Ved en tilfeldighet klikka jeg meg inn på de «sensurerte minuttene» fra Michael Moores film «Sicko», de som handlet om Norge. De ble ikke med i filmen fordi Norge framsto som litt for godt til å være sant. Og sett fra litt perspektiv, ser det kanskje slik ut:
Kanskje vi egentlig har det ganske bra?
Jeg er veldig glad i å høre på radio, men her jeg bor, er det ikke så veldig mye radio å velge blant. Ikke får vi DAB på lenge, og kabel-TV-leverandøren leverer heller ikke flere radiokanaler enn strengt tatt nødvendig.
Internettradio er jo et selvfølgelig alternativ, men det er jo veldig tungvindt å fyre opp en PC for å kunne høre på radio. Derfor ble jeg skrekkelig glad da jeg fant Tangent Quattro på nettet. Dette er en radio som tar inn Internett-radio over husets trådløse nettverk. Den kan også brukes som en forsterker til en MP3-spiller, og skal også kunne spille musikk fra en lokal nettverksserver.
Nettverksoppsettet var helt rett frem, og radioen sleit ikke det minste med kryptering og slikt. Deretter kontakta radioen Reciva.com, og ga meg tilgang til de for tiden 8346 kanalene som er tilgjengelig der (hvorav godt over 100 norske). Radioen lister kanalene etter genre eller land, og søke etter kanaler i fritekst. Det er kun Recivas kanaler som er alternativene, men dersom du har en radiofavoritt som ikke finnes hos Reciva, skal visst de ta den inn på lista si hvis du spør.
Navigasjonen er enkel og rett frem, jeg greier meg for det meste med to knapper og et hjul. Det tar selvfølgelig litt tid å hente stasjonsnavn og buffre radiostrømmen, men det fungerer. Det eneste store drawbacket jeg finner med navigasjonsmulighetene, er at radioen bare har mulighet til å lagre seks presets. Å begrense seg til seks favoritter blant 8346 alternativ, er en uoverkommelig oppgave.
Radioen forstår MP3, Ogg, WMA, Real og det aller meste som Internettradiokanaler kan finne på å sende ut, og den er enkel å oppdatere firmware på, slik at jeg antar at nye format også vil kunne gjøres tilgjengelig på denne måten. Lydkvaliteten er helt grei, det er god, gammeldags radiolyd i den, og selv kraftig komprimerte strømmer høres helt greie ut.
Nettverksavspillingen fikk jeg ikke til å virke på første forsøk — radioen finner serveren og begynner å laste ned sanger, men blir ikke ferdig. Jeg vet at det er noen tegnsettproblemer med serveren min, og skal forske litt på om det ikke er der problemet ligger. Det er ikke så viktig for meg, jeg kjøpte den for å lytte til nettradiostasjoner, så uansett er jeg godt fornøyd.
Jeg har tidligere skrevet om min nye PC, og jobben for å få et nytt nettverkskort i den, slik at jeg kunne kjøre Linux uten skumle drivere. Jeg fikk omsider dette på plass, og installert på fem minutter av den lokale PC-pusheren. Gjett om jeg var glad for at jeg handla lokalt akkurat da!
Så var det altså installasjon av Ubuntu som sto for tur, og det gikk helt greit — bortsett fra to små feil jeg måtte lete meg frem til løsningen på. De to små feilene var at Compiz, altså det pene, organiske 3D-grensesnittet som følger med Ubuntu, ikke fungerte som det skulle, og at det ikke kom en lyd fra høyttalerne.
Det første problemet kommer visstnok av at grafikkbrikken i maskina mi ikke kjennes igjen som en godkjent brikke av Compiz — selv om det egentlig fungerer helt fint. Dette fiksa jeg ved å åpne fila /home/lasse/.config/compiz/compizconfig/config, og legge til linja SKIP_CHECKS=yes.
Lyden ble en litt større oppgave. Jeg fant en oppskrift på Internet som jeg fulgte til punkt og prikke, men det fungerte ikke likevel. Jeg lette imidlertid litt videre, og et sted fant jeg tipset om å tilbakestille alt til standard ved å gjøre sudo apt-get install linux-backports-modules-generic. Og etter en reboot, fungerte lyden akkurat som den skulle!
