I denne herlige jule(bord)tid

«Da det ble tomt for øl, rødvin og mineralvann satte arrangørene av årets julebordsgalla i Valhall spritflasker og eplejuice på bordene» melder VG som åpenbart mener dette må være årets verste julebord.

Folk hadde betalt for et show og fri bar. Baren var visst temmelig begrenset. Jeg skjønte ikke helt hvorfor det hadde så mye å si, jeg — jeg mener, det går jo an å kose seg med et show uten å drikke hele tiden. Men så leste jeg videre:

Artister som Wenche Myhre, Elisabeth Andreassen og Kurt Nilsen har opptrådt på arrangementet og var også tilstede lørdag kveld.

Da skjønner jeg det bedre. Jeg hadde nok også behøvd en del i promille for å overleve en kveld med Bettan, Die Wenche og køntrirørleggeren!

Chili con carne

Det har vært lite matblogging i det siste, og dette er egentlig på kanten til hva som kan regnes inn i kategorien, også — men gode opplevelser er til for å deles!

I dag var det nemlig en sånn dag som man egentlig ikke har tid til å lage mat, men folkene mine trenger næring, så noe måtte jeg finne på likevel. Da må man tenke fort for ikke å havne i pølsehelvetet, og i dag var det en krydderpose som fanget oppmerksomheten min: Santa Maria sin Chili con carne. Jeg leste ikke mye på posen, men vet jo at «Chili con carne» betyr «Chilipepper med kjøtt», og siden jeg antok at pepperet var i kryddderposen, tok jeg med meg litt kjøttdeig og slikt, og dro hjem.

Da jeg skulle begynne kokingen, fant jeg ut at jeg hadde vært litt kjapp: Denne retten skulle egentlig tilføres en boks med tomater, og det hadde jeg ikke i huset. Men jeg hadde en liten boks med tomatpuré, og jeg lot det stå til. Så her er oppskriften på min chili:

  • 1 pose «Santa Maria Chili con carne» kryddermiks
  • 1 liten boks (140g) tomatpuré
  • 500g kjøttdeig
  • litt (1-2 dl) vann
  • 1 stor paprika
  • 1 boks Coop brune chilibønner eller lignende

Jeg stekte kjøttdeigen, lot tomatpuréen surre med noen minutter, tilsatte krydderblandingen og grovhakket paprika. Så tilsatte jeg vann til det «så passende ut», altså at det ble en saus av det, og lot dette putre på svak varme en liten halvtime.

Her i huset er vi noen som er litt skeptiske til bønner, undertegnede inkludert, så chilibønnene varmet jeg opp for seg og serverte ved siden av. Er du glad i bønner, går det helt sikkert fint å ha dem oppi den samme gryta som resten. Ellers serverte jeg chilien med hvetetortillas, revet ost, rømme og ris. Det smakte temmelig fantastisk — spesielt når man tar arbeidsinnsatsen i betraktning.

Rente og krisetider

Det er økonomiske krisetider, det er i alle fall alle tabloidavisene og opposisjonspolitikerne enige om, så selv om noen av oss ennå ikke har merket den, bør vi vel også gjøre oss klare.

Prognosene for hvor mange det er som vil miste jobben begynner å nærme seg det antallet som mista jobben i industrien under forrige høyreregjering, og boligprisene er snart så lave at familier hvor mor og far har bare en jobb hver, har råd til å kjøpe dem. Når julehandelen i tillegg ser ut til å bli lavere enn den var i fjor, er det klart at mange skjelver i buksa. Og frykt skal man selvfølgelig ta på alvor. Men det hindrer meg likevel ikke å humre over en del av utspillene som frykten fører med seg.

Det siste nå, er Frps finanspolitiske talsmann Ulf Leirsten som vissnok plutselig har fått personalansvaret i Norges bank. Han skal i alle fall si opp sentralbanksjefen dersom renta ikke blir så lav som han av en eller annen grunn har kommet frem til at den skal være. Og så fortsetter han, i førle VG, slik:

Leirstein understreker at han ikke ønsker noen politisk styring av rentenivået. Likevel gjør han det klart at Frp nå forventer et rentekutt på opp mot 1,5 prosentpoeng.

Så: Her ønsker man ikke noen politisk styring av renta, men man vil altså avsette sentralbanksjefen dersom han ikke setter renta på det nivået politikerne forventer! Her har enten Leirsten eller jeg misforstått hva politisk styring er. Jeg vil ikke anbefale noen å sette kriseutsatte grunker på at det er meg.

