Stikkordarkiv: Manneskolen

Nå går det mot sommer!

Publisert av
3

… for i dag har jeg skifta til sommerhjul på bilen! Jeg lurte lenge på om jeg skulle sette bort dette til fagfolk i år, men jeg gidda altså en gang til. Og i ettertid slår det meg at det egentlig ikke er så mye jobb, bare man stiller forberedt, og gjør det så lite ubehagelig som mulig. Og så er det noen tips man bør ta med seg, da:

1. Bruk en god jekk

Den siste bilen vi kjøpte oss har en helt grei jekk, men mange av de jekkene som er med nyere biler, er bare til pynt eller nød. En garasjejekk fra Biltema eller lignende, gjør jobben til noe mye hyggeligere – og ikke minst, sikrere. Men les instruksjonsboka til bilen, og bruk de tiltenkte punktene for å jekke den opp.

2. Bruk et hjulkryss og vektstangprinsippet

Det følger sjelden med noe skikkelig hjulkryss når du kjøper bil, heller. Det er omtrent en nødvendighet. Jeg har et slikt, og jeg bruker et stålrør i tillegg. Hjulmutrene sitter nemlig uforskammet godt enkelte ganger, og å ødelegge rygg og armer på å slite med slike, gjør hele jobben til noe utrivelig. Et hjulkryss og en vektstang, gjør dette til en lek!

Dersom du faller for fristelsen til å bruke vektstanga til å stramme mutrene også, så vær forsiktig – de skal sitte veldig godt, men ikke jæ**ig godt!

3. Husk å ha det behagelig

Da jeg var ung, var det ikke noe problem å knele på asfalten og bære minst to hjul om gangen. Det var den gangen jeg, med hjelp av Ellen, skifta hjul på vår gamle Ford Ka på 16 minutter! Men nå tar det lengre tid. Og nå setter jeg av god tid, jeg bærer ikke mer enn hva jeg er komfortabel med, jeg bruker et sitteunderlag under knærne når jeg kneler foran hjulet og så videre. Det handler ikke om å vinne kampen i depotet, det handler om å vinne familiens respekt – og den får du selv om du ikke pines.

Så planlegg, og sørg for at du har alt du trenger før du begynner. Og iverksett gjerne tilgjengelige barn til bæring og slit.

4. Gjør deg ferdig

Det å rydde på plass jekk, verktøy og slikt, tror jeg alle kan. Men hva med vinterhjulene? Du triller dem vel ikke bak i garasjen og later som ingenting, gjør du vel? Noe av det viktigste med hjulbytte, er å gjøre klart for neste gang! Vasking av hjul er et «must». Og der er det kjemikalier som gjelder.

Jeg har brukt av den typen som du sprayer på, venter til den blir lilla og deretter skal du spyle den av. Det fungerer selvfølgelig ikke så enkelt, mitt tips er å spraye på, vent veldig lenge – kjemikaliene må få tid til å virke – og vask deretter av med vann med vanlig oppvasksåpe. Spyl rent, og felgene er som nye! Da blir det mye hyggeligere å ta dem frem ved neste skifte.

Og du verden hvor mandig du føler deg når du er ferdig! Det er nesten så det er sin egen belønning!

The making of a man part IV – the home alone fæst

Publisert av
4

Da jeg var liten, gledet jeg meg veldig til å bli voksen. Det har jeg stort sett fortsatt med siden. Da jeg som 17-åring begynte å forsørge meg selv, kjente jeg etter følelsen av å endelig være voksen, men forgjeves. Det samme da jeg ble 18 år og myndig, da jeg avtjente verneplikten, da jeg gifta meg, fikk barn, kjøpte hus … — Jeg tror egentlig jeg venter ennå.

Men likevel, noen milepæler som i alle fall burde vekke litt voksenfølelse passeres jo, og i dag har jeg hatt en slik. Ellen tok med seg guttene våre til besøk hos bestemor og bestefar, og alt lå til rette for en heidundrende hjemme-alene-fest. I gamle dager ville dette medført stadig telefonering for å finne ut hvor folk er, og har tenkt seg. Nå vet jeg at stort sett alle jeg kjenner er hjemme med kone og barn, så da lever hjemme-alene-festene virkelig opp til navnet sitt.

Og hittil har det gått glitrende. Jeg har ryddet på kontoret mitt uten stadige avbrudd av noen som heller vil leke med tog, jeg har laget og spist veldig usunn junkmiddag uten bekymring for annet enn eget kolesterolnivå, og jeg har drukket tre øl. Nå lurer jeg på om jeg skal se litt på TV, uten å bekymre meg for om det som står på er barnevennlig. Whohoo — party!

Det merkeligste av alt, er at det egentlig er veldig godt …

Bilfiksing

Publisert av
Svar

Selv om jeg har blitt riktig for en gjør det selv-mann å regne, skal jeg likevel ikke late som om jeg er noen bilreparatør. Så når det skal fikses «stabilisatorstag» og slike ting jeg ikke vet hva er, hopper jeg gladelig til side og overlater arenaen til fagfolk.

