En jobb hvor jeg skal få Linuxe litt. Gleder meg til å sette opp noen Linux (eller FreeBSD)-bokser som skal få jobbe litt. Og selv om de får mye å gjøre, er de likevel ikke «mission critical» – en bedre måte å fordype seg på, skal man lete lenge etter.
Men, dersom noen av mine nåværende kunder leser dette, jeg vil fremdeles gjøre den samme jobben som jeg har gjort det siste året. Dette er en jobb som kommer i tillegg.
Og 1. september får jeg ny kontoradresse. Følg med!
… i butikken i dag, fikk jeg med meg at det meget kulørte ukemagasinet «Se og hør» meldte at «Arve Juritzens homolykke er over».
Jeg leste bare overskriften, så jeg vet ikke helt hva dette innebærer – men kan det være at han har fått seg kjærring?
Her er det så varmt at matlysten ikke er den store for dagen, men ukens middag må vi ha med, så jeg blogger en av mine favoritter, jeg. Men dette er mat for litt kjølige høstdager med sur vind og mørke kvelder.
Skold tomatene. Det betyr at du skjærer et kryss i dem, og legger de et lite minutt i kokende vann. Så skyller du av dem i kaldt vann, og fjerner skinnet.
Skjær kjøttet i tommelfingertykke strimler. Finhakk løken. Skjær soppen i grove skiver.
Stek kjøttet raskt i varm panne. Ikke fyll stekepanna mer enn halvfull, da blir det ikke varmt nok – stek heller i flere omganger hvis panna er for lita.
Ha kjøttet over i en gryte, sammen med vann eller øl, salt og pepper. Tilsett så tomatene, grovt hakket, og la dette stå å putre mens du gjør resten. Dette må i alle fall koke til tomatene er «forsvunnet», det vil si at de moses hvis du rører godt.
Stek løken «gylden» (det vil si litt, du trenger ikke så sterk varme), og brun soppen. Ha dette oppi gryta. Tilsett så hvetemel, helt oppløst i litt vann, og rømme og fløte. La dette putre (småkoke) i 5-10 minutter, og voila!
Serveres med ris, brød og smør og kanskje en salat? Og drikke til er gjerne øl eller en smakfull rødvin. Kanskje noe Spansk?
… er en stor norsk forfatter. Vissnok. Min mor, som har en ganske utviklet sans for det litterære, ba meg en gang lese «Fuglane» av Tarjei Vesaas. Hun ga meg til og med en pocketutgave av boka. Det var en hyggelig gave å få.
Men jeg var travelt opptatt den gangen, jeg jobbet kveldsskift, og sosialiserte i nattskift, så jeg fikk aldri lest alt jeg skulle.
Etter hvert ble jeg inspirert til å skaffe meg studiekompetanse. Jeg hadde nemlig ikke vært igjennom noe «gymnas», og jeg jobbet full tid. Løsningen da, var å improvisere – og jeg valgte brevkurs. Med litt støtte fra «Åpen videregående» i NRK fjernsynet, jeg følte meg som et vaskeekte barn av folkeopplysningen.
Flere fag ble tatt, og jeg måtte ta eksamen som privatist. Skriftlig, og for mange fag også muntlig. De fleste fagene var «pugg-og-svar», så de gikk greit, men så var det norsken. Der skulle jeg i god tid før eksamen levere en litteraturliste, med bøker jeg hadde lest i dette semesteret. Jeg hadde ikke lest noen bøker dette semesteret.
Men, blant mange bøker som jeg faktisk hadde lest, førte jeg opp «Fuglane», da jeg hadde planer om å lese denne før eksamen.
Det gjorde jeg selvfølgelig aldri. Jeg møtte opp til muntlig norskeksamen uten å vite noe annet om «Fuglane» enn at det var en bok av Tarjei Vesaas. Jeg bladde litt i norskboka mi før jeg gikk inn, og der var det nevnt at «Fuglane» handlet om «dusten Mattis som bodde sammen med søstera si, og syntes fuglene som fløy over huset, snakket til ham».
Det var det jeg visste, og etter en rekke med glimrende svar under eksamen, kom «Fuglane» opp. Hvordan de kunne velge denne fra en liste over tjue bøker, skjønner jeg ikke, men det er så sin sak – de valgte en bok jeg aldri hadde åpnet.