Men fremskrittspartiet har jo vært morsomme på dette området i det siste, de ville jo også ha politisk styrt lederlønn i bankene, mens både de og høyre gikk kraftig ut mot at noen faktisk ville ta styringen med den ellers helt debatt-frie veksten i stortingspolitikernes egen lønn. Jeg får nesten litt vondt av dem, med alle disse forsøkene på å få oppmerksomhet. Men, men — det er vel slik det er, å tilhøre et parti hvis oppslutning avhenger av pumpeprisen på bensin.

Det som forundrer meg mest i disse tider, er likevel hvor mange det er som er skråsikre eksperter på markedsøkonomi. Det gjelder ikke bare politikere, men også journalister og kommentatorer av alle typer og former. De eneste som stort sett har vett nok til å holde kjeft, er økonomene, og det burde egentlig gi de øvrige et lite hint: Markedsøkonomi er ikke en eksakt vitenskap! Det handler til syvende og sist om etterspørsel, som egentlig bare er et bilde på hvordan vi mennesker, individuelt sett, fastsetter verdien på det som tilbys. Folk kan tro og mene mye om hvordan jeg vil handle dersom renta stiger eller synker et prosentpoeng eller to — men ingen, ikke en gang jeg selv, kan vite hva jeg gjør før vi faktisk er der.

Og hvis jeg skal tillate meg å tro og å synse, så tror jeg egentlig ikke en rentesenkning nå vil ha så veldig mye å si. Altså, jeg har huslån, og er ikke mindre grådig enn folk flest, så jeg håper at den kommer, men jeg tror ikke det vil være noen magisk bryter som plutselig slår på etterspørselen igjen. For fremdeles vil løssalgsavisene og opposisjonspolitikerne tute ørene våre fulle med hvor farlig alt er og hvor utrolig dårlig det går med landet vårt. Og hvem er det da som ikke sitter godt på pengesekken?

Fredagsfølelsen

Så er det fredagskveld, etter nok ei uke med alt for mye å gjøre, alt for lite tid å gjøre det på og alt for mange ting jeg derfor aldri rakk å gjøre (til dere som føler dere avglemte eller nedprioriterte: Jeg beklager). Men nå er det altså helga, ungene er i seng og konemor er ett eller annet sted i huset med pensumbøker og eksamenspapirer.

Det er da jeg finner ut at jeg fortjener litt sakte tid. Heineken gjør seg godt vel slike tilfeller. Det gjør en så avslappet, melankolsk og egentlig ganske fornøyd. Og «Gullrekka» på harddiskopptaker er også en god følgesvenn.

Nå går det jo mot jul, og «Beat for Beat» har halvårskavalkaden sin. Jeg kan ikke noe for det, jeg liker det programmet mer enn alminnelig godt. Men så er jeg også genuint glad i musikk, og musikere som evner å ikke bare underholde, men også leke seg med instrumentene og stemmene sine. Og når en glitrende sanger da dukker opp med en av melankoliens mesteres beste, er jeg fortapt:

Så … neida. Befri meg ikke, fra noe som helst. Fredagsfølelse gjør det hele verdt det.

Oro jaska beana!

The Blacksheeps gjorde det igjen — de knuste alle i MGP Nordic, og fikk full pott fra samtlige land, naturligvis unntatt Norge som ikke kunne stemme på egen kandidat.

Den ellers så edruelige avisen Aftenposten skriver: «Seieren i mgp Nordic-finalen er trolig det største som har hendt Nesseby kommune innerst i Varangerfjorden siden Isak Saba ble første same på Stortinget i 1907», og det er ikke sikkert de er så langt ute på jordet denne gangen. Dagbladet og VG skriver også om seieren

Jeg mener det er et riktig resultat. Selv om nivået i MGP Nordic er såpass høyt at enkelte av deltagerne i den «voksne» utgaven av samme konkurranse antageligvis ikke hadde fått blitt med, var The Blacksheeps også denne gangen i en klasse for seg. Dette er rett og slett et utrolig bra band, og jeg håper de får lang tid med leking, utprøving og covring før de ødelegges av en eller annen overivrig produsent.

Her er et klipp fra en «opptreden» de hadde på NRK, hvor de sang noe annet enn sangen om den tykke hunden Camilla.

Av og til vet folk hva de snakker om

VG har hatt en avstemning om «Tidenes beste bilspill». Jeg bryr meg vanligvis veldig lite om slike avstemninger, etter som majoriteten av folk etter min mening stort sett aldri vet hva de snakker om, men også jeg kan bli overrasket.