Litt «mikk» — men ikke mer enn hva jeg kan leve med!
Jeg hørte også litt sånn klikking som Eirik nevner, og fant ut at harddisken min hadde litt for heftige strømsparingsinnstillinger fra fabrikken. Jeg fulgte derfor denne oppskriften:
Here is how I permanently fixed it:
1) make a file named «99-hdd-spin-fix.sh». The important thing is starting with «99».
2) make sure the file contains the following 2 lines (fix it if you have PATA HDD):
#!/bin/sh
hdparm -B 255 /dev/sda
3) copy this file to 3 locations:
/etc/acpi/suspend.d/
/etc/acpi/resume.d/
/etc/acpi/start.d/
Voila! After that the HDD never spins down on power (looks like it actually spins down on battery at modest rate). Sorry if the instruction is too detailed, no offense.
Det fikset klikkelyden for meg!
Trond Kirkvaag, 21. juni 1946 — 16. november 2007.
En av verdens fremste komikere gikk bort i dag etter lang tids sykdom. Hvil i fred, Trond Kirkvaag.
Nå har jeg stort sett vært hjemmefra halve tiden de siste ukene. Sånt blir det litt lite bloggetid av, og av og til blir man også litt sliten.
Når man sitter på et møterom, er det begrenset hvor mye man kan finne på for å aktivere seg. Men med mobilkamera, ny PC, blåtann og et veldig grønt eple går det i alle fall an å ha det litt morro.
For et par år siden (huff, som tiden flyr), skrev jeg om det som jeg kalte en forbrukerboomerang — at butikker som selger harddisker ikke bare skal være ansvarlige for at disken du kjøper virker i reklamasjonsperioden, men at de også skulle være ansvarlig for at du får gjenopprettet dataene dine dersom en disk ryker. Dette var et helt håpløst forslag, som ville ha skadet mye mer enn det ville hjulpet.
I VG leste jeg imidlertid for noen dager siden at et ferskt vedtak i Forbrukertvistutvalget fastslår at det alltid vil være en fare for tap av data som bare er lagret på maskinens harddisk, og databrukere har som hovedregel ikke engang rett til erstatning ved kjøpsrettslig mangel på harddisken. Derfor må vi forbrukere derfor innrette oss slik at vi har mer enn en kopi av alle viktige data. Datasikkerhet handler alltid først og fremst om redundans og backup, og selv ikke verdens beste forbrukerlovgivning kan gjøre noe med det enkle faktum.
Og her er det mye som bør gjøres. VG-artikkelen skriver blant annet at «46 prosent av norske databrukere sløyfer sikkerhetskopien. Det sier litt om hvilken utfordring vi står overfor». Men det neste utsagnet de kommer med, er jeg ikke like enig i: «Enda verre er situasjonen når det gjelder MP3-spillere, der bare 11 prosent av brukerne tar backup». En MP3-spiller inneholder i de aller fleste tilfeller musikk som er tilgjengelig i de fleste butikker, og gjerne også i ens private CD-hylle, og sånt synes jeg det ikke er så viktig å ta backup av. Digitalbilder, derimot. Og manuset til den store romanen din …
Forbrukerrådet vil imidlertid ikke gi seg helt, og seniorrådgiver Torgeir Waterhouse kommer med flere problemstillinger knyttet opp mot dette: I enkelte tilfeller kan det være vanskelig eller umulig å ta sikkerhetskopi av filer med DRM (blant annet musikk og film), og at det kan skape en uakseptabel situasjon for forbrukerne. Dersom løsningen Forbrukerrådet her ser for seg er at harddiskforhandlerne skal være nødt til å dekke gjenkjøp av DRM-ødelagt musikk i tilfellet harddiskkrasj, håper jeg alle fornuftige alarmklokker stås på her. En slik evig skattelegging av alle brukere av digital underholdning vil selvfølgelig være drømmesituasjonen til underholdningsindustrien, men et stort tap for samfunnet.
