… på hva Britney Spears foretar seg om dagen, har jeg endelig en oppdatering.

Riksorganet VG sier at AP har meldt at både Britney og J.lo kan få seg egne talkshows. Britney skal endatil opptre som produsent, har AP hørt.

Nå er ikke jeg så inne på dette med amerikanske talkshows, men etter hva jeg forstår at TV3s program, er alternativene til Britney og Jennifer i første rekke Oprah og Ricki Lake. Så, med dette som referanse, har jeg bare én ting å si:

Go Britney!

Mer om Britney: http://www.lassedahl.com/tema/britney/.

… er slike man ikke trenger å hoppe over noen sanger på. Greve poster sine 5, og jeg henger meg på. En litt merkelig sammenstilling, kanskje – men alle er plater jeg hører fra start til slutt.

• 3 Små Kinesere: 365 fri
• David Bowie: The Rise And Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars
• Marillion: Script For A Jesters Tear
• Mikromidas: Brennende Drømmer
• Pink Floyd: The Wall

Si noe mere om platene, kanskje? Nei.

I dag er det 40 år siden Johan Vigeland overtalte Leif Rustad til å få lov å sende en time med «lett blanding for feriefolket» for første gang i den til da sommerstille timen mellom ni og ti om morgenen. Og i dag, 40 år senere, holder de fremdeles på.

Om det har blitt noe varmere i vannet, vites ikke – men «Reiseradioen» er fremdeles absolutt hørbar i alle fall. Hver dag på NRK P1 klokka litt over 9.

Britney Spears har fått en stjerne i Hollywoods berømte Walk of Fame, noe som åpenbart frustrerer mange, i følge Dagbladets fremstilling av saken.

ITV nevner imidlertid ikke noe om frustrasjonene, og det gjør heller ikke Ananova, så det er åpenbart mange som mener det er vel fortjent.

Selv blir jeg adskillig mer indignert over at også Olsen-tvillingene Mary-Kate og Ashley også får stjerner. Eller blir det «stjerne»? Men, men de er jo to, da. Kanskje er en halv «Olsen» svarende til en «Spears»? Og hva blir så to «Spears»?

Les mer om Britney i min gave til den nyhetshungrige verden, Britney-magasinet.

Nå er førpremiæren unnagjort, og alle de vakre og berømte i Hollywood har fått ruslet opp og ned den røde løperen. Og sett «Charlie’s Angels II – Full Throttle».

Vi andre må vente litt til – det er ennå noen dager til verdens tøffeste babes inntar lerretet for oss vanlige dødelige. Men 27. juni er det verdenspremiære. Og jeg er såpass barnslig at jeg gleder meg …

Som andre, har jeg vært og sett The Matrix Reloaded. Og jeg sier som Stian, «kan ikke skjønne hvorfor folk sier seg skuffet!». Men det er mulig vi ikke legger nøyaktig det samme i det.

For, vel – den første filmen, originalmatrixen, var jo forsåvidt bra – men personlig synes jeg ikke den var så mye mer enn det. Glitrende effekter, javel – men storyen trengte litt mer arbeid, dialogen var en parodi og effektene og gladvoldscenene ble for lange.

Og oppfølgeren? Jeg kan være enig med dem som synes dialogen har blitt litt bedre. Men det skulle jo bare mangle. Ellers finner jeg fremdeles de samme bristene i «Reloaded» som i originalen, storyen trenger fremdeles litt mer arbeid, æksj’nscenene er dratt ut langt mer enn godt er (ta med mye snop) og realismen, (altså i hvilken grad filmen følger sine egne regler, ikke naturlovene) skranter fremdeles litt. Effektene er fremdeles glitrende – men mange av dem begynner å bli litt vel kjente etter hvert, da.

Men bevares, det er en helt grei film. Jeg vil nok se den neste, også. Blir sikkert ikke skuffa da heller.

Loggfila mi vokste plutselig kjempefort, og telleren gikk plutselig som på Shellbensin, uten at jeg kunne skjønne hvorfor – ikke før jeg kom på å sjekke «Soleplassland».

Og der var jeg jo nyhetssak! Eller rettere sagt, «Tre Små Kinesere»-bildene mine var det. Tøft. Nå må det i anstendighetens navn nevnes at jeg hadde sendt dem en liten mail for å tipse om galleriet, da, men det var gøy likevel. Små gleder.

På bursdagen min tidlig i april, hadde vi besøk av Tre små kinesere på Fauske. Det er et av mine absolutte favorittband, og på scenen er de utrolig bra. Konserten ble også glimrende og jeg er veldig glad for at Ellen tok meg med dit til bursdagsfeiring.

Vi fikk også tatt noen bilder, og disse tenkte jeg at jeg kunne dele med resten av verden, nå som Kinesernes nye plate er sluppet. Klikk her for å se Ulf og gjengen på Fauske.

Siden jeg leser bloggen hans, tenkte jeg å finne ut om Roy Søbstad også kan tegne. Gjennom Jippi forlags’ webshop fikk jeg tak i noen godbiter, og blant disse heftet «Negativ». Bladet er egentlig anmeldt så det holder, så jeg nøyer meg med en liten subjektiv meningsytring, jeg.

Og jeg likte bladet. «Elvin lever» er store drømmer og vill fart. Mange morsomme vinkler og utsnitt på tegningene som gir historien liv og spenst. Jesper og Jonatan er like sjarmerende som vanlig, også når de prøver seg som satanister. Selv omtaler Roy disse to som «usympatiske» på hjemmesiden sin. Jeg skjønner at han ikke vokste opp på Risvollan, sånn som meg. Dette er kanskje den som er sprekest tegnet.

«Historien om Roger», bladets lengste historie, er glimrende. Lavmælt og ettertenksom. «Nå … nå er det som om dør etter dør sakte blir lukket … og en dag vil det ikke være steder igjen å gå.», sier en av figurene, og jeg kjenner igjen følelsen. Utttrykksfullt tegnet, og en glitrende historie, i denne leserens øyne.

Så, er du like treg som meg, og ikke har fått med deg Negativ ennå: Det er ikke for sent, løp og kjøp. Og jada, Søbstad is da shit.

En av de mange fordelene med å være småbarnsfar, er at man må være hjemme om kveldene. Ok, hvis du ikke har barn – eller har for mange – kan det være vanskelig å se fordelen i dette. Men det er ikke så ille, egentlig – og så kan jeg for eksempel sitte hjemme å se Melodi Grand Prix og skylde på at jeg ikke fikk meg barnevakt hvis noen spør hvorfor.

Og det gjorde jeg altså i kveld. Og dette er resultatene av årets MGP – etter mine kriterier. Jeg gjør oppmerksom på at poeng i kategorien «MGP-faktor» fører til fratrekk på den totale poengsummen.

Sånn egentlig var det visst Tyrkia som vant, tror jeg.