Vinneren var nemlig det samme som jeg ville stemt på som vinner, nemlig kremspillet «Gran Turismo 4». Dette er det vakreste jeg har sett på en TV-skjerm, og et killerargument for å kjøpe seg en spillkonsoll. At dette spillet skulle komme på topp, er kanskje ikke så overraskende, alle som har spilt en del er jo enige om at dette er et knakende godt spill. Men andreplassen var litt mer oppsiktsvekkende:

Broderbound Software sitt «Stunts» fra 1990

Dette var rett og slett et knallspill i sin tid. Grafikken var, som du ser på videoen under her, slettes ikke oppsiktsvekkende og spillet var temmelig enkelt. Det handlet om å kjøre gjennom en løype med noen hinder alene eller mot en maskinkontrollert motstander. Men det hadde to egenskaper som gjorde at det absolutt fortjener sin plass på denne listen:

For det første, var det uslåelig i den litt vanskelig definerbare genren spillbarhet. Selv om det ikke fantes noen realisme i kjøringen, var det likevel en konsekvens i kontrollen av bilene som gjorde at det føltes som du kjørte. Og for det andre, kom Stunts med en Track editor som lot deg lage dine egne baner. Det å kunne kjøre inn i en verden en selv hadde laget på dataskjermen, var litt av en sensasjon 13 år før Second Life …

Resten av listen er stort sett som forventet. Jeg ville kanskje hatt med litt mer WRC på lista, men ma kan jo ikke få alt heller. Så jeg nøyer meg med å være fornøyd med almuen denne gangen.

God jul(emusikk)

Stian twitret om at han har gjort klar musikkspilleren sin til jul:

har lagt inn julemusikken i iTunes. 516 spor. 2 GB. Håper det er tilstrekkelig. Er det ikke desember snart?

Og da kom jeg på at jeg også må gjøre julemusikkforberedelser, men til meg er de litt enklere. Jeg kjøpte meg jo en Internett-radio for et år siden, og den er fremdeles i daglig bruk. Og et kjapt søk på «Christmas» i Reciva, avslørte nesten 30 kanaler med julemusikk, 24 timer i døgnet, 7 dager i uka!

Å legge til Reciva-kanaler i radioen min, er så enkelt som å klikke på riktig link inne på websiden. Det er temmelig genialt. Men selvfølgelig kan man også lytte til disse radiostasjonene uten en Internettradio — en av mine favoritter er Sky.fms Christmas Channel. Så nå er det nesten så jeg kjenner pinnekjøttduften her!

Shop så det SVir

Dette er i følge VG finansminister Kristin Halvorsens julebudskap til det norske folk. Jeg for min del tror ikke denne oppfordringen er nødvendig, men jeg skjønner at finansdepartementet kommer med en slik oppfordring. Dersom markedet skal gjenopprettes, fordrer det at forbruket ikke stagnerer.

VG peker på at dette ikke er helt i tråd med SVs program, og det stemmer for så vidt — SV er veldig skeptisk til den voldsomme forbruksveksten som hittil har drievet det frie markedet fremover til latterlige høyder — men som finansminister i en koalisjonsregjering, har Kristin Halvorsen flere oppgaver enn å fremme partiets program. Og det er nok hele «hemmeligheten» bak det «kontroversielle» utsagnet.

Men likevel greier jeg ikke å kommentere den absolutte tabloide fremstillingen i VG. De intervjuer nemlig en familie som visstnok sliter med å oppfylle Kristins shoppe-mål:

«Vi har absolutt ingen mulighet til å ta en ekstrarunde i butikkene i dagens situasjon, sier Torunn til VG. For noen uker siden fortalte hun og mannen Geir om sin nye hverdag etter at han ble permittert fra Moelven ByggModul som følge av finanskrisen. Hun hadde blitt langtidssykmeldt kort tid i forveien. Familien på seks fikk plutselig 15 000 kroner mindre å leve for i måneden på grunn av finanskrisen.»

For det første er det alltid noen som havner i vanskelige situasjoner — uavhengig av de omkringliggende faktorene. Å bruke disse enkelteksemplene for å vise en trend, er sjeldent særlig nyttig.

