Stian Andreassen er en av mine beste venner. Vi deler mange interesser, og har snakket mye om både fag, interesser og personlige ting siden vi ble kjent utpå nittitallet en gang. Det var han som inspirerte meg til å begynne og blogge, jeg har brukt ham som referanse under jobbsøking og da mitt første barn ble født, var det helt naturlig at han var den første som fikk tekstmelding om det. Derfor ble jeg meget glad og ikke så rent lite stolt da han spurte om Ellen og meg ville være faddere for han og Astrids datter Hedda, og vi sa ja etter kun minstepåkrevd betenkningstid.
Det som imidlertid slo oss etter hvert, var at dette nok var litt spesielt, etter som vi faktisk aldri hadde møtt Stian eller Astrid! Jeg hadde faktisk ikke snakket med noen av dem en gang, all kommunikasjon har gått skriftlig via SMS, mail, blogg og lignende. Så det var med en viss spenning vi pakket i bilen for å dra på helgebesøk med barnedåp i Tromsø, selv om jeg var ganske sikker på at det ville bli en hyggelig helg.
Og det ble det. Da jeg bar Hedda Sofie Borghild til døpefonten, var jeg nok omtrent like stolt som om hun hadde vært min. Og nå er hun forsåvidt også bitte litt min, da.
Stian og Astrid var akkurat sånn som jeg kjente dem, også ansikt til ansikt. Fra velkomstklem til vi feiret Hedda på søndagen var det bare hyggelig. Barna våre gikk veldig godt overens, vi voksne hadde hyggelige samtaler mellom alt arbeidet som tross alt følger med en barnedåp — den eneste som kanskje var litt skeptisk, var Thomas som måtte låne bort rommet sitt, men på dåpsdagen var jeg den eneste som fikk lov til å hjelpe ham med finstasen, så det gikk over det, også.
Og før vi dro på søndagen, kunne vi konkludere med at virtuelle venner er minst like gode som fysiske. Ellers så kan det være det at Astrid og Stian er usedvanlig hyggelige mennesker. Kanskje det er litt av begge deler. Nå gleder vi oss til neste gang vi kan møtes!
