Ni ting Android gjør bedre enn iPhone

PC-world har skrevet artikkelen med tittelen over, og selv om jeg dessverre ikke har fått prøvd noen iPhone, er jeg den meget lykkelige eier av en Android-telefon, og ut fra det ståstedet er jeg helt enig med artikkelen.

Min HTC Desire er nemlig utvilsomt den morsomste og mest nyttige «dingsen» jeg kan huske å ha eid. Og de fordelene som PC-World nevner er jeg helt enig i er viktig: Multitasking, aktive vidgets, et beskjedsystem som hele tiden virrer i bakgrunnen og frihet med tanke på hvilken hardware jeg ønsker å kjøre på er ting som betyr mye for meg.

Jeg liker også «Market», plassen der jeg enkelt kan laste ned programvare til telefonen min. Der finnes det en mengde programmer, alle jeg kan laste ned i Norge er helt gratis og det som mange ser på som en ulempe, at ikke alle programmene er gjennomtestet og fiks ferdige, ser jeg egentlig på som en fordel: Jeg har lasta ned flere program hvor jeg har ønsket meg annen eller utvidet funksjonalitet, og med en mail til utvikleren, har jeg faktisk fått det ved et par anledninger!

Men det morsomste med denne lille artikkelen er likevel å se hvilke reaksjoner den framprovoserer hos mange som av en eller annen grunn ser på mobiltelefonvalg som religion. Jeg leser til stadighet erklæringer på Twitter om hvor genialt alt du kan gjøre med en iPhone er, og hvor mye bedre Apples produkter er enn alle andre produkter. Jeg regnet dermed med at det var kosher å poste slikt på Twitter, Men min post om denne artikkelen pådro sen tidvis aggressive svar.

Artikkelen var ikke uavhengig, ble det påstått. Jeg tror at PC-World er rimelig uavhengige i forhold til mobiltelefonprodusenter, og stilte spørsmålstegn ved denne påstanden. Etter hvert fremkom det visst at det var objektivitet som mangla, men på den ene siden synes jeg denne artikkelen er såpass objektiv som man kan forvente, og på den andre siden mener jeg at objektivitet som kriterie for anmeldelser av produkter egentlig er litt søkt, det må forventes at leserne greier å skille mellom faktiske opplysninger og journalistens personlige preferanser.

Videre ble jeg mer eller mindre «uthengt» som en «hater» (leses på engelsk, og er visst et skjellsord på de som ikke elsker Apples produkter) med en gang jeg postet en link til denne artikkelen. Altså: Jeg liker Android. Jeg synes det er et glimrende system. Det innbefatter at jeg nok har en tilbøyelighet til å tro på de som sier at systemet jeg liker er bedre enn andre systemer. Å blande inn følelser som kjærlighet og hat i dette, synes jeg blir en pervertering av debatten.

Nå regner jeg med at de fleste leserne mine ramla av for ganske lenge siden — det er ikke så mange som leser mer enn 140 tegn for tiden. Men jeg skal likevel prøve å ende opp med en konklusjon: Mange av iPhone-brukerne jeg har opplevd den siste tiden, ser ut til å lide sterkt under Stockholm-syndromet. Det er ikke noe problem for dere at jeg liker Android. Det er heller ikke noe problem for dere at PC-Worlds journalist Aksel Edgar-Lund synes Android leverer bedre enn iPhone. Akkurat som jeg ikke har noe problem med at dere velger iPhone.

Det er bare ting. Det er fordeler og ulemper med begge to. Herlighet, jeg kan lage en liste over fordelene med min gamle Sony Ericsson k800i framfor min HTC Desire, dersom noen skulle ønske seg det. Det er da ikke noe å bli så sint over?

Åtte år!

Bloggen min er åtte år i dag!

19. juni 2002 ble det første, korte innlegget på denne bloggen postet, så i dag feirer den åtte år!