For det andre, er tallene litt interessante. Denne familien har altså tapt 15.000 i måneden, siden en er sykemeldt og den andre er permittert. Sykepenger er den eneste trygdeytelsen som utgjør 100% av grunnlaget. Det betyr at den sykemeldte ikke taper noen inntekt. Den permitterte har så vidt jeg har fått med meg, krav på arbeidsledighetstrygd. Denne utgjør i gjennomsnitt 62,4 prosent av tidligere inntekt, noe som vil si at den permitterte hadde en inntekt på nærmere en fire hundre tusen i året. I tillegg vil de få utbetalt 17 kroner per dag for hvert barn under 18 år.

Det er sikkert mange som har en såpass i årsinntekt, og det selv om den andre livsledsageren er i jobb, vil det selvfølgelig merkes når nesten 30% av den ene inntekten forsvinner. Men likevel er det litt vanskelig å se de enorme provokasjonen VG fokuserer på her. De aller fleste her til lands greier seg temmelig bra økonomisk, selv om de blir syke eller mister jobben, og det skal vi ta med oss, og være stolte av.

Og for det tredje, er det jo det idiotiske i hele artikkelen. Kristins råd om å shoppe, er et råd som baserer seg på å minske effektene av den økonomiske krisen. De som protesterer mot det, er de som merker den økonomiske krisen. Dersom de virkelig mener at det er den økonomiske krisen som er grunnen for at de har det litt trangt for tiden, skulle man jo egentlig tro at de ville støtte opp under Kristins råd, isteden for å advare mot dem — som de faktisk gjør?

Nei, tabloide problemstillinger blir aldri annet enn akkurat det de er. Uinteressante.

God som gullbrød

Selv om jula er mer enn marsipan har vi jo tidligere slått fast at marsipan er noe som hører julen til, og at den beste jula varer lenge. Men det finnes god marsipan utenom julesesongen, også. Den blir også bedre når det nærmer seg jul!

Sjokoladen jeg snakker om, er Nidars eldste merke, gullbrød. Det er en av mine favoritter, den har bare en ulempe: Forholdet mellom sjokolade og marsipan er nemlig ikke helt optimalt, det er litt for mye marsipan i forhold til den fantastiske, mørke sjokoladen, som gjør at den drukner litt i all sødmen.

Og hvordan dette endrer seg når det går mot jul? Jo, jeg vet ikke hvordan det er ellers i landet, men her hvor jeg bor, dukker det opp poser med små, små Gullbrød på 12,9 gram hver sammen med det øvrige julesnopet. Og i disse små godbitene er det et akkurat riktig forhold mellom herlighetene!

Så hvis du, som meg, synes det vanlige Gullbrødet er nesten perfekt, så prøv en pose med disse småttingsene til jul. Eller i kveld …

The cure for topp fem

Nå har jeg fått Xubuntu på plass på gamlelillemaskinen min, og det fungerer fullstendig glimrende. Det er sånn at jeg i et bitte lite øyeblikk lurer litt på om all eyecandyen i Compiz er verdt den ekstra prosessorkraften den bruker. Men så snurrer jeg litt på kuben og slikt, så er det glemt. Men Xubuntu er kanskje den Linuxen som vi burde installere til folk som trenger en problemfri Linux-opplevelse.

Nok om det — dette skulle egentlig ikke være noen Xubuntu-post. Men Xubuntu leveres med en musikkavspiller, Listen, som fungerer veldig bra. Og når jeg fikk Listen til å indeksere musikksamlingen min, kom jeg tilfeldigvis over The Cure, som jeg var på konsert med tidligere i år. Og igjen slår det meg hvor fantastisk mye bra musikk som har kommet fra det bandet!

Derfor, og siden det er vinter, mørkt og bloggetørke, kommer min «topp fem» fra the Cure akkurat i kveld:

  • Inbetween days er låten Kristin introdusere meg for the Cure med, og den vil alltid bety noe helt spesielt for meg.
  • Just like heaven. «Show me how you do that trick, the one that makes me scream» she said «the one that makes me laugh» she said and threw her arms around my neck … Lyrikk på genialt nivå.
  • Close to me er enda en sang i genren «Så enkelt at det er genialt». Og det er det.
  • Love Song Dette er sangen jeg skulle skrevet til jenta mi dersom jeg kunne skrive. Når man hører den covret av Tori Amos får den enda en dimensjon.
  • Pictures of you blir sistelåten her. Dette er «The Cure-lyden» på sitt beste, og på konserten så hadde de det skikkelig koselig med introen til denne sangen. Såpass at jeg enda kjenner forventningen og kriblingen når jeg spiller den.

Ahhh … God musikk. Masse mimring og masse følelser. Helg er flott, og «hjemme–helt–alene–fest» er perfekt, sånn en gang i blant.