Leserinnlegg publisert i Avisa Nordland og Saltenposten i uke 45 om skolestrukturdebatten i Fauske kommune.

Mandag for snart to uker siden arrangerte folkeaksjonen mot nedleggelse av skoler i Fauske et folkemøte hvor også kommunestyrets gruppeledere var invitert. Her overleverte de oss 2155 underskrifter for å ha en folkeavstemning før det gjennomføres en så omfattende omlegging av skolestrukturen som kommunestyrets flertall har bestemt. Under møtet fikk vi også underholdning av dyktige elever fra Hauan oppvekstsenter, appeller fra FAU-ledere og en del andre innspill. I starten av møtet fikk også vi politikere mulighet til å forklare vårt syn på saken.

Jeg synes dette var et interessant møte. Litt skarpere i kanten og mer uoriginalt i formen enn hva vi politikere kanskje er vant til, og helt klart mer ubehagelig for de partiene som ikke lenger husker hva som står i valgprogrammet sitt. Jeg som SV-er mener det samme om skolestruktur nå som for to og et halvt år siden, og møteformen var etter min mening fullstendig innenfor grensene av hva en aktiv samfunnsdebatt må tåle. Og jeg var, og er, oppriktig glad for å se det samfunnsengasjementet som denne saken har vekket, og som vistes gjennom det gode oppmøtet på det etter hvert så famøse møtet.

Jeg må dessverre si at jeg ikke er like glad for å se alt oppstyret i etterkant. Sjelden har Fauske vært vitne til en større tåkeleggingsaksjon. Debatten i etterkant har utelukkende gått på møtets form og møtedeltagernes personer, istedet for på møtets tema. Dette kulminerte med at en av møtelederne ble nektet å gjennomføre en forhåndsavtalt opptreden på en fest for kommunalt ansatte, uten nærmere begrunnelse enn at det under et komitémøte ble bestemt at dette var «en riktig avgjørelse». Jeg må tilstå at jeg synes dette er til overmål flaut.

Denne saken ble tatt opp under kommunestyres møte torsdag 29. oktober, og jeg hadde håpet at ordføreren som kommunens øverste leder ville benytte denne anledningen til å legge denne saken død. Han kunne ha beklaget at Fauske kommune som kontraktspartner i dette tilfellet ikke greide å skille sak og person. Det greide jeg ikke med min beste vilje å oppfatte. Og det synes jeg er en hån mot alle de som engasjerer seg i underskriftsaksjoner, FAU-er, interessegrupper og andre organer, enten de er oppnevnt i lover og reglement eller oppstått som resultat av et øyeblikks innfall. Så derfor tar jeg bladet fra munnen selv:

Fauske SV, ved dets kommunestyregruppe, beklager på det sterkeste at innbyggernes engasjement blir møtt med avvisning og dårlig skjult aggresjon fra den politiske ledelsen. Vi berømmer alle de som bruker tid og krefter for å kjempe for sin sak, ikke bare fordi vi stort sett er enig med folket i dette tilfellet, men fordi vi tror at et levende lokaldemokrati er fullstendig avhengig av en engasjert befolkning.

Vi aksepterer at kommunens innbyggere bruker utradisjonelle måter for å skape oppmerksomhet om sin sak, det er tross alt ikke alle forunt å ha et sentralt partikontor med høyt gasjerte rådgivere å bruke til slikt. Så lenge man holder seg innenfor lovens rammer og alminnelig anstendighet, som folkeaksjonen har gjort i denne saken, synes vi dette er krydder som beriker den offentlige debatt.

Videre tar vi sterk avstand fra at Fauske kommune opptrer på en måte som antyder at man må snakke den politiske ledelse etter munnen for å kunne utføre oppdrag for kommunen. Vi ønsker å frembringe en beklagelse ovenfor Kjetil Sørbotten for avlysningen han mottok. Det var særdeles uprofesjonelt.

Sånn! Kan vi nå begynne å diskutere det faktum at halvparten av Fauskes stemmeberettigede har skrevet under på et opprop mot å gjennomføre de massive skolenedleggelsene Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti, Senterpartiet og Venstre går inn for?

For Fauske SV,
Lasse G. Dahl

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å la være å mene noen om Anna Anka i det offentlige rom, og det har jeg vel forsåvidt greid å holde meg til. Men NRK viser i dag til en debatt hvor hun er en av aktørene, om å krenke barns intimsfære i underholdningsøyemed, og da følte jeg for å komme med en kort kommentar.