Jeg skal være den første til å innrømme at oppdateringsraten er skammelig, men åtte år er jo ingen alder, så bloggen er på ingen måte avskrevet ennå! Det er postet 1.622 artikler i bloggen, og disse har fått 7.116 kommentarer. Jeg synes vi har vært flinke, jeg!

Det som mangler åtteåringen er selvfølgelig bedre koblinger mot sosiale medier, så det er på tegnebrettet. Men klok av skade skal jeg ikke forlove meg noe som helst. Det jeg kan love, er at bloggen blir liggende her, og at jeg nok kommer til å poste noen mer eller mindre veloverveide innlegg innimellom.

Gratulerer med dagen, bloggen!

Melodi Grand Prix 2010

I kveld skjer det. Alle Europas glamglade samles foran TV-skjermen for å kose seg med det eneste TV-showet som er mer utskjelt enn regjeringa: Eurovisjonens melodifestival.

Her gir vi poeng for alt det som egentlig teller, det ikke-musikalske. Kategorien «GP-faktor» handler om hvor godt artistene har tilpasset seg sjangeren, og går dermed til fratrekk på totalen. Under årets sending har vi selvfølgelig ikke hjerte til å sitte med PC-en i fanget, så derfor har vi gått på sett semifinaler og fått på YouTube for å kunne avgjøre konkurransen allerede før den har begynt!

 

Utseende

Babe/dude-faktor

Antrekk

GP-faktor

Fremførelse

Sum

 
Aserbajdsjan — Safura — «Drip Drop» 5 4 4 3 3 13 Fin-fin jente, men noe anmasende sang.
Spania — Daniel Diges — «Algo Pequeñito» 4 3 3 5 4 9 Sikkert helt grei egentlig — men vi har liksom hørt det så mange ganger før i MGP-sammenheng!
Norge — Didrik Solli-Tangen — «My Heart is Yours» 5 5 3 4 5 14 Didrik må nok finne seg i å trekkes for GP-faktoren han, også. Men selv om jeg tror på en femteplass, avviser jeg ikke muligheten for en hjemmeseier!
Moldova — Sunstroke Project & Olia Tira — «Run Away» 4 3 2 4 4 9 Går ut i hundre, men roer seg litt etter hvert. Slettes ikke ille, men heller ikke mer. Dama var litt søt, men too much to handle.
Kypros — Jon Lilygreen & The Islanders — «Life Looks Better In Spring» 2 2 2 3 4 7 Alt for mye innpakning av en middelmådig låt.
Bosnia Herzegovina — Vukašin Brajić — «Thunder And Lightning» 2 3 3 3 5 10 Egentlig en ganske god låt, men de mangler rockebandet!
Belgia — Tom Dice — «Me and my guitar» 4 3 3 2 4 12 En litt sjarmerende ballade fra en litt sjarmerende mann. Men den passer nok bedre som siste dans på fritidsklubben enn i MGP.
Serbia — Milan Stanković — «Ovo Je Balkan» 3 1 4 6 3 5 Er det der en mann? Han høres sånn ut, men … dette er sånt som vi bare ser i ét show.
Hviterussland — 3+2 — «Butterflies» 3 3 3 5 5 9 Pen innpakning, kjoler med GP-rekord i paljetter, flinke folk – men en dørge kjedelig ballade.
Irland — Niamh Kavanagh — « It’s For You» 2 2 5 4 5 10 Flere flinke folk. Men dessverre ikke så mye mer spennende enn forrige.
Hellas — Giorgos Alkaios & Friends — «OPA» 4 4 3 5 3 9 Gresk så det holder
Storbritannia — Josh Dubovie — «That Sounds Good To Me» 5 3 4 5 3 10 Fin gutt og kanskje enda finere kordamer. Men er sangen noe særlig, egentlig? Stock og Waterman har laget bedre popmusikk.
Georgia — Sofia Nizharadze — «Shine» 5 4 5 5 4 13 Av alle årets ballader, lurer jeg på om ikke dette er min favoritt.
Tyrkia — maNga — «We Could Be The Same» 2 3 4 2 5 12 Da jeg hørte denne i semien, så fikk jeg ikke helt tak på den. Det har blitt bedre etter hvert. Nå tror jeg at jeg liker den litt.
Albania — Juliana Pasha — «It’s All About You» 2 3 3 5 5 8 Småtøff europop med årets schlãger: felemann.
Island — Hera Björk — «Je Ne Sais Quoi» 2 2 5 3 6 12 Alle homsene som følger MGP fortjente denne låten her. Glimrende eurodisco!
Ukraina — Alyosha — «Sweet People» 4 5 2 2 4 13 Rare greier. Men jeg elsker stemmen hennes, og med tunge gitarriff bak, får jeg assosiasjoner til noe stort, her.
Frankrike — Jessy Matador — «Allez Olla Olé» 5 4 4 2 4 16 Årets tøffeste bassgang, som tåler å spilles høyt. Litt irriterende refreng. Slettes ingen outsider, dette.
Romania — Paula Seling & Ovi — «Playing With Fire» 5 5 4 4 5 15 Slettes ikke ille, egentlig. Selv om det ble litt mye «fire». Liker refrenget! Og Paula er jo kjempesøt, da!
Russland — Peter Nalitch & Friends — «Lost And Forgotten» 2 2 2 2 4 8 Litt sjarmerende, litt originalt men fremfor alt; kjedelig. Bonuspoeng for å stå oppreist i den vinden.
Armenia — Eva Rivas — «Apricot Stone» 5 4 3 6 5 11 Denne falt rett i MGP-fella, selv om jeg må innrømme at Armensk europop er litt fengende.
Tyskland — Lena Meyer-Landrut — «Satellite» 5 6 4 1 5 19 Deilig og sjarmerende. Sangen er også ganske bra. Enn at tysk aksent kunne være sexy?
Portugal — Filipa Azevedo — «Há Dias Assim» 5 4 4 5 4 12 Stiller med knusedeilig ungjente som synger vakkert. Men sangen er minst like kjedelig som innpakningen er fin
Israel — Heral Skaat — «Milim»             Israel kulturboycottes
Danmark — Chanée & N’evergreen — «In A Moment Like This» 4 4 3 6 3 8 At dette skulle slå ut Sverige, er årets mysterium. Jeg har hørt at det har vært snakk om plagiatbeskyldninger, men dette er nok ikke noe plagiat. Det er bare så middelmådig at det minner om alt annet like middelmådig.

