rett og slett en fantastisk dyktig musiker, hun har vist seg som en dyktig låtskriver og hun har også tak på fremføringen. Jeg ble nemlig litt skeptisk og ikke så rent lite skuffet under VG-lista sitt TV-overførte show i Oslo i sommer, da hun stilte med fullt band – og playback! Men i ettertid har hun kommet sterkt tilbake og vist at hun kan spille live. Senest i kveld, hun var høydepunktet under Synnøve Svabøes ikke ellers veldig severdige fredagskveldsshow:
Jeg synes dette ser lovende ut, jeg. Marit kan dette, det er det ingen tvil om — og det ser også ut som om hun begynner å kose seg skikkelig på scenen som soloartist. Det hun har gjort hittil har gledet meg mye, men det er nok ikke til å stikke under en stol at jeg venter meg flere, store ting fra denne jenta.
Jeg hadde gledd meg til Royal League-kampen mellom Rosenborg og Brann på Lerkendal på TVNorge i kveld. Det hadde jeg ingen grunn til. Men det handler ikke om at Brann vant!
Dommeren var en tragedie, det kan vel alle andre enn Brannsupporterne være enige i. Han blåste for sjelden og når han endelig blåste var det stort sett feil. Utvisningen av Vidar Riseth kan neppe forsvares ut fra fotballens regler, holding var stort sett greit — og da mener jeg begge veier — og frispark ble delt ut etter terningprinsippet. Men OK, det var ikke det verste.
Rosenborg begynte bra, Brann ble dyktige etter hvert, og selv om et par av Branns mål var heldige — og Vidar altså var urettmessig utvist — var det slettes ikke ufortjent at Brann vant. Og med Branns siste seriekamp i tankene, kan man nesten unne dem suksess i en kamp. Men fremdeles er vi ikke helt inne i på det som virkelig plager meg.
For det er produksjonen. Kommentator Espen Tvedt framstod fullstendig kunnskapsløs. Det er han sikkert ikke, så jeg velger å tro at det var en dårlig dag på jobb. Ivar Morten Nordmark var «ekspertkommentator», og hvis det han viste under kampen i kveld er «ekspertnivået» han har å skilte med, skjønner jeg godt at han ikke jobber som trener for tiden. Jeg håper at han også hadde en dårlig dag på jobben.
Det absolutte nullpunktet kom vel da både kommentator, ekspert og utegående reporter fikk krampelatter på grunn av en grunn, grunn kommentar knyttet til «å kjenne lysken». Jeg var et kort øyeblikk hensatt til åttitallets nærradiosendinger. Da TVNorge som antageligvis eneste TV-kanal i verden presterer å kutte kampen før den er ferdigspilt for å sende reklame, var jeg ikke helt sikker på om jeg ville protestere, eller takke dem for at de gjorde slutt på de kommentatorpåførte lidelsene.
Skal Royal League feste seg som noe severdig her i huset, må selvfølgelig Rosenborg ta seg sammen. Men viktigere er det at TVNorge begynner å produsere severdige fotballsendinger — det her var bare flaut. Så, gratulerer med seieren, Brann — måtte dere få en mer fortjent ramme rundt kampen dersom dere skulle finne på å vinne en gang til!
Så fikk Rumsfeld altså foten der han er høyest når han plukker potet. Eller hjortehagl. Og det er visst ganske så korrekt å være fornøyd med det, så jeg skal ikke late som om jeg er noe annet jeg, heller. Men jeg håper likevel vi får høre mer fra ham.
Som kanskje ikke alle vet, er nemlig Donald Rumsfeld en rimelig begavet poet. I diktene hans finnes det også mye visdom, mange vil sikkert mene at det var først og fremst der han fikk utløp for den. Uansett, jeg håper nå Rumsfeld kan lene seg tilbake, la hjernen ta over tenkningen og «make poems, not war». Lykkeønskninger er herved sendt.
For å vise hva det er jeg snakker om, gjengir jeg her et av hans dikt. Det finnes foreløpig bare på cirka sekstifem tusen websider, så det kan jo hende du ikke har fått det med deg.
The Unknown
As we know,
There are known knowns.
There are things we know we know.
We also know
There are known unknowns.
That is to say
We know there are some things
We do not know.
But there are also unknown unknowns,
The ones we don’t know
We don’t know.
Lyrikken er hentet fra The Poetry of D. H. Rumsfeld. «Glass Box» er også en personlig favoritt derfra.
På TV Norge i kveld var det et skikkelig jenteslagsmål. Eller rettere sagt, en 18-timers mars i ulendt terreng over Seilandsjøkulen! Det er selvfølgelig 71 grader nord det handler om. Norges mest seiglivede virkelighets-TV, og utvilsomt det mest severdige TVnorge har gjort.
