Min gode venn Elf har vært i Bergen på Kraftwerk-konsert, og på tross av sinte sikkerhetsvakter, fikk han tatt noen temmelig stilige bilder.
Det er sjelden bilder fra innendørskonserter blir særlig bra for andre enn profesjonelle fotografer med tillatelse, men denne gangen synes jeg Elf var heldig – og sikkert litt dyktig :-). Dessuten er motivene temmelig greie, da – de «produserer» sitt eget lys, så blitzlys blir mindre viktig.
Les mer i bloggeinnlegget Kraftwerk in Concert på Elfworld.
Analyseselskapet Gartner er kjent for å fremstå som et mikrofonstativ for de rike og berømte i IT-bransjen, i første rekke Microsoft, men i en av sine seneste analyser skriver de faktisk at åpen kildekode har stort potensiale, og spesielt i offentlig sektor. Hva annet kan jeg si enn «velkommen etter»?
Jeg har lenge ment at det er langsiktig, fornuftig og smart å ta i bruk åpne standarder og programvare med åpen kildekode i offentlig sektor. Gartner og meg er også såpass enige om grunnene til dette, at jeg vil liste opp hva Gartner sine kulepunkt, men med stort sett mine egne begrunnelser.
En gjennomsnittlig utgift i hver kommune til la oss si en kvart programmerer er ingenting i forhold til kostnadene ved at alle kommunene måtte kjøpte sitt eget, lukkede system, slik situasjonen er i dag – men denne kvarte stillingen ville gitt oss 107 utviklere på heltid på et eller annet OS-prosjekt.
Jeg tror bruk av åpen kildekode vil presse seg langsomt frem av seg selv etter som kravene til kostnadseffektivitet øker, samtidig som kunnskapen om hva den åpne utviklingsmodellen innebærer, øker. Det offentliges stadig sterkere krav om åpne standarder viser jo nettopp dette. Men det er alltid en del bremseklosser i organisasjonene, slike som gjerne omtaler som PHB’er, og slike lar seg gjerne imponere av en Gartnerrapport. Jeg fant den forøvrig omtalt hos Digi.
Siden jeg fremdeles har mitt ballonginfiserte feire»design», kom jeg på at det er viktig å feire det som feires kan. Og i den forbindelse er jo gårsdagen verdt en liten skål.
I går var det den 6. august 2006. 15 år tidligere, den 6. august 1991, postet en mann ved navn Tim Berners-Lee et innlegg til gruppen alt.hypertext:
[…] I promised to post a short summary of the WorldWideWeb project. Mail me
with any queries.
WorldWideWeb – Executive Summary
The WWW project merges the techniques of information retrieval and hypertext
to make an easy but powerful global information system.
The project started with the philosophy that much academic information should
be freely available to anyone. It aims to allow information sharing within
internationally dispersed teams, and the dissemination of information by
support groups. […]
Og dette regnes da av mange som begynnelsen på det vi i dag kjenner som the World Wide Web. 15 år og fortsatt like sprek. Slettes ikke værst.
Nå kan det se ut som om jeg har en mer eller mindre usunn Mihoe-fetisj her, men det er altså ikke slik, og det er ikke derfor jeg skriver innlegg på innlegg om hennes blogg. Det er bare det at jeg ligger litt etter på bloggelesinga mi, og hun skriver veldig interessant, så da blir det så mye jeg får lyst til å si når jeg nå får en stor dose bloggingser på én gang.
I bloggen Hvorfor jeg er så slem med menn, kobler hun gutters evige konkurranse til sosialisering mot en ikke akkurat sunn kjønnsrolle. Knut Stian Olsen skriver bla: «Det å lekeslåss, konkurrere etc er vel en naturlig del av det å være gutt i oppvekst. […] Jeg vil hevde at slik skal det være mellom gutter.» Jeg vil gå et skritt videre, jeg – å si at slik skal det være mellom barn. Det er ikke farlig eller usunt å konkurrere, og det burde IMNSHO vært mer konkurranse, ikke mindre.
Men det er problemer knyttet til denne konkurransen. For det første nettopp det at den er forbeholdt gutter. Jenter skal være søte, gutter skal være best, liksom. Jeg synes det er tøft med jenter som er best også, jeg – enten bedre enn andre jenter eller rett og slett best. Jeg husker enda hvor kult vi syntes det var på barneskolen at vi hadde en sterk gutt som var best på skolen i tegning, og en søt jente som var en ren ener i naturfag …
Et annet aspekt er at det konkurreres for snevert, og kun i tradisjonelle «mannedisipliner». Man skal være sterkest, raskest og best i fotball, det er tøft. Men hva med konkurranse innenfor staving, strikking, historie og heimkunnskap? Barna vet hvem som er flinkest i alle disse disiplinene, men de blir også fortalt at det å være god eller best innenfor en rekke områder – ofte der jenter er de beste, forøvrig – ikke er noe å skryte av, mens en god langrennsløper alltid blir trukket fram som et ideal.