Og resultatet ble altså:

  1. Tyskland
  2. Frankrike
  3. Romania
  4. Norge
  5. Røkla

Og vet dere hva?

Solstrålen fra Tyskland greide faktisk biffen! Så for en gangs skyld plukka jeg faktisk riktig vinner! Tredjeplassen min slo også til. Grattis, Tyskland og Lena!

Nummer 1
Foto: Daniel Kruczynski.

Hvorfor jeg har problemer med Apple

Jeg har, i alle fall muntlig og i en del Twittermeldinger, uttalt meg tildels veldig kritisk til Apple og dets stadig sterkere grep om brukerne og verdikjeden. Som oftest blir jeg avfeid med at iPhone er kult, og at jeg bare kan velge noe annet. Begge deler er sant, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg slipper unna av den grunn!

Korreksjon:

Når man skriver om Apple, får man uomtvistelig noe oppmerksomhet. Jeg har derfor blitt gjort oppmerksom på at min antagelse lenger ned om at Apple får penger fra Spotify-abonnementene, er feil — de pengene går rett til Spotify, og klienten er gratis.

Det gleder meg.

Videre mener mange at Digis uttalelse om at Apple vil beholde 30% av omsetningen ikke vil gjelde WiMP. Applikasjonen vil bli gratis på samme måte som Spotify, og folk regner med at betaling for abonnementet vil gå rett til leverandøren — det er bare mobilbetalingen Apple av en eller annen mystisk grunn har et problem med.

Jeg håper de har rett.