Årets utgave har vært en bra en, med noen positive overraskelser:
Semifinalen var altså en liten helvetesmars over øya Seiland. Den endte med at Trude fikk frikort, og Marie ble stemt hjem. Så nå er favoritten min Lynn (bildet over) fremdeles med, og det vil slettes ikke forundre meg om det er hun som stikker av med det lengste strået i finalen. Uansett vil det bli en fortjent vinner.
Produksjonen er god, og TVnorge gjør det enkelt for den som vil følge med. Alle episodene kan sees fullt eller i sammendrag på web-tv for eksempel i 71° Nord-kategorien i VG-tv. På webben er også 71° Nord godt dekket med gode portretter, masse informasjon og nyheter. Og TVnorge har skjønt noe ikke mange andre har: Nyhetssakene illustreres med bilder med link til høyoppløselige versjoner på 4368×2912 piksler. Trivelig for fansen, og sikkert ganske greit for papirmedia.
Så, TVnorge leverer en flott pakke. Og når det i tillegg er en spennende konkurranse, ser jeg fram til finalen — og tar gjerne en runde til til neste år. Go Lynn!
Jeg drømte faktisk om Vampus i natt. Og nei, det var faktisk ikke noe mareritt. Eller, det kommer kanskje litt an på øynene som ser.
Vampus hadde nemlig blitt opphøyet til samfunnskommentator nummer en her til lands, og var på forsiden av alle norske aviser. Men ikke som «Vampus» eller «Heidi Norby Lunde», men under det velklingende navnet «Pusvam». Selvfølgelig skjønte jeg ingen ting av drømmen da jeg våkna. Men etter å ha skumma gjennom bloggeleselista mi i dag, og gjennom Mihoe lært at Vampus fortsetter tradisjonen med å vise provoserende bilder av helligdommer, denne gang representert ved en lett blottende Kåre Conradi, begynner jeg å lure på om jeg er sanndrømt. Og j**lig dårlig til å tolke drømmer.
Uansett, litt mer eller mindre flaue mobilbilder synes ikke jeg det er noe poeng å lage noen sak av. Sladder er litt gøy, men glemmes fort, og dette blåser nok snart over. Men det virkelig «lesverdige» i Vampus’ bloggposting, er jo reaksjonene det avstedkommer. Sintere kommentarer skal man lete lenge etter. Godt gjort å greie og vekke et slikt engasjement i denne saken, synes jeg.
Jeg vil heller bruke denne saken til å nok en gang minne om at «datasikkerhet» har forsvinnende lite med «antivirusprogram» og «personlige brannmurer» å gjøre. Datasikkerhet handler om å sikre data. Mot tap og mot at de havner i feil hender. For eksempel Vampus’ 🙂, som i dette tilfellet.
Senere drømte jeg at Ellen kastet alle favorittbamsene i huset. Jeg reddet dem opp fra søpla, men hun kastet dem forsynemeg en gang til. Hva det kan bety, tør jeg ikke gå inn på, en gang.
«Seriefinalen» 2006. Rosenborg fikk en-null, Brann utlignet men Steffen Iversen viste at Rosenborg vil ha gull igjen, og scoret Rosenborgs andremål. Og så ble det fest!
Jeg har aldri vært så nervøs før en fotballkamp før. og jeg var nok ikke den eneste. Spenningen viste seg både i mange dårlige prestasjoner, og ved at Brann-supporterne igjen viste seg som neandertalere da de kasta egg på Steffen Iversen. Slikt trenger ikke norsk fotball. Men Brannsupporterne kunne kaste hva de ville, det virket ikke.
«Med knappe 950 trøndere på tribunen blir det rått parti mot 18 500 fotballgale bergensere», skreiv VG. Mer feil har vel VG neppe tatt – selv om det er en vågal påstand. Brann-neandertalerne var med en stund, men etter Rosenborg tok ledelsen for andre gang, ga de visst opp. Rosenborg storspilte, og Marek Sapara storspilte slik at de 950 trønderne fullstendig tok over hele stadion.
Det var noen bergensere som prøvde seg med en eller annen Brannsang, men Hyllesten til Sapara var det eneste som fylte TV-høyttalerne. Når Rosenborg så får frispark, og den samme Marek Sapara legger det utagbart i mål og dermed punkterer kampen med Troillongans tredje skåring, er kvelden perfekt.
Godt forsøk, Brann. Og alle andre. Men normalen er gjenopprettet, rett lag ligger på topp, gullet er nok der det hører hjemme, og Knut Tørum bør snarest få livstidskontrakt.