Tidlig i mai var det altså varmerekord for årstiden her i Nordland, så varmt om natten at vi ikke fikk sove og perfekt grillvær. Enkelte måtte til og med blogge til vårens pris (se også En vakker dag i mai …, Én sky på himmelen, The Janus Face of Spring og muligens også Jordbærdrømmer). Men alt har en ende – i natt var det null grader, og da jeg kjørte hjemmefra i dag, var det snø på bakken.

Og som nevnt tidligere, er jeg en forsiktig sjåfør. Så når det er snø på bakken og jeg har sommerdekk, kjøres det forsiktig, og jeg prøver å ta hensyn til andre som ferdes på veien. Som for eksempel

Til sølvgrå Saab på vei sørover gjennom Salten mandag morgen

Når du tok meg igjen før den ene tunnelen, skjønte jeg jo at du hadde planer om å kjøre fortere enn meg. Det var derfor jeg lå et stykke under 80 km/t på det lange, oversiktlige strekket uten noen trafikk i mot (før Setsåhøgda, for de lokalkjente). Der var det lett og velegnet å kjøre trygt forbi. Jeg vil derfor alltid lure på hvorfor du heller valgte å vente til vi hadde passert Setså, og heller prøvde å kjøre forbi på et uoversiktlig, svingete veistykke – noe som selvfølgelig ikke gikk, slik at du måtte avbryte forbikjøringen for å slippe og bli plukket ut av motorrommet på den hvite Toyotaen som kom i mot.

Som den livsglade mannen jeg er, stoppet jeg praktisk talt opp på det som minner mest om et rett stykke vei i dette området, og blinket meg ut for å slippe deg forbi. Men til neste gang kan du huske at hvis du ligger bak en bil som kjører fem kilometer i timen under fartsgrensa, det er korte, gule striper som skiller kjørefeltene og det er en liten kilometer med tom vei foran dere, er det slike situasjoner som er egnet til å kjøre forbi.

På forhånd takk!

På Digi.no leser jeg om et firma som har funnet en måte å gjøre prosessorer raskere på. Det skal foregå omtrent slik:

Multigigs alternativ går ut på å bruke Möbius-aktige strukturer som på en måte resirkulerer energien i klokkeslagene. Løsningen krever et stort antall lukkede sløyfer som automatisk synkroniserer klokkepulsene.

Fra Ny teknikk for kjøligere prosessorer. Uff, at jeg ikke tenkte på det selv, da!

Det er 5. mai, et godt stykke nordenfor polarsirkelen. Klokka er ti på åtte om kvelden, og det er 22 grader ute!

I fjor på denne tiden begynte vi å se antydning til gresset på plena. I år er vi ferdig med å rake. Det har vissnok aldri før vært så varmt så tidlig, før. Noe er helt definitivt feil.

Men det er egentlig helt i orden.

I Vegars blogg ble det kommentert et gammelt innlegg om alternative røykeadvarsler, og i den forbindelse nevnte Vegard at det kan være vanskelig å slutte å røyke. Det kan det selvfølgelig være, men det er slett ikke umulig. I og med at selv jeg med såpass lite selvdisiplin som jeg utviser, greide det, kommenterte jeg tråden med min helt egenutviklede sjutrinnsplan for å slutte og røyke, og siden formålet er godt, poster jeg den gjerne her, også:

1. Bestem deg. Ikke vent på at “noe” skal ta avgjørelsen for deg, det er du som bestemmer over ditt liv. Det var du som bestemte deg for å begynne, og det må være du som bestemmer deg for å slutte.
2. Trapp ned, prøv å kutte ut de «faste røykene» — den etter maten, den første når du er ute og drikker og så videre. Erstatt gjerne denne med noe annet, kanskje en liten tur på treningsstudio, en rask sykkeltur eller noe sånt. Lag mentale notat over grunner til å slutte, og fordeler med å være røykfri.
3. Finn en dato. Når denne kommer, kaster du alt av utstyr og bestemmer deg for at nå er du røykfri!
4. Vær oppmerksom på alle nye situasjoner etter at du har sluttet. For eksempel første gang du er på besøk til røykende venner, første gang du er på byen, første ferietur, første konsert … Det er i slike situasjoner man pleier å sprekke.
5. Når du kjenner stor trang, så gå ut i frisk luft, og trekk pusten så dypt du greier. Kjenn at lungene fylles av oksygen, og spør deg selv om du egentlig vil bytte ut denne med nikotin.
6. Be om forståelse fra alle røykende venner, og søk støtte hos de ikkerøykende, spesielt andre eksrøykere. Hold deg unna de stedene hvor det røykes mest de første par månedene.
7. Kjøp deg en pakke nikotintyggis før punkt 3. Les bruksanvisningen nøye, men ikke begynn å bruke av den. Spar den heller — slik at hvis du sprekker, kan du heller sprekke med en tyggis enn en sigarett.

Jeg kjenner mange som angrer på at de begynte å røyke, men jeg har ennå til gode å møte noen som angrer på at de sluttet. Lykke til!

Tankar frå varanger skriver om årets første utepils, og rent tilfeldigvis nøt jeg også denne i helga.

