I bloggen klager på små ting klager fr.martinsen over hverdagsirritasjoner. Noen av dem kjenner jeg meg igjen i, mens jeg har opplevd en del andre fra den andre siden. Så da kan jo jeg klage litt tilbake!
For eksempel har jeg jobbet sju år som servitør, og det hendte faktisk at jeg gikk på jobb selv om jeg ikke var i strålende humør den dagen. Du vet, servitører tjener vanligvis ikke så mye at man kan velge om man gidder å gå på jobb eller ikke, og med den slitasjen man opplever i en sånn jobb, kan man ikke kaste bort en egenmeldingsdag hvis man frisk nok til å stå på beina. På slike dager kunne jeg sikkert oppfattes omtrent som frøknas Foyles-ansatte bokpusher, eller enda verre, som hovmesteren på Grand. Og joda, jeg vet det – det er irriterende med tjenere som sier mer enn «javel» og «takk». Men av og til er det grunner til det.
For eksempel garderobeplikt. En av restaurantene jeg jobbet på, var striks på denne, og det var mange som fant det fullstendig urimelig. Men det er sjelden en slik garderobeplikt er innført av vond vilje. Og som jeg nevner over, var det faktisk noen grunner til at vi hadde en slik ordning:
- De færreste av oss tar med oss yttertøyet til bordet hjemme, vi henger det vanligvis fra oss i entreen. Mange av mine gjester satte pris på at man gjorde det såpass hjemmekoselig på restauranten, også. Det er forøvrig noe jeg selv også setter pris på hvis jeg er på den typen restaurant.
- Restauranten var i et gammelt lokale, med begrenset plass. Det antall bord vi måtte ha for å tjene penger måtte derfor stå litt trangt. Hvis vi skulle la folk slippe å hente maten sin selv, måtte vi ha plass til å servere rundt bordene. En kåpe per stol gjør dette svært vanskelig.
- Det hender vi servitører er uheldige og søler litt på gjestene, og da betaler vi selvfølgelig for rens eller eventuelt erstatning av plagget vi søler på. Ytterklær kan være ekstremt kostbare, slik at vi gjerne ville ha disse oppbevart på et sted hvor det ikke er mat.
Det var en del gjester som ikke satte pris på dette og derfor snudde i døra, og det var selvfølgelig helt i orden. Men mange skulle absolutt diskutere dette med meg, og det satte jeg ikke like stor pris på. Argumenter om hvor mye penger man skulle legge igjen var temmelig vulgære – du får det du betaler for når du kjøper en tjeneste, du kjøper ikke servicemedarbeideren – og dessuten helt nytteløse, det er ikke den gjesten diskuterer med som har innført regelen, men eieren av restauranten. Servicemedarbeideren kan imidlertid miste jobben hvis han eller hun gjør som gjesten krever. Det er ganske innlysende hva man velger å gjøre, ikke sant?
Videre er det mange som klager på at servicemedarbeidere ikke alltid er store smil. Jeg lurer på om disse noen gang har jobbet i et serviceyrke? Dere skjønner, servitører og andre servicemedarbeidere er ikke bygget av noe annet materiale enn resten av folket. Hvis du stikker oss, så blør vi. Hvis du kiler oss, ler vi. Noen dager er det lett å være glad og smilende, andre dager kan det være at katta har dødd eller at vi sliter med PMS eller kjærlighetssorg. Og noen av oss er generelt sure. Det betyr ikke at vi ikke er kvalifisert til jobben!
Det kan dessuten hende vi bare passer på helsa:
Folk som må smile på jobben hele dagen, blir lettere syke enn andre. Selgere, flyselskapenes kabinansatte og andre servicearbeidere er mest utsatt, viser en ny tysk undersøkelse.
Å gå rundt med falske smil hele dagen kan faktisk utløse depresjon, i følge NRK, og tro meg: Det er ikke mange serviceyrker som er såpass godt betalt at man er villig til å ta den risikoen.
Resultatet viser at hvis man opptrer vennlig når man helst ville være rasende, oppnår man ikke annet enn å stresse seg selv. Årsaken ligger i forestillingen om at «kunden har alltid rett», en vrangforestilling verden bør bli kvitt, sier professor Zapf.
En løsning
Med min inngående erfaring innenfor bransjen, har jeg utviklet mitt eget system for å bli ordentlig behandlet av servicemedarbeidere. Dette er altså hemmeligheter fra innsiden, og vel verdt å ta med seg:
- Oppfør deg mot servicemedarbeidere som du vil at de skal oppføre seg mot deg. Start gjerne interaksjonen med et «hei» og et smil
- De er profesjonelle og de er på jobb – hør på hva de sier, og regn med at det er en grunn til at de sier det
- Hvis du ikke liker oppførselen eller reglene på et sted, så gå et annet sted. Du kan ikke endre på reglene ved å diskutere med en servicemedarbeider likevel, det hører ikke til servicemedarbeiderens jobb
- Og viktigst av alt: Husk at du ikke er snill eller generøs når du besøker en serviceinstisusjon. Du er en betalende kunde
Servicemedarbeidere er stort sett som alle andre arbeidstagere. De mangler bare muligheten til å lukke kontordøra, slå av telefonen, velge en arbeidstid hvor de ikke møter andre, jobbe hjemmefra og slik luksus som mange andre opplever i arbeidssituasjonen.
Oppdatering:
Tenke.no har også lest om undersøkelsen, og nyanserer litt. Men konklusjonen går likevel godt sammen med Lasses system for å bli ordentlig behandlet av servicemedarbeidere:
Moralen er altså: Har du en jobb der folk kjefter på deg så bør du gi uttrykk for det sinnet du eventuelt måtte oppleve. Om du har en vanlig jobb der folk ikke kjefter, smil og lat som om du er glad så vil du faktisk ha det bedre også!
Og jeg vil legge til: Hvis kunden smiler og er glad, smitter det gjerne over til den som jobber, også.
Dansereality er visst vinterens bølge, og selv om jeg kun har sett noen minutter av slikt, fikk jeg med meg at det går mot innspurten i 
11. og 12. mars er det worldcuphopprenn i Holmenkollen, og siden medieinteressen for ikke er så sterk i år, ser det ut til at vi får langt flere bikkjer enn jenter i bakken.