I tillegg til de nevnte stabilisatorstagene, er det tid for service og EU-kontroll, samt at det vissnok sto en spiker i det ene dekket. Nå er det full renovering utvendig her hos Sveins Auto i Bodø, så jeg mistenker spikeren for å være lokal, uten at jeg så noen grunn til å bråke mer om det.

Sveins Auto er butikken hvor vi kjøpte bilen, og det er også hit vi helst drar for planmessig vedlikehold. Her får vi stort sett god service, og Svein Auto er det eneste verkstedet jeg har vært ute for som ga meg en regning på et lavere beløp enn i det skriftlige tilbudet jeg hadde takket ja til – siden jobben var enkelere enn de hadde fryktet. Sånt inngir tillit!

Men av og til tar service tid. Så etter at jeg var ferdig på møtet jeg skulle i, har jeg vært innom alle butikkene jeg finner interessant, jeg har sett på alle de nye, fine Fordene, de litt mindre fine brukte Fordene, drukket to kopper med overraskende god automatkaffe – og ennå venter jeg …

Men OK – litt lettere å vente da jeg fant ut at det er et åpent nettverk her, da. I slike tilfeller er micropc’en god bagasje å bære på!

The making of a man part III – the dugnad

Publisert av
3

Enkelte av denne bloggens lesere er visst sånne urbane blokkmennesker hvor begrepet «dugnad» består i å skvette litt maling på et par lekeapparat, men ikke her i suburbia. Når naboen mininviterte til dugnad, skulle det støpes gulv!

Naboen min er nemlig en sånn «gjør-det-selv»-mann på grensen til det machosistiske. Han har ikke bygd huset selv, det ville nok vært for enkelt, han har heller bygd sammen to eldgamle hus, som han stort sett endrer alt på. Og i dag skulle den ene delen få seg nytt betonggulv.

Er det noen som vet hvor mye betong som trengs til et gulv? Det gjør jeg. Det er mye. Ola – i begynnelsen med hjelp fra Odd – blanda betongen, Anders og meg trilla den inn i ufattelig tunge trillebårlass, og Arnt – som altså er den gjør-det-selv-machosistiske naboen – lagde pent gulv av det hele. Det er nok antageligvis det tyngste arbeidet jeg har gjort siden jeg sluttet som servitør, men du verden hvor godt det var å være ferdig! Og aldri smaker øl bedre enn når man virkelig har fortjent det.

Så nå har jeg vært med på enda en ting av det de voksne gjør. Og gjett om Arnt skal få lov til å hjelpe meg med de vanskelige skapdørhåndtakene!

The making of a man part II¹

Publisert av
3

Vi har en flott bil, etter min mening. En Ford Focus, kjøpt hos Sveins Auto i Bodø. Da vi kjøpte den, var den en «nyere bruktbil». Etter det har vi brukt den noen år, så da er den vel en «ikke fullt så ny lenger-bruktbil»? Eller kanskje bare en brukt bil. I sommer kjørte vi 300 mil med denne maskinen, og at den preges av en slik tur, er vel ikke mer enn forventet.

Når man har en bil som har gått i noen år, er det ikke til å stikke under en stol at det merkes. I vinter fant jeg ut at varmetrådene i bakruten ikke lenger fungerte. «Det får verkstedmennene ta seg av», tenkte jeg. Men når jeg nå i tillegg fant ut at ingen av de fem lyspærene i det høye bremselyset fungerte, begynte jeg å lure på om dette ikke kunne bli en litt vel drøy verkstedregning. For det er klart, fem lyspærer og varmetråder tyder på at det er noe underliggende i veien. Etter å ha funnet ut at alle sikringene var intakte – en operasjon som var skummelt nok for en bil-idiot – begynte jeg å fundere på hvor det kunne ha gått galt. Leddet mellom bil og bakluke skilte seg rimelig fort ut, og etter å ha fjernet litt plastikk, fant jeg en rekke slitne og til og med ødelagte kabler. Bildet over lyver litt, for der er allerede reparasjonen i gang. Det så ille ut. «Nytt elektrisk opplegg» tenkte jeg, og så for mitt indre øye tusenlapper med vinger på fly over hustaket.

Men heldigvis ringte jeg min far før jeg begynte med denne operasjonen. Han er en gjør-det-selv-mann av slike dimensjoner at jeg er glad han og jeg faktisk ligner på hverandre, ellers ville nok noen kunne ha funnet på å beskylde min mor for å ha vært ute en tur. Han mente at nytt opplegg slettes ikke var nødvendig, for det måtte da gå an å fjerne noen paneler og komme til slik at man kunne skjøte disse ledningene! Han forklarte meg også hvilket utstyr som skulle til. Etter en inspeksjons- og handlerunde var jeg tre hundre kroner fattigere, men full av pågangsmot. Med ærefrykt fjerna jeg én og én ødelagt ledning, mens jeg erstattet den med en ny, fin en fra Exim med samme eller større tykkelse. Det var skummelt, men i ettertid må jeg påstå at det faktisk gikk veldig greit. Hemmeligheten er å være systematisk, tror jeg.

