PC-world har skrevet artikkelen med tittelen over, og selv om jeg dessverre ikke har fått prøvd noen iPhone, er jeg den meget lykkelige eier av en Android-telefon, og ut fra det ståstedet er jeg helt enig med artikkelen.

Min HTC Desire er nemlig utvilsomt den morsomste og mest nyttige «dingsen» jeg kan huske å ha eid. Og de fordelene som PC-World nevner er jeg helt enig i er viktig: Multitasking, aktive vidgets, et beskjedsystem som hele tiden virrer i bakgrunnen og frihet med tanke på hvilken hardware jeg ønsker å kjøre på er ting som betyr mye for meg.

Jeg liker også «Market», plassen der jeg enkelt kan laste ned programvare til telefonen min. Der finnes det en mengde programmer, alle jeg kan laste ned i Norge er helt gratis og det som mange ser på som en ulempe, at ikke alle programmene er gjennomtestet og fiks ferdige, ser jeg egentlig på som en fordel: Jeg har lasta ned flere program hvor jeg har ønsket meg annen eller utvidet funksjonalitet, og med en mail til utvikleren, har jeg faktisk fått det ved et par anledninger!

Men det morsomste med denne lille artikkelen er likevel å se hvilke reaksjoner den framprovoserer hos mange som av en eller annen grunn ser på mobiltelefonvalg som religion. Jeg leser til stadighet erklæringer på Twitter om hvor genialt alt du kan gjøre med en iPhone er, og hvor mye bedre Apples produkter er enn alle andre produkter. Jeg regnet dermed med at det var kosher å poste slikt på Twitter, Men min post om denne artikkelen pådro sen tidvis aggressive svar.

Artikkelen var ikke uavhengig, ble det påstått. Jeg tror at PC-World er rimelig uavhengige i forhold til mobiltelefonprodusenter, og stilte spørsmålstegn ved denne påstanden. Etter hvert fremkom det visst at det var objektivitet som mangla, men på den ene siden synes jeg denne artikkelen er såpass objektiv som man kan forvente, og på den andre siden mener jeg at objektivitet som kriterie for anmeldelser av produkter egentlig er litt søkt, det må forventes at leserne greier å skille mellom faktiske opplysninger og journalistens personlige preferanser.

Videre ble jeg mer eller mindre «uthengt» som en «hater» (leses på engelsk, og er visst et skjellsord på de som ikke elsker Apples produkter) med en gang jeg postet en link til denne artikkelen. Altså: Jeg liker Android. Jeg synes det er et glimrende system. Det innbefatter at jeg nok har en tilbøyelighet til å tro på de som sier at systemet jeg liker er bedre enn andre systemer. Å blande inn følelser som kjærlighet og hat i dette, synes jeg blir en pervertering av debatten.

Nå regner jeg med at de fleste leserne mine ramla av for ganske lenge siden — det er ikke så mange som leser mer enn 140 tegn for tiden. Men jeg skal likevel prøve å ende opp med en konklusjon: Mange av iPhone-brukerne jeg har opplevd den siste tiden, ser ut til å lide sterkt under Stockholm-syndromet. Det er ikke noe problem for dere at jeg liker Android. Det er heller ikke noe problem for dere at PC-Worlds journalist Aksel Edgar-Lund synes Android leverer bedre enn iPhone. Akkurat som jeg ikke har noe problem med at dere velger iPhone.

Det er bare ting. Det er fordeler og ulemper med begge to. Herlighet, jeg kan lage en liste over fordelene med min gamle Sony Ericsson k800i framfor min HTC Desire, dersom noen skulle ønske seg det. Det er da ikke noe å bli så sint over?

Her er et bilde av et hjørne i kjelleren vår. Dessverre bare et mobilbilde med motlys, men det viser altså hvor enkelt man kan plassere en dedikert server i et hus som egentlig ikke har plass til det.

Serveren har jeg skrevet om før, den står altså i en krok i kjelleren med en drøy terabyte lagringsplass, raid og nattlig backup. Den brukes, som du sikkert skjønte, mest som lagringsplass. I tillegg gjør den noen enkle jobber i hjemmenettet, som mediaserver for PS3, DHCP- og DNS-server.

Og så er det alltid morsomt å ha en server, da!

Problemet var i utgangspunktet plass. Men det var den gangen vi hadde en 19-tommers CRT-monitor stående ved siden av den. Jeg vet ikke om du husker dem? De var store. Da vi fikk en «ledig» 17-tommers Samsung LCD-skjerm, ble ting litt mer plasseringsvennlig. Men fremdeles var server«rommet» preget av bruskasser og balanse. Du spør deg kanskje hvorfor jeg absolutt må ha en skjerm der, det meste av serveradministrasjon kan jo skje via fjernstyring, og det er helt riktig. Men siden dette er en server som det utføres en del prøving og feiling på, har det hendt fra tid til annen at den ikke har noen nettverkstilknytning. Og da er det vanskelig å fjernstyre.

Det viktigste med serveren min, utover jobben den gjør, er at den ikke tar stor plass. Dette er tross alt et hjem, og vi har ikke tatt oss råd til noe dedikert teknisk rom. Den endelige løsningen måtte derfor være både funksjonell og plasseringsvennlig.

Jeg endte opp med en «hobbyplate» på 30×120 cm og noen hylleknekter. Jeg borret noen hull i platen til kabelgjennomføring, og skrudde den opp på veggen i «ståhøyde». Så slipper jeg å tenke på plass til noen stol. Serveren står under hylla, og skjermen er skrudd opp på veggen med det billigste VESA-festet jeg fant på Komplett.

På bildet ser du dette. Du ser også tastatur, mus og backupdiskene på hylla, og serveren under. I forkant av serveren, noe som ikke vises så godt på bildet, står det en UPS, som ble innkjøpt etter at sikringen gikk for andre gang mens vi var på ferie. UPSen sørger for at serveren skrur seg av pent og rolig dersom strømmen skulle forsvinne igjen.

Ingenting «stikker utenfor» hylla. Her har jeg altså et komplett «serverrom» på under en halv kvadratmeter gulvplass. Enkelt og greit! Så selv om du ikke kan kjøpe deg rackskap eller føler for å bygge på huset, skal du ikke se bort fra at du kan få deg en skikkelig server i hjemmenettet ditt!