Jeg har nemlig valgt noe annet. Jeg har valgt en HTC Desire, en Android-basert telefon som uten tvil er den morsomste og mest anvendelige dingsen jeg noen gang har eid. Jeg bruker den stort sett hele tiden fremdeles, til tross for at jeg har hatt den et par måneder, og fremdeles finner jeg nye og spennende programmer, muligheter og bruksområder. Så jeg greier meg fint uten iPhone. Men betyr det at iPhone greier seg fint uten meg? Kanskje ikke.

Jeg er glad i musikk. De nye tjenestene for streaming av musikk på nettet, som Spotify og WiMP«, er midt i blinken for min måte å lytte til musikk på; nemlig innfallsmetoden. Jeg har hatt abonnement hos begge to, og akkurat nå er det WiMP jeg bruker mest. Både WiMP og Spotify har klienter for Android-telefonen min, og hvis jeg betaler 99 kroner i måneden for et abonnement, kan jeg lytte til den musikken jeg vil når jeg vil. Det er fantastisk.

I et års tid har man også gått og ventet på iPhone-versjonen av WiMP-klienten, men den har latt vente på seg. Og på tirsdag avslørte Digi grunnen til dette: betalingsløsningen, at WiMP betales med telefonregningen, var ikke akseptabel for Apple:

Vi har fått et krav om å endre applikasjonen på grunn av at vi tillater betaling via mobilregningen, noe som er gjennomført, sier informasjonssjef Kristin Breivik Eldnes i Aspiro.

«Muligheten til å omgå Apples rigide kontroll for betaling av innhold falt altså ikke i god jord», skriver Digi videre, «Apple ønsker å tviholde på kontrollen over hele distribusjons- og betalingsplattformen, der selskapet beholder 30 prosent av hver omsatte dollar».

Da skulle man jo tro at iPhone-brukere må betale mer i abbonnement, ikke sant? Telenor og Aspiro, som sammen står bak WiMP, skal jo ha 99 kroner i måneden fra hver kunde. Dersom iPhone-eierne skal være like lønnsomme for Telenor/Aspiro som det jeg er, bør de jo disse brukerne betale 141 kroner eller noe sånt, 42 kroner til Steve Jobs og 99 kroner til WiMP. Men det er det ikke snakk om, WiMP skal koste 99 kroner måneden uansett.

Kanskje du nå har kommet dit at du lurer på hvorfor jeg er så bekymret for Telenor og Aspiros inntjening. Men hvis du tenker deg litt om, tror jeg nok du kommer på det. Fortjenestemarginene i dette markedet er ikke spesielt store. En såpass seriøs aktør som de bak WiMP har i tillegg et begrep om hvor mye de bør tjene på hver kunde. På oss med Android-telefoner får de inn 99 kroner i måneden, mens iPhone-brukere kun bidrar med i underkant av 70 kroner — Apple skal jo ha 30.

Hvis mange nok brukere stiller med iPhone istedet for Android-telefoner, tjener altså Telenor og Aspiro mindre enn de hadde tenkt på tjenesten sin. Og hva tror du at de gjør da? Selvfølgelig, de hever prisen. Eller de lar være å redusere den når de hadde kunnet det. Jeg fikk for eksempel en mail fra Spotify i dag, hvor de lanserte Spotify Unlimited: For 49 kroner får du Spotify uten reklame, men ikke til mobiltelefoner.

Hvorfor denne prisforskjellen på 50 kroner mellom Spotify på PC og Spotify på mobil? Kan det være fordi majoriteten av mobilbrukere har iPhone?

iPhone er så populær at den vil ha en betydelig brukermasse, i alle fall i overskuelig fremtid. I Apples økonomi sitter det en gjøkunge som skal ha 30% av omsetningen. Og det gjør altså at jeg, som ikke vil ha noen iPhone, likevel blir påtvunget en bygselkontrakt hvis jeg ønsker å forholde meg til tjenester som også finnes på iPhone. Og det vil nok bety «omtrent alle» i en lang tid fremover.