Jeg kunne ikke si det. Jeg måtte late som om det var lenge siden jeg hadde lest den, og at jeg hadde glemt det meste. «Hvilke fugler var det snakk om?», sa eksaminator plutselig.
«Gjess?», prøvde jeg meg, og fikk et stygt blikk fra sensor. «Eller … måker? — Det er vanskelig å huske …»
Jeg lærte at det var rugder. Og jeg fikk en bra karakter på eksamen – jeg var «flink til å huske på ting jeg trodde jeg hadde glemt».
Poenget? Nei – kanskje at jeg tviler på at jeg noen gang vil lese boka. Og at jeg missunner Elisabeth litt – som har gjort boka til sin egen …
Muligens av interesse, i alle fall for for slektninger og slikt. Anders har nemlig også hatt sommer. Med jordbær, bading, skrubbsår og alt som hører til!
Du finner den her.
En lang, koselig sommerblogg død og begravet. Sånn går det, når man er for lat til å lage sikre systemer, og for sløv til å følge med på hva man gjør. Ja, ja – heldigvis er det bare på private løsninger jeg gjør det slik, da. Håper jeg.
Så dersom du kom hit for å lese om sommer’n min, så dessverre. Den sletta jeg. Makabert.
til middag i dag. Altså, ikke anorektiske plastikkdukker, men grillet mat. Med 26—28 grader i skyggen, er det godt å spise ute, i alle fall når man mangler aircondition.
Når vi kjøpte nytt hus, måtte vi jo ha en ny grill, også. Så i sommer har vi tatt frem kulegrillen med (u)jevne mellomrom, og selv om det ikke er noen avansert grilling jeg bedriver, har det vært litt frem og tilbake før jeg fant en metode som gir et akkurat passe smakfullt og saftig resultat som man drømmer om på forhånd.
Jeg har som regel svinekjøtt på grillen, nakkekoteletter er flotte, og «grillskiver» av ribbe er også glitrende. Fremgangsmåten er:
Ha passe med briketter i grillen (kulegriller skal helst ha briketter), det er ikke noe poeng i å fylle mer enn halve grillen hvis du ikke skal grille veldig mye. Ha på tennvæske, tenn etter en liten stund og la grillen stå (uten lokk) til den er skikkelig varm — 20—30 minutter.
Brun så kjøttet raskt over varmen, som nå skal være temmelig høy. Når fettet begynner å smelte, og dryppe ned på kullene, tar du unna kjøttet, slik at det ikke forkulles. Brun alt godt, på begge sider — men prøv som sagt å unngå den verste forkullingen.
Så kommer trikset: ta av kjøttet og legg aluminiumfolie over grillrista. Ikke dekk den helt, bare bruk akkurat nok til at du får samla maten oppå. Pensle eventuelt med en passende barbequesaus (Heinz er et godt eksempel, og Idun har også en god en), og legg lokket over grillen.
Maten ligger der og etterstekes, varmen blir ikke så intens at det brennes, og fettet som renner av brennes ikke på kullene og gir røyk- eller brentsmak. Det blir rett og slett ganske glimrende. La stå i et kvarters tid.
Anything goes. Ris, salat, potetsalat, fersk ananas, mais (gjerne rett fra kolben), salsa… — ja, det hender til og med jeg lager posebearnaise til slikt. Dette må være den eneste maten denne passer til.
Og kålsalat: Finstrimlet hodekål, eple og revet gulerot vendes med en dressing av rømme, sitronsaft og sukker. Bland 3 deler rømme med en del sitronsaft, og tilsett sukker til det smaker mer friskt enn surt. Flott grilltilbehør.
… står for ukens sitat hos Astrid. Det er et godt valg, som får meg til å tenke på et dikt som jeg synes er usannsynlig vakkert:
Eg er ein båt
utan vind.
Du var vinden.
Var det den leidi eg skulde?
Kven spør etter leidi
når ein har slik vind!
… av the Psychedelic Furs er forøvrig en av de vakreste låtene som er skrevet i pop/rock-genren. Slo det meg, plutselig.