Problemene med DRM-befengt musikk er mange, og Forbrukerrådet burde vært mye høyere på banen når det gjelder å finne løsninger på disse. Men her ser det ut som om Forbrukerrådet har blitt blendet til å se etter løsninger på symptomene i stedet for å gjøre jobben sin. En slik avsporing bør ikke blandes inn i denne debatten, brukerne bør selv ta ansvar for å sikre sine egne data — også hvis det inkluderer å omgå eller unngå mer eller mindre vellykkede DRM-forsøk.
For litt over en uke siden, var jeg en tur i Trondheim (tidligere kjent som bartebyen, nå Norges Fotballhovedstad). Som så mange ganger før, var flyet forsinket. Det kunne være en times tid eller noe sånt. Dette var litt for tidlig på dagen til å begynne med flyplasspils, så jeg fant ut at jeg heller skulle bruke pengene mine på trådløst Internett.
Jeg bruker ofte Telenor Mobil-abonnementet mitt til slikt, men jeg husker aldri hvor mye det koster (bare at det er dyrt), så for å få kostnadskontroll, kjøpte jeg Internett-tilgang fra et av selskapene som solgte aksess på Avinor-portalen jeg kom inn på da jeg startet PC-en min og koblet meg til nettverket «AIRPORT». Selskapet som ble valgt på slump, var 3C Communications. De skulle ha 99 kroner for to timer, noe som så ut som gjengs pris, og jeg slo til.
Men flyet ble selvfølgelig ikke én time forsinket, men fire. «Dette ble dyrt», tenker du kanskje, men neida! 3C Communications to timer til 99 kroner varte helt til jeg omsider kom meg på flyet, de. En hyggelig overraskelse – men ikke den eneste.
I dag er jeg nemlig på tur igjen. Denne gangen har jeg også en drøy time på meg, siden det passet slik med toget, og jeg fant fram min fine, nye bærbare. Jeg knytta meg til «AIRPORT» igjen, og kom inn på Avinors portal på nytt. Ved en innskytelse, hadde jeg tatt vare på brukernavn og passord til de berømte to-timene jeg hadde kjøpt fra 3C Communication, og jeg prøvde å skrive dem inn i portalens respektive felter. Hvorpå jeg fikk til svar:
Kanskje unødvendig å si, men er du på en flyplass og må kjøpe Internett-tilgang i et par timer, anbefaler jeg 3C Communications! Husk å ta vare på brukernavn og passord!
6. november 2007 er en av de store, store dagene i Norsk fotball. Et nederlagsdømt Rosenborg nedtynget i utenomsportslig fokus, har bestemt seg for å vise hvem det er som bestemmer. Trenere har kommet og gått, sportsdirektører har ledd og grått men det er gutta ute på gresset som tar ansvar.
Valencia — Rosenborg 0—2 er det mest oppsiktsvekkende resultatet på lenge. Hvis man i tillegg husker at Rosenborg også slo Valencia med de samme sifrene hjemme, og at spanjolene var godt forberedt på å møte Rosenborgmaskineriet, skjønner man at man kanskje har sett den største prestasjonen i norsk fotball gjennom tidene. Legg til at RBK ble snytt for en straffe, og at Koné var uheldig to ganger, så ser man at dette ganske utrolig.
Selvfølgelig er ikke Rosenborg videre fra gruppespillet ennå, og de gjenstående kampene mot Chelsea hjemme og Schalke borte kan gi helt andre resultat. Men Rosenborgspill som dette, gir oss all grunn til å glede oss. Da RBK valsa rundt med superstjernene på deres egen Mestalla stadion, forsto vi igjen at norske lag ikke er dømt til å tape middelmådige kamper mot totalt ukjente lag i Europas bakgårdsligaer. Så stupte Steffen Iversen inn 0—2-scoringen, og jeg tok meg et glass vin og feira Norges uten tvil beste kollektiv på fotballbanen uten tanke på resultatet. Seieren ble en ren dessert!
Vår ære og vår makt
Har RBK oss brakt!
Når det blir litt mørkt om kveldene, og kulda setter inn, så blir jeg litt melankolsk. Og i høst har jeg til og med vært med på klassegjenforening, som har skapt enda mer sentimentalitet og melankoli, så da kjennes alt dobbelt.