La oss sørge for at flest mulig barn kan få vinne en konkurranse! De aller, aller fleste er blant de beste i et eller annet, selv om ikke alle spiller fotball. Men selvfølgelig skal det også gå an å være barn uten å hele tiden måtte prestere, og selvfølgelig er det ikke noe poeng i å finne ut hvem som er dårligst.
Dette leder over til det siste og kanskje viktigste aspektet ved dette: Barna må lære å tape. Det er selvfølgelig ikke morsomt å ikke være ener, men vi er faktisk alle i den situasjonen det aller meste av tiden. Det meste vi gjør, er vi i beste fall middelmådige i. Hvis vi lærer å konkurrere, så lærer vi samtidig å akseptere at andre er flinkere enn oss, at vi ikke alltid har kontrollen og førersetet – og at det egentlig er helt i orden. Jeg tror at dette vil kunne bøte på en rekke av de problemene som har blitt tatt opp av blant andre Mihoe og diskutert i det siste.
Og egentlig tror jeg det hadde vært en temmelig trist verden hvis jeg hadde vært det beste den hadde å by på, så takk til alle dere som slår meg i konkurransene!
Mihoe spør om hvorfor menn ikke blogger om voldtekt og med 74 kommentarer tyder det på at hun igjen har truffet ett eller annet der det kjennes som best. Selv mener jeg egentlig at hun gir svaret selv i andre setning av innlegget:
At kvinner kler seg etter været og derfor må regne med å bli voldtatt faller såpass mye på sin egen urimelighet at jeg ikke gidder å argumentere for det en gang, men jeg undrer meg likevel over at jeg enda ikke har lest et eneste blogginnlegg av en mann som snakker om det.
Dette er sagt om medias årlige tips til jenter om å kle seg slik at de ikke skal bli voldtatt (hvordan var det – var vi for eller i mot burka, igjen?), og i år var det da Aftenpostens tur. Grunnen til at jeg ikke har kommentert det, er at et utsagn om at kvinner som kler seg etter været må regne med å bli voldtatt, faller såpass mye på sin egen urimelighet at jeg egentlig ikke gidder å argumentere for – eller kanskje mot – det en gang. Men siden det kan se ut som om noen ønsker seg slike argumenter, kan jeg jo utdype:
Sånn, nå har nok en mann blogget noe om voldtekt. Egentlig tror jeg bare jeg har sagt noe som stort sett alle i dette landet er enige i, og at det derfor ikke har noen betydning. Men jeg er lett å be, så hvis det gleder noen, så blogger jeg gjerne selvfølgeligheter, jeg.
Neste bloggings i denne serien blir muligens om at jeg ikke synes det er helt OK med terrorisme.
Hjorten skriver også om dette, og skriver som vanlig meget godt. Avslutningsvis spør han «Men egentlig er det vel mannsrollen vi burde blogge mer om, ikke voldtekt?» – og jeg er hjertens enig.
Og i dagens bloggings anbefaler Mihoe blant annet «Fjordfittes» Råd for å unngå voldtekt, en så glitrende bloggings at jeg ikke kan annet enn å videreformidle anbefalingen. Bravo!
Denne statuen fant jeg utenfor et bygg i Bodø. Det var en flott statue, i den gamle gode Gerhardsenske tradisjonen, ikke noe i veien med det. Men det som undret meg litt, var hvem som holdt til i huset den sto utenfor.
Det var nemlig Sparebank 1 Nord-norge!
Så hva er egentlig den dypere meningen med plassering av akkurat denne statuen akkurat der?
Sparebank 1 – så høye gebyrer at du ikke får råd til å kjøpe klær, kanskje? Eller Med oss slipper hun å lære seg og spinne …
Uansett – det var en flott statue. Og en fin bytur. Dessverre den siste før ferien er over, i morgen braker det løs igjen – med en haug av ventende oppgaver. Det vil si, jeg har egentlig tjyvstarta litt i denne uka, da – men det var bare sånn «jobbe når jeg gidder»-arbeid, så det teller ikke helt. Fra og med i morgen må jeg jobbe enten jeg gidder eller ikke, og det blir litt tøffere.
Men heldigvis er det trivelige folk jeg jobber med og slettes ikke noen tragisk jobb, så stort sett ser jeg fram til å gå på jobb. Men kanskje ikke veldig mye i morgen …
Jeg vet ikke om folk er like ivrige som meg til å sjekke siden min – sant å si tviler jeg egentlig på det – men det er likevel sikkert noen som har opplevd litt ustabillitet i sommer. Det er Dreamhost som har slitt litt.
