Mere matblogging

Det jeg tror fascinerer meg mest med bloggingen, er ringer-i-vann-prinsippet. Hvis en skriver noe, er det sikkert noen som kommenterer det et sted. Det gir en morsom følelse av deltakelse som ingen andre kommunikasjonsmetoder gir.

Derfor var det veldig morsom at Stian også fikk inspirasjon til å dele middagen sin med andre. Og dette inspirerte meg, igjen.

Derfor lagde jeg overskriften «Andres oppskrifter» på matsiden, og der vil jeg putte andres oppskrifter — gjerne bloggede sådanne, men anything goes. Ok – jeg gidder ikke å linke til «matprat.net» og slike ting, da — det må være oppskrifter fra oss menige hobbykokker. Hvis du finner en blogget oppskrift du har mistanke om at jeg går glipp av, så tips meg gjerne. Mailadressen finnes i footeren!

Kjempemissunnelig

i dag. På Kyrre. For det første, har han laget et kongedesign. Men heldigvis har han brukt fast bredde, slik at det er noe jeg kan klage over. Fastbredde er evil.

Men for det andre, ser det ut til at han har kjøpt seg båt. Og en fin båt var det, også. Jeg vil også ha båt. Jeg nøyer meg beskjedent nok med en slik en, jeg. Men til og med den er 120K for dyr.

dmoz.org

… er et forsøk på å lage en autoritativ katalog over webben. Et meget prisverdig prosjekt som begynner å bli en viktig ressurs for å finne nyttig informasjon.

Eller med deres egne ord:

The Open Directory Project is the largest, most comprehensive human-edited directory of the Web. It is constructed and maintained by a vast, global community of volunteer editors.

Grunnen til at jeg nevner denne, er at de har en oversikt over norske bloggere, hvor jeg får en rekke treff fra:

dmoz.org/World/Norsk/Data/Internett/P%E5_verdensveven/Blogger/.

Tagliatelle con carne

Dagens middag var ganske enkel å lage, egentlig. Men veldig god (sa han beskjedent). Og siden jeg holder meg med min helt egen matspalte, ville det jo være litt dumt å ikke dele oppskriften.

Skjønt, oppskrift og oppskrift – dette er stuntkoking, altså. Oppskriften er tatt etter hukommelsen, slik den har vært hver gang jeg har laget denne retten. Men det er så mye godt oppi, at det blir spiselig uansett.

Dette trenger vi:

  • 3-400g biffkjøtt i strimler
  • 2 tomater
  • Sopp. 5-10 ferske champignoner er et alternativ, ellers kan man eksprimentere med det man finner i butikken eller plukker selv. Husk soppkontroll! (Gjelder ikke Rimisoppene)
  • 1/2 rød paprika, kuttet i små terninger
  • 1,5 dl vann
  • 1/2 ss hvetemel
  • masse nykvernet pepper (minst en teskje, eller etter smak)
  • Salt – jeg bruker lite salt, i denne hadde jeg kanskje 1/4 teskje?
  • 0,5 – 1 dl fløte, alt etter hvor godt du synes fløte er
  • Stekefett – min favoritt er Bremykt
  • Pasta. Tagliatelle passer godt

Skold tomatene (det vil si; skjær et lite kryss på toppen av dem, og ha dem i kokende vann et minutt, eller til skinnet løsner, og fjern så skinnet). Hakk tomatene opp, og ha dem i en kasserolle.

Brun biffkjøttet. Ha dette oppi til tomatene. Kok ut pannen med 1 dl av vannet, og ha dette i kasserollen. Rør ut hvetemelet i resten av (det kalde) vannet, og ha dette oppi også. Hvetemelet er der bare for å gi sausen litt konsistens, jeg har laget retten uten, også.

Når jeg bruner sopp, har jeg den i tørr, varm panne og lar den bli varm før jeg tilsetter stekefettet. Da «drikker» ikke soppen opp alt fettet. Det kan ryke litt på denne måten, så kjør kjøkkenvifte eller gjennomtrekk.

Ha oppi paprika, pepper og salt, kok opp, og la det putre på svak varme under lokk. Skjær om nødvendig soppen i passende, litt grove skiver, og brun den.

Når pastavannet koker, og du hiver tagliatellen oppi, er det ca. 8 minutter igjen til mat (hvis du da ikke er en sånn «fersk pasta-type». Then you’re on your own!) Da har du soppen og fløten i kasserollen, koker det opp, og alt er klart til spising.

Dette kan gjerne serveres med salat og brød – og en lett rødvin, eller en lys pilsner. Vi holdt oss til vann i dag. Maten var faktisk god likevel.