Dette er selvfølgelig en genial forretningsmodellfor Apple. For brukerne er den fullstendig bak mål. Det eneste håpet er at myndighetene som skal overvåke slikt, krever at prissettingen blir reell, slik at alle tjenester blir 41% dyrere på iPhone enn på andre telefoner. Da vil vi få se skikkelig konkurranse, da!

MGP 2010 — andre semifinale

Andre semifinale ble en litt mindre sørgelig affære enn den første, og gjør at lørdagskvelden ser ut som om den kan bli litt mindre trist enn hva jeg var redd for i forrigårs.


Ukraina. Foto: Birte Njøsen Horne, lånt fra NRK sine websider

1. Litauen – Inculto – «East European Funk»: Sprekt. Ska-funk med hip-hopinspirasjon. Ser ut som dette kan bli en bedre semi enn den forrige.

2. Armenia – Eva Rivas – «Apricot Stone»: Denne falt rett i MGP-fella, selv om jeg må innrømme at Armensk europop er litt fengende.

3. Israel – Heral Skaat «Milim»: Israel kulturboycottes. Det virka mot Sør-Afrika, så da må vi prøve med andré apartheid-regimer, også.

4. Danmark – Chanée & N’evergreen – In A Moment Like This»: Dette har vi hørt før. Det var kjedelig da også.

5. Sveits – Michael von der Heide – «Il Pleut de L’or»: Nei og nei og nei. Var 70-tallet nettopp på besøk?

6. Sverige – Anna Bergendahl – This Is My Life»: Sangen er ikke så verst, men er det bare jeg som synes hun sliter med stemmen innimellom?

7. Aserbajdsjan – Safura – «Drip Drop»: Sangen var kanskje ikke det mest oppsiktsvekkende, men jeg tåler å se Safura en gang til!

8. Ukraina – Alyosha – «Sweet People»: Merkelig greier. Og voldsom fremføring. Bra stemme, men veldig mye av den …

9. Nederland – Sieneke – Ik Ben Verliefd (Sha-la-lie)»: Smurfe-svensk-topp. Dette var bare fælt.

10. Romania – Paula Seling & Ovi – «Playing With Fire»: Slettes ikke ille, egentlig. Selv om det ble litt mye «fire». Liker refrenget!

11. Slovenia – Ansambel Žlindra & Kalamari – «Narodnazabavni Rock»: Tror de ville tjent på å spille en sang om gangen.

12. Irland – Niamh Kavanagh – » It’s For You»: Flinkt. Og kjedelig.

13. Bulgaria – Miro – «Angel Si Ti»: Englevinger, halvnakne dansere og en disco-smørsanger. Slår aldri feil.

14. Kypros – Jon Lilygreen & The Islanders – «Life Looks Better In Spring»: Nok et gjesp. Alt for mye innpakning av en middelmådig låt.

15. Kroatia – Feminnem – «Lako Je Sve»: Fine kjoler. Høy GP-faktor. Og det er det «beste» jeg kan si om dette bidraget.

16. Georgia – Sofia Nizharadze – «Shine»: Veldig GP dette også – men jeg tror nesten at jeg liker det, av en eller annen grunn!

17. Tyrkia – Manga – «We Could Be The Same»: Litt vanskelig å få tak på denne melodien. Blir den bedre etter noen gjennomhøringer, mon tro?

Favoritter, eller i alle fall låter jeg håper går videre, er Litauen, Armenia, Sverige, Aserbajdsjan, Ukraina, Romania og Georgia.

MGP 2010 — første semifinale

Så var vi i gang. Norge er verter for TV-festen fremfor noen, Melodi Grand Prix, eller Eurovisjonens Melodifestival, og i kveld gikk første semifinalen av stabelen.


Slovakia. Foto: Birte Njøsen Horne, lånt fra NRK sine websider

Jeg må tilstå at jeg ikke ble alt for imponert av kveldens gjennomgang av de 17 låtene som de ti første finelistene skal velges blant:

Moldova: Går ut i hundre, men roer seg litt etter hvert. Slettes ikke ille, men heller ikke mer. Dama var litt søt, men too much to handle.