Her er Trude og meg på Bryggerikaia i Bodø på lørdag. Øllet var godt, solen varmet … En flott kveld. Men «Tankar frå varanger» er en sånn blogg som også gjør seg noen tanker, og om utepilsen skrives det:

Eigentleg er vel det med utepils eit sørnorsk fenomen. Folk i det nordlegaste har sett det på fjernsyn, eller dratt sørover og tatt utepilsen på Aker Brygge og andre stader. Her nord er det meir slik at me nærast skottar litt engsteleg rett opp for å sjå om det dett eit snøflak ned i pilsglaset.

Nå er jeg relativt langt sør for Varanger, men likevel nord for polarsirkelen, og jeg vil på det sterkeste protestere mot at utepilsen ikke skulle være noe fullverdig, Nord-Norsk fenomen! I Nord-Norge har folk kanskje mer enn andre steder alltid vært nær naturen og ute i elementene. Og vi er ute både vinter og sommer, noen av oss priviligerte slipper unna med å måke innkjørselen de kaldeste januardagene, mens andre må dra på Lofotfiske.

Om vinteren er det selvfølgelig ofte ganske lite hyggelig å være ute, mens det om sommeren er desto bedre. Årets første utepils er en feiring av dette. Javel, kanskje kommer det et snøfnugg igjen, kanskje ligger islaget tjukt på eventuelle ølrester lenge før det siste bordet er ryddet, men uansett: Det går mot den tiden da det blir stadig enklere å måke innkjørselen. Og det fortjener en feiring.

Denne helgen er jeg i Bodø, på fylkesstyremøte i Nordland SV. Et veldig interessant møte hvor jeg får diskutere viktige saker med flere av de flinkeste politikerne jeg kjenner. Og denne gangen fikk jeg til og med en anledning til å ta med Ellen på en øl!

Men OK – noe av det viktigste i slike sammenhenger, er å få sove rimelig greit. Jeg har tidligere blogget om hotellrom av ymse standarder. Her i Bodø er jeg plassert på Norrøna Hotell.

Dette er et hotell som er et underbruk av SAS-hotellene, men det er likevel absolutt anbefalingsverdig. Her har vi rene og pene rom, godt miljø for ikke-røykere, parkett på gulvet og badekar på badet (gjelder sikkert ikke alle rom), nødvendige kanaler på TV og god og trivelig service!

Norrøna er et enkelt og relativt rimelig hotell, det er det ingen tvil om. Men når jeg bor på hotell på andres regning, synes jeg det er helt i orden. Likevel er det viktigste med Norrøna at det er rent, pent og hyggelig, og at det er trådløst nettverk her. Et flott hotell,egentlig!

Tusen takk til Liv som sjekket meg inn. Liv er helt sjef!

Amfi er etter eget utsagn ‘Norges største kjøpesenterkjede’.

Stort er det i alle fall. Og det er litt imponerende å se hvor Narvik sentrum har vokst på de få årene siden jeg var her sist.

Men når Ellen nå ser dette bildet, er det mulig at det ikke blir så mange år til neste gang jeg kommer hit igjen …

Jeg er som flere kanskje har fått med seg litt sånn halvfanatisk motstander av røyking. Det er flere grunner til det, blant annet at jeg sjøl røyka i mange år og dermed vet at det går helt greit å slutte. Det at nær familie er så syk av røykepåført kreft at det går mot slutten, hjelper også på. Og så har jeg blitt rimelig overfølsom for røyk etter hvert, slik at jeg av og til bare må si i fra.

Denne overfølsomheten er det som gjør at jeg må ha røykfrirom på hotell, også. Vanligvis går dette helt greit, hun som oftest bestiller hotellrom for meg er klar over dette ønsket fra meg, og pleier å skaffe meg utrolig fine rom med god luft. Men når vi nå skulle på Fylkesting i Narvik, hadde visst hotellet fått det litt for travelt.

Ved innsjekkingen hadde nemlig resepsjonisten på Grand Royal Hotel Narvik fått det for seg at jeg skulle ha røykerrom, og han ble litt perpleks da vi fortalte at det skulle jeg definitivt ikke. Men han fant et rom til meg til slutt.

Da jeg kom inn på rommet, luktet det ikke slik som jeg er vant til. Dersom det virkelig var et ikkerøkerrom, så hadde det ikke vært det særlig lenge, for å si det sånn. Og det at det lå fyrstikker i askebegeret samt at det var svimerker på nattbordet ga heller ikke det inntrykket jeg lette etter.

De som røyker, aner ikke hvordan det egentlig lukter i et rom der det røykes. Men kan holde vinduene åpne, sitte under vifter eller hva som helst, det hjelper ikke. En eim av nikotin og sur tjære gjennomtrenger alt. Gardiner, møbler, madrass, puter … alt virker å være innsmurt med seig, søtlig, kvalm askelukt. Jeg prøvde å se om det gikk an å bo på rommet, men etter en halv time kjente jeg hvordan tjæra begynte å feste seg ved meg, og jeg måtte si i fra til resepsjonen.

Resepsjonssjefen var ren velvilje. Hun måtte jonglere litt, men i og med at jeg bare skulle ha én natt på hotellet, fikk hun meg inn i den røykfrie 5. etasje. Og her var rommet renere og mindre luktende, det er en ting, men det var også langt mer velholdt og mye penere pusset opp!

At ikkerøykere har bedre helse og kjenner smak bedre enn røykere, har jeg visst lenge, men at vi bodde såpass mye bedre, det var nytt for meg!