OK – kanskje litt feigt å poste denne som eneste kommentar til denne saken — men den er alt for bra til å la være.

«Do they have bucks in Norway? I don’t know. Wood, probably? Well, they do now …»

NRK julekalender i år er glimrende barneunderholdning med intelligens, varme og både dybde og bredde. Slettes ikke uventet blir den programmessig slaktet på kommentarplass i min lokalavis. (Siden som jeg linka til er borte — jeg velger å tro at jeg ikke har noe med det å gjøre. Men saken kan kommenteres i Saltenbloggen).

Kommentatoren ønsker seg øyensynlig tilbake til 1979, da vi hade én TV-kanal, skomaker Jens Petrus Andersen lot Tøffe Tøfflus snurre øst-tyske propagandafilmer i skomakerbenken, Fru Enebær fremdeles hadde boden sin på torget og Mister Minits hurtigreparasjon av sko på kjøpesentra var langt inn i framtiden. Jeg synes også det kan være godt med nostalgi, men med to barne-TV-interesserte barn i huset, er jeg fryktelig glad for at statskanalen anno 2006 har mer å by på.

I «Jul i Svingen» ser hun voksne karakterer som er «uintelligente, uempatiske, urealistiske og umoralske». Det topper seg visst da hun ser en far som «sikler på nabokona» i tredje episode (ikke første, som kommentatoren mener å huske) og når en voksen får unger til å måke snø. Med dette «dreper NRK» visstnok hele «førjulstida» for å sitere den noe dramatiske overskriften.

Jeg greier ikke å se helt det samme som Merete Dalsbø ser i den serien, jeg. Jeg ser i første rekke barn som er akkurat så levende, varierte, uberegnelige og vidunderlige som barn er — og skal være. Men rundt disse barna, eller kanskje heller bak dem, ser jeg noen voksne som slettes ikke er så ukjente for meg som de åpenbart er for kommentatoren.

Jeg ser en pappa som er veldig opptatt av at ingen skal se at han ikke er best og først i alt, jeg ser en mamma som ikke alltid husker alt det gode mødre skal huske, men som likevel gjør så godt hun kan, jeg ser enka og småbarnsmora som er så livende redd for også å miste gutten sin at hun nesten kveler ham, jeg ser den fremmedkulturelle familien som slites mellom å holde på gutten sin og å la ham slippe fri, jeg ser hustruen som tolererer sin alt for barnlige manns mange påfunn og særegenheter med et overbærende smil, fordi hun egentlig er livredd for å miste kontrollen.

Jeg ser folk som egentlig er akkurat som meg selv. Jeg, og det de fleste av mine venner, er egentlig litt sånn som de voksne i Svingen. Jeg ser et speilbilde av oss sårbare og utilstrekkelige men likevel lykkelig strebende mennesker. Og som den uintelligente, uempatiske, urealistiske og umoralske mannen jeg da åpenbart er, tar jeg meg selv i å lure på om ikke Saltenpostens kommentator også fikk et glimt av seg selv i det samme speilet — og kanskje ikke likte det hun så?

Det er to typer juletegneserier ute i butikkene. For det første, har vi juleheftene. Disse er i bredt format, handler gjerne om Fiinbeck og Fia, Knoll og Tott, Snøfte Smith, Blondie og lignende skapninger. I det siste har vi i tillegg fått julealbumene.

Juleheftene med amerikanske serier er egentlig en overlevering fra den gangen vi ikke hadde søndagsaviser her til lands. Da hadde vi ikke noe sted å trykke søndagssidene. Disse ble dermed samlet opp og solgt til jul. Jeg må alltid ha noen slike julehefter. Ofte kjøpes det i alle fall et par-tre av titlene nevnt over, og disse må ikke åpnes før jula er ringt inn.De passer fint å lese mens man venter på å få pakket opp julegaver.

Det jeg kaller julealbum er de moderne serieutgivelsene som delvis spesialtegnes til jul, gjerne med en lang julefortelling i tillegg til striper og andre godbiter. Eksempler på disse er Pondus, Nemi, M og Piray. Disse har da kommet etter at jeg har blitt voksen, så her får jeg lov til å lage meg egne tradisjoner. Derfor er det lov til å lese disse før juleaften. Og da kan vi komme med en liten rangering!

• Piray: Karine Haalands univers får jeg ikke lest så ofte som jeg kunne ønske, så et julehefte herfra var velkomment. Hvis man liker Haaland, liker man helt sikkert også dette, det er mer av det samme, og det holder god kvalitet. Terningkast fire.
• Pondus: Årets desiderte skuffelse. Voldsomme mengder opptrykk, den lange historien var ikke særlig julete av seg og det er alt for mye her som ikke er relatert til serien. Har Frode for mye å gjøre, eller begynner han bare å gå lei? Terningkast to.
• Nemi: Kanskje årets flotteste julefortelling. Lise Myhre blir rørt når det skal skrives om julen, og greier å lage koselige julehistorier fra Gothmiljø. Ikke så verst prestasjon, det! Terningkast fem.
• M: Det har blitt veldig poppis å genierklære Mads Eriksen, men jeg greier nok ikke å la være likevel. Dette julealbumet har med seg historier fra de tre siste årene, og med et slikt utvalg å plukke fra, må det bli bra. M koser seg ekstra når det går mot jul. Høy julefaktor, morsomme julehistorier og stor fortellerglede. Terningkast seks!

Så, hvis du skal kjøpe bare ett julehefte/album i år, så er det alt for lite. Men pass uansett på at du får med deg M fra butikken — og legg merke til den stilige forsiden!