Artikkelen omhandler reality-TV hvor barn mer eller mindre ufrivillige havner midt i beste sendetid. Et eksempel er vistnok programmet «Hollywoodfruer», hvor den blonde svensken er med:

Anna Anka kjefter på barna foran kamera og lar TV filme en samværskonflikt med eksmannen. I andre realityserier slipper foreldre kameraer inn i hjemmet for å vise problemer med barneoppdragelsen.

— Det er alt for følsomt. Barn i slike programmer kan bli utsatt for mobbing på skolen og nå for tiden fremfor alt på nettet, sier Lars Jalmert, som er barnepsykolog og professor i pedagogikk, til Aftonbladet.se.

Innimellom virker det som om det er greit å behandle barn så dårlig som helst så lenge det ikke fører til mobbing på skolen, for ikke å snakke om det langt verre mobbing på nettet. Jeg mener dette ensidige konsekvensfokuset er en avsporing av debatten.

«Ifølge konvensjonen [altså FNs barnekonvensjon] skal barn beskyttes fra krenkelser og deres integritet skal vernes», står det helt korrekt i artikkelen. Det er det man bør ha fokus på. Å beskytte barns integritet har en egenverdi utover det å være en måte å unngå mobbing på nettet på.

Det er alltid fristende å bryte noe ned til sin verste konsekvens for å vise hvor ille det egentlig kan gå. Men det er også en fordumming av debatten. Selvfølgelig er det ingen som ønsker at barn skal mobbes. Men vi vil da vel heller ikke at de skal gjøres til klovner på TV mot sin vilje, enten det blir mobbing av det eller ikke?

Å bruke barn som ufrivillige men veldig lett gjenkjennelige statister og kulisser i TV-program som egentlig er ment for nysgjerrige voksne er en respektløs og krenkende måte å behandle dem på. Det bør være nok i seg selv til at vi lar være. Blir det mindre mobbing på skolen og andre steder som en konsekvens av dette, er selvfølgelig det en flott effekt — men når vi i dagens debatt ser ut til å gjøre dette til hovedgrunnen for ikke å latterliggjøre barn som TV-underholdning, da er vi på ville veier.

Respekt for menneskeverd. Det bør være utgangspunktet vårt. Også når det gjelder de minste menneskene.

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.
I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til “Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv”, og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under en Creative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Jeg har i min yrkeskarriere vært innom en rekke yrker og stillinger, men i det siste har jeg jobbet i det akk så utskjelte og underbemannede NAV. Men det er faktisk en ganske grei arbeidsplass sammenlignet med mye annet. Derfor blir jeg hoderystende lattermild når jeg leser en kronikk av Dagfinn Nordbø i Aftenposten i dag.

Det morsomste sitatet, tror jeg må være dette:

Grunnen til dette er hva jeg vil kalle Det Siste Store Tabu, og det innebærer at ingen tør å fortelle en offentlig ansatt at han eller hun er inkompetent og udugelig.

Du skal ikke bekymre deg, Nordbø. Det er nok av folk der som tør å fortelle de offentlige ansatte at de er inkompetente og udugelige. Hver dag og stadig vekk. Faktisk tror jeg at dersom folk hadde behandlet forsikringsrådgiveren sin på samme måte som enkelte behandler saksbehandlere på NAV, tror jeg de ville fått beskjed om å ta med seg porteføljen sin og forsikre seg et annet sted. Utfordringen til saksbehandleren på NAV er imidlertid at hun ikke har lov til å velge sine kunder slik forsikringsagenten kan. Det vet også kunden — jeg hadde nær sagt dessverre.

Selvfølgelig er vi mange som antageligvis kunne gjort en langt bedre jobb i NAV, som er den offentlige etaten jeg kjenner best, og sikkert også mange andre steder. Men med erfaring fra både det private og offentlige arbeidsliv, vil jeg påstå at det på langt nær er noe bedre i det private. Faktisk vil du, hvis du ser godt etter, oppdage at vi er veldig mange som har erfaring fra begge stedene. Og jeg nekter å tro at jeg ble så mye mer udugelig i det jeg havna i statens lønnsregulativ.

Men uansett: Hvis man virkelig er opptatt av å få flere dyktige mennesker til å søke seg til offentlig sektor og på den måten øke kvaliteten på tjenesteproduksjonen, tror da virkelig barnevernspedagogen Dagfinn Nordbø at det som trengs er mer kjeft?!

Kanskje vi bare skal prise oss lykkelige over at han heller ser ut til å konsentrere seg om å synse.

Andre skriver mer utfyllende om litt av det samme, for eksempel Curly, HvaHunSa, Villkatta, Martine Votvik, H-blog, Tversover og Hjorthen, for å nevne noen.