Når jeg da i ettertid kunne konstatere at bakrutelyser virket, og det ikke var mulig å se at noen hadde vært under tak og bak paneler, var det ikke fritt for at jeg var Veldig Stolt. Og det er jeg forsåvidt ennå.

¹ For den som skulle lure, så er del 1 i denne serien bloggingsen Briggs, Stratton og meg. Denne gressklipperen står imidlertid igjen, men det fikk ikke engang pappa fikset, så det kan jeg leve med.

Briggs, Stratton og meg

Publisert av
11

Det er litt rart. Da jeg fikk barn, var det selvfølgelig helt enestående. Og da vi kjøpte oss hus, ble det ennå bedre. Ny bil har vi også fått oss, og alt det som hører med til å bli småborgerlig. Men det var først når jeg kjøpte gressklipper at jeg virkelig kjente at jeg var etablert!

Det var en Briggs&Stratton 35, pakket inn i et merke som jeg tror het “Inter Garden”, og den var skrekkelig billig på Byggmix. Det spilte ikke så stor rolle for meg, det viktige for meg var at den startet, og at den klipte plenen. Og det gjorde den. I to år, med tildels ekstremt stemoderlig behandling. Men i vår fant den ut at nok var nok.

Jeg prøvde å starte den, pumpet bensin inn, dro i snora – og den gikk i 2 sekunder før den døde hen. Jeg gjentok denne operasjonen ca. ett tusen ganger, men fikk ikke noe annet resultat. Jeg er en absolutt noldus (eller nogsakt, jeg er ikke sikker på hva som er verst av de to) når det gjelder motorer, så etter å ha sjekket oljen, som var OK, var jeg egentlig ganske blank. Gressklipper’n min, symbolet på at ting gikk etter planen, var død, og det var ikke noe jeg kunne gjøre med det. Ting gikk definitivt ikke etter planen.

Jeg lånte naboens klipper for å få slått noe av den åkeren jeg tidligere kalte plen før jeg kontaktet noen potensielle reparatører. De kunne jo kanskje se på den. I løpet av sommeren. Jeg var litt rådvill.

Men så fikk jeg besøk av min gode venn Espen, som absolutt ikke er noen motornoldus (eller var det nogsakt?). «Kondens», sa han med selvsikker mine etter å ha hørt om hvor den hadde stått parkert den siste vinteren, og hvordan den oppførte seg. «Tøm på litt rødsprit i bensinen, og dra til du ser mannen med ljåen». var hans oppskrift. Når han sa «dra», regnet jeg med han snakket om den der snora som starter klipperen når den virker.

Espen hjalp meg også med dette, og med litt ekstrahjelp med bensinpumpeknappen, fikk vi faktisk liv i klipperen. Den bråkte og gikk ujamnt, men den gikk. Og med den hyggelige opplevelsen, slo jeg meg til ro med at den også ville bli brukandes når det en gang ble gressklippevær.

I dag ble det endelig vær til å klippe plenen, og jeg skulle prøve samme oppskrift. Det gikk en stund, men ikke lenge. Briggs og Stratton hadde ikke lyst til å jobbe i dag. Litt mer rødsprit og mye mer godsnakk hjalp heller ikke. Espen var langt unna, og jeg måtte gjøre noe så skremmende som å tenke selv. Uff.

Det som slo meg, var at kondens i bensinen måtte kunne fikses ved å bytte ut bensinen! Jeg fikk konemor til å hjelpe meg med å tømme ut det vi fikk ut – de lager visst ikke bensintanker for at de skal kunne tømmes – og jeg fjernet restene i bensintanken med tørkerull. Når det så var tørt og fint, sprayet jeg et snev CRC 5-56 i bensintanken, og det jeg tror Espen kalte «Flottørkammer», før jeg etterfylte med ren bensin. Så pumpet jeg tre ganger, som forskriften sier, og prøvde å starte klipperen. Den gikk i 2 sekunder før den døde hen. Men så husket jeg Espens ord om å «dra til du ser mannen med ljåen», og jeg regnet fremdeles med at han snakket om startsnora, og etter ti-tolv voldelige drag, brummet den fornøyd. Og jevnt.

Verken Briggs eller Stratton protesterte en eneste gang under klippingen. Jeg er veldig takknemlig for Espens gode råd – og veldig stolt over meg selv, og min evne til å lære på mine eldre dager. Til og med en nogsagt (eller var det noldus?) som meg, kan altså få en syk gressklipper på beina igjen. Og så er hele plena kort og nyklipt.