Russland: Begynner balladekjøret. Litt sjarmerende, litt originalt men fremfor alt; kjedelig. Bonuspoeng for å stå oppreist i den vinden.

Estland: Pianisten er visst veldig sint på piano sitt. Resten av sceneopptredenen var egentlig mest merkelig. Men ikke uten underholdningsverdi!

Slovakia: Umiddelbart må jeg si at vokalisten var bra. Men vi må jo høre sangen, også. Og den er veldig sånn som en øst-europeisk MGP-sang skal være. Dama var nok det beste.

Finland: Tør å synge på finsk igjen. Gøy. Sjarmerende sang og fremføring, men neppe noen vinnerkandidat.

Latvia: Og vi klaga på engelskuttalen til Didrik?! Ellers var det en langsom og pretensiøs, trist affære.

Serbia: Er det der en mann? Han høres sånn ut, men … dette er sånt som vi bare ser en kveld i året. To om de hadde greid seg til finalen.

Bosnia & Herzegovina: De er på rockekjøret i år. Sangen var egentlig ikke så ille, men de sølvkledde kristne skulle vært bytta ut med et rockeband.

Polen: Eplespising på scenen var i allefall noe nytt. Men jeg vet ikke om jeg vil kalle det etterlengtet. Ellers var de til og med så tradisjonstro at de kledde av seg underveis. Men det hjalp ikke stort.

Belgia: En litt sjarmerende ballade fra en litt sjarmerende mann. Men den passer nok bedre som siste dans på fritidsklubben enn i MGP.

Malta: Vi holder oss i klinetangotakt, men med Malta kommer MGP-arrangementet på det. Sangen er et vakkert gjesp. Har forresten Mira Craig designet sceneantrekket?

Albania: Tung europop med halvgal fiolinmann og alt som hører til. Neppe noen gullkandidat dette, heller.

Hellas: De trenger kanskje heller cash enn stemmer for tiden? Dette var i alle fall gresk så det holder. Men i kveldens konkurranse, er det nesten en fordel …

Portugal: Stiller med knusedeilig ungjente som synger vakkert. Men sangen er minst like kjedelig som innpakningen er fin, og da hjelper det ikke. Går sikkert til finalen, men ikke mye lengre.

FYR Macedonia: Høres veldig MGP ut til å begynne med. Og med halvnakne danser, holder man jo de beste MGP-tradisjonene levende. Så sper vi på med rap og gitarsolo for å få med hele pakka. Men er det bra musikk? Vel …

Hviterussland: En til av samme slaget som nevnt tidligere: Pen innpakning, kjoler med GP-rekord i petter, flinke folk – men en dørge kjedelig ballade.

Island: Disco slik det skal gjøres. En sikker vinner på de fleste syden-diskotek i sommer. Flott stemme på Hera, og det minst triste bidraget i denne første semifinalen.

Jeg vet ikke om jeg greier å velge meg 10 jeg synes fortjener å gå videre av disse 17, jeg! Så Europa får bestemme seg helt på egen hånd!

Ubuntu 10.04 Lucid Lynx

Siden oppdateringstjenesten i Ubuntu insisterte på å minne meg på at det var kommet en ny versjon av Ubuntu, valgte jeg til slutt å klikke på «Oppgrader», for å se hva det var de reklamerte for. Så nå kjører jeg Ubuntu 10.04.

Oppgraderingen gikk greit, det tok en time inkludert nedlasting og installering, og maskinen kunne selvfølgelig brukes imens. Alle innstillingene mine ble beholdt, og jeg har ikke merket noe til at noen programmer ikke virker som de skal. Det eneste problemet jeg opplever, er at det å skrive inn tekst i tekstbokser ikke går like kjapt og uproblematisk som før, det er en eller annen treghet der. Jeg er temmelig sikker på at det kommer av alle de oppdateringene jeg har gjort, og jeg vil nok prøve en såkalt «clean install» etter hvert, for å se om det reparerer problemet.