Så min årlige gjennomseeing av verdens beste amerikanske drama, Beautiful Girls, ble kanskje bedre enn den vanligvis er.
Flinke Portman. Deilige filmen. Smiler nå.
Nå har jeg kjørt Windows Vista Home Professional i noen dager mens jeg venter på det nye nettverkskortet mitt, og selv om mine erfaringer kanskje ikke er like ille som Arves, må jeg tilstå at erfaringene mine i beste fall kan kalles blandede.
Akkurat som Martin, ble jeg også litt irritert over at jeg måtte bruke de første par timene på å avinstallere ubrukelig programvare som Microsoft Office 2007 prøveversjon, Symantecs anti-ditt og anti-datt-løsninger og en rekke greier som Acer mente at det var nyttig at jeg hadde. Og så måtte jeg installere OpenOffice.org og Mozilla Firefox, programmer som er frie og gratis, og derfor gjerne kunne ha ligget på maskinen i utgangspunktet. Men, men — med femten års Windows-erfaring, er jeg vant til litt dobbeltarbeid.
Arbeidet ble gjort, og maskinen tatt i bruk. Det er en Intel Pentium Dual T2310 som kjører på en og en halv gigahertz. Maskinen har omtrent to gigabyte med RAM, og får en «Windows opplevelsesindeks» på 3,5, noe som skyldes grafikkortet, nVIDIA GeForce 8400m GS med 256MB skjermminne. Dette er altså en rimelig oppegående maskin til slikt bruk, og skulle trives bra med moderne operativsystem.
Vista ser temmelig pent ut, det skal Microsoft få. Litt «over the top» bruk av glassaktighet, kanskje — men likevel den peneste Windowsen som er laget til nå. Teknikken med å gjøre bakgrunnen utydelig når noe er delvis gjennomsiktig fungerer veldig godt og widgets og ikoner er pent laget.
Men dette utseendet koster åpenbart mer enn det smaker, for dette er uten tvil den tregeste Windowsopplevelsen jeg har hatt til nå. Å åpne enkle programmer som kabal og notisblokk, tar faktisk merkbart med tid. Prosessorbruken skyter i været bare jeg skal flytte på et vindu. Musepekeren henger ofte hvis jeg har et par vinduer åpne, og når jeg skriver noe i en tekstbehandler eller et input-felt i en dialogboks, må jeg av og til vente til maskinen har fått vist meg alle de bokstavene jeg har skrevet.
Jeg regner med at det sikkert går an å få opp ytelsen ved å deaktivere deler av det pene grensesnittet, men jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg skulle være nødt til det?
Videre er det jo Windows’ berømte økte sikkerhet, som stort sett går med på å kontinuerlig spørre deg om du vil gjøre det du forteller maskinen at du vil gjøre. For å installere et program, må du gjerne bekrefte fire ganger i forskjellige kontekster at du vil laste ned og installere et program — og dette er altså før du begynner på selve installasjonsrutinen. All denne sikkerheten hadde jo hatt et poeng hvis den hadde hatt noe for seg, men da jeg litt senere oppdaget at dersom jeg via FTP lastet ned en zip-fil med et program i til min hjemmekatalog, var det ikke noe problem å pakke ut programmet og kjøre det uten at maskinen spurte meg om noe som helst i løpet av hele denne prosessen.
Da er det sannsynligvis så enkelt å lure naive brukere rundt hele denne sikkerheten, at man må stille spørsmål om dens misjon. Kunne ikke like mye ha vært oppnådd med langt enklere midler?
Kompabilitet med eldre programmer virker temmelig greit hos meg, og Vista er helt grei å finne fram i. Problemet er egentlig bare at ting går så utrolig mye tregere enn før. Og når det er den største forskjellen fra forrige versjon, må en jo spørre seg om det er bryet verdt å oppgradere? Jeg tror svaret mitt foreløpig må være «nei» — men Vista blir sikkert langt bedre etter en servicepack eller to. Det skiller seg sikkert ikke fra tidligere Windowser på den måten, heller!