Men i motsetning til andre webhotelleverandører jeg har brukt oppigjennom, er Dreamhost i det minste klar om hva det er som skjer. I Bloggingsen Anatomy of an ongoing Disaster.. forteller de i detalj om hvilke problemer de har møtt, og hvorfor.
Det er slikt som dette som får meg til å tro på at de rydder opp i problemene, og dermed holde meg til samme leverandør på tross av litt «hikke».
Erik Newth er en skyperson. Altså ikke en sky person, men en skyperson. Til den grad, faktisk, at han har meldt seg inn i The Cloud Appreciation Society, og har en egen Flickr-strøm med bilder av skyer.
Jeg er også veldig fascinert av skyer, eller egentlig himmel med skyer på. Det som først og fremst bergtar meg, er den evige forandringen, det at et hvert panoramabilde er unikt, det vil aldri se akkurat likedan ut igjen. Som barn ble vi hele tiden innprentet det unike ved fingeravtrykk og spesiellt snøfnugg, men jeg mener, se opp – hvert øyeblikk er unikt!
Jeg liker også veldig godt det at skyer er på et høyere plan, bokstavelig talt, enn oss, og at vi ved å se på skyene kan se lyset fra solen som har gått ned eller ennå ikke har stått opp. Det er liksom litt som å reise i tiden. Skyer er egentlig ganske fantastiske.
Så selv om jeg ikke holder helt samme klasse som fotograf, her er et utvalg av skybilder for å feire Eriks helt nyeste klubbmedlemsskap:
Gratulerer!
Vi har en flott bil, etter min mening. En Ford Focus, kjøpt hos Sveins Auto i Bodø. Da vi kjøpte den, var den en «nyere bruktbil». Etter det har vi brukt den noen år, så da er den vel en «ikke fullt så ny lenger-bruktbil»? Eller kanskje bare en brukt bil. I sommer kjørte vi 300 mil med denne maskinen, og at den preges av en slik tur, er vel ikke mer enn forventet.
Når man har en bil som har gått i noen år, er det ikke til å stikke under en stol at det merkes. I vinter fant jeg ut at varmetrådene i bakruten ikke lenger fungerte. «Det får verkstedmennene ta seg av», tenkte jeg. Men når jeg nå i tillegg fant ut at ingen av de fem lyspærene i det høye bremselyset fungerte, begynte jeg å lure på om dette ikke kunne bli en litt vel drøy verkstedregning. For det er klart, fem lyspærer og varmetråder tyder på at det er noe underliggende i veien. Etter å ha funnet ut at alle sikringene var intakte – en operasjon som var skummelt nok for en bil-idiot – begynte jeg å fundere på hvor det kunne ha gått galt. Leddet mellom bil og bakluke skilte seg rimelig fort ut, og etter å ha fjernet litt plastikk, fant jeg en rekke slitne og til og med ødelagte kabler. Bildet over lyver litt, for der er allerede reparasjonen i gang. Det så ille ut. «Nytt elektrisk opplegg» tenkte jeg, og så for mitt indre øye tusenlapper med vinger på fly over hustaket.
Men heldigvis ringte jeg min far før jeg begynte med denne operasjonen. Han er en gjør-det-selv-mann av slike dimensjoner at jeg er glad han og jeg faktisk ligner på hverandre, ellers ville nok noen kunne ha funnet på å beskylde min mor for å ha vært ute en tur. Han mente at nytt opplegg slettes ikke var nødvendig, for det måtte da gå an å fjerne noen paneler og komme til slik at man kunne skjøte disse ledningene! Han forklarte meg også hvilket utstyr som skulle til. Etter en inspeksjons- og handlerunde var jeg tre hundre kroner fattigere, men full av pågangsmot. Med ærefrykt fjerna jeg én og én ødelagt ledning, mens jeg erstattet den med en ny, fin en fra Exim med samme eller større tykkelse. Det var skummelt, men i ettertid må jeg påstå at det faktisk gikk veldig greit. Hemmeligheten er å være systematisk, tror jeg.
Når jeg da i ettertid kunne konstatere at bakrutelyser virket, og det ikke var mulig å se at noen hadde vært under tak og bak paneler, var det ikke fritt for at jeg var Veldig Stolt. Og det er jeg forsåvidt ennå.
¹ For den som skulle lure, så er del 1 i denne serien bloggingsen Briggs, Stratton og meg. Denne gressklipperen står imidlertid igjen, men det fikk ikke engang pappa fikset, så det kan jeg leve med.
Rosenborgs hovedtrener Per-Mathias Høgmo er sykmeldt i 2 måneder fra i dag. Jeg har ikke noe problem med å forstå at en slik jobb kan føre til utbrenthet, og jeg ønsker Høgmo god restitusjon og hjertelig velkommen tilbake.
Men er det bare helt tilfeldig at dette skjedde kun kort tid etter at Tom Nordlie ble arbeidsledig? Få inn superreserven, sier jeg!