Det eneste frustrerende jeg merket, var at man hadde flyttet «Lukk», «Minimer» og «Maksimer»-knappene til venstre side av tittellinjen på programmer. Dette er sikkert gjort for å ligne mer på Appla, og det er godt mulig at det er mer intuitivt, men jeg likte det ikke. Heldigvis er det Linux vi snakker om, så det var en smal sak å flytte dem tilbake.

Med et operativsystem som slipper nye versjoner hvert halvår, er det jo begrenset hvor mye revolusjonerende man finner i en ny versjon sammenlignet med den forrige. Det er selvfølgelig nye versjoner av mange av programmene, noe jeg setter pris på. Det er også gjort en del forandringer på utseendet, men med all den pynten jeg har lagt til merker jeg ikke så mye til det. Den andre, nye tingen som jeg heller ikke legger så godt merke til, er svært forbedret oppstartstid. Den fungerer visst best når man gjør en ren installasjon, mens jeg har oppgradert over gamle versjoner i mange år. Jeg har jo nevnt at jeg skal prøve en ren installasjon, så da kan jeg komme tilbake med en tilbakemelding om dette, også.

Det jeg derimot har lagt merke til, er den nye koblingen mot sosiale medier. Twitter, Facebook, identi.ca, Flickr og hva det skulle være er bare et par tastetrykk unna, og det er mulig å oppdatere alle på en gang gjennom programmet Gwibber, som er tilgjengelig fra systemfeltet. Kjekt!

Videre har vi fått Ubuntu Music Store tilgjengelig i den gode musikkavspilleren Rythmbox. I Ubuntu Music Store kan du kjøpe musikk og støtte det utrydningstruede dyret denne versjonen er oppkalt etter, den Iberianske gaupa. En god ide, og et enda bedre formål — men jeg er redd for at musikksalg på denne måten er historie, streaming-tjenester som WiMP og Spotify vil nok ganske snart dominere dette markedet.

Men det er et solid stykke operativsystem Ubuntu kommer med denne gangen. Mangelen på overraskelser betyr at dette begynner å bli et stabilt OS hvor vi vet hva vi får, og kan være trygg på at kvaliteten holder seg. Jeg har ingen problemer med å anbefale Lucid Lynx på det varmeste, enten det handler om oppgradering, eller lysten til å prøve noe nytt.

Ellers anbefaler jeg Dinside.nos artikkel Ubuntu Linux 10.04 Lucid Lynx, Hardware.nos guide til Ubuntu 10.04 og selvfølgelig Ubuntis egen gjennomgang av operativsystemet.

Eventyret om en melodi

En av de største har gått bort i dag. Hvil i fred, Gustav Lorentzen.

Det var en gang en gutt som gikk å trasket langs en lang landevei. Hunden hans, den kom tassende bak ham. Gutten gikk å plystret og sang, for det brukte han å gjøre når han var I godt humør. Gikk å sparket på rask og søppel som lå der I landeveiskanten, rustne blikkbokser som skramlet inn mellom trestammene, med hunden halsende etter. Brukte armbåndsur, hjulkapsler og den slags. Melodien han plystret på, den hadde han laget selv.

Hunden hans den spisset ører, satte seg ned på halen sin, og begynte å logre forbauset. Så kremtet den litt blygt, og … tror du ikke den begynte å plystre med den og?

Flink bisk! Søppelhaugene langs vegen ble større og større, for gutten og hunden hans nærmet seg en liten landsby, som lå der midt inni skogen. Og ut av husene langs veien, strømmet det andre gutter og jenter som likte og plystre. Og hvis dere som sitter her nå, hvis at dere lager en liten trutemunn hver. Blåser ut gjennom den, så skal vi plystre sammen og høre hvordan det hørtes ut da de toget inn I byen sammen. Nå begynner det:

Det gjelder å holde seg alvorlig, for ellers så er det så vanskelig å plystre. Det gikk ikke lang tid før alle I landsbyen satt og nynnet på denne melodien. Kassadamer som satt under blinkende neonlys, og spilte på gule og røde taster. Ja til og med den sørgekledde lille elektrikeren som nettopp hadde jordet sin far. Skal vi prøve å bli med vi også. Skal vi prøve å nynne denne gangen?

Melodien fikk ben å gå på, og gikk til hovedstaden der kongens slott ligger. De første som fikk høre den der, det var kongens gjetergutter som på kongens åkrer og passet på at kongens kyr ikke fikk I seg for mange av kongens plastikkposer. De neste som fikk høre den det var kongens tjenestejenter, og kongens kammertjenere, og kongens øyentjenere. Til slutt så sang gartnere og sjåfører og alle sammen, ja dere som sitter her og forresten. Nå begynner det:

Inn gjennom et lite vindu I det øverste tårnet der kongen satt med sitt råd, sildret sangen. Kongen løftet det ene øyenbrynet og kongens stattholder som var mitt I en interessant utredning om hvordan man skulle kunne egen øke salget av engangs askebeger, stoppet mitt I en setning. Kongen løftet det andre øyenbrynet og hele kongens råd begynte å synge med I koret utenfra, som ble sterkere og sterkere:

Og bare noen få uker etter kunne hele verden melodien som gutten hadde laget. Høy og lav. Fattig og rik. Mennesker av alle raser og av alle kjønn sang med I et mektig kor:

Og så langt har dette vært et nokså vanlig eventyr, med normal handling og akseptabel moral. Herfra er det tre avslutninger å velge mellom. En snill, en slem, og en sannsynlig. Vi skal ta den snille først nå. Kongen likte melodien så godt, at han kalte til seg den lille gutten som hadde laget den. Og da gutten til og med viste seg å være kongens bortkommende sønn, skjenket kongen han kongsdattera og halve kongeriket. Så har vi en slem avslutning. Kongen anmeldte sangen til TONO I sitt eget navn. Tjente så mye penger på Royalties at han ble en rik konge. Og langt borte på en øde landevei, sparket en liten gutt på en rusten blikkboks, og fikk blodforgiftning.

Men så har vi en sannsynlig avslutning. For når hele verden sang på den samme sangen samtidig, var det resultat av en dyktig og intens global markedsføring av musikk som forbruksvare. Etter en liten stund hadde hele verden kjøpt denne melodien, og da var man nødt til å lage en ny å sende ut for å holde hjulene I gang. Og det gikk ikke lang tid før hele verden hadde glemt denne melodien. Men langt borte, I et fjernt rike, mellom jakokser, antropologer, og ugjennomtrengelige ødemarker, der bor et lite folk, som fremdeles har for vane og samle seg rundt leirbålet de kalde høstkveldene. Og det sies at de er så primitive og tilbakestående at de sitter der og nynner …

Takk for alt, Ludvigsen. Dersom det virkelig finnes en himmel, gjorde de det virkelig godt i dag!

Neimen Rekdal, da …

Ålesunds trener Kjetil Rekdal forteller Dagbladet «at han gjentatte ganger er blitt spurt direkte om han er rasist … noe han for ordens skyld presiserer at han ikke er».

Samtidig sier han om «mørkhudede» at:

«de kommer fra en annen kultur, og har en annen oppfatning av ting. Jeg har vært borti utfordringer selv med mørkhudede jeg har spilt sammen med og trent. De kan lett oppleve ting som trakassering og føle at treneren eller en lagkamerat har noe mot dem.

Det er naturlig at de tenker sånn, det er bare å gå tilbake i historien. De har følt seg underkuet, tråkket på og harselert med. Det er naturlig for dem å gå inn i hiet sitt – det er helt vanlig.»

Kjære Ketil Rekdal: Å omtale mennesker med en annen hudfarge enn deg som mennesker fra en annen kultur, som tenker anderledes enn deg fordi de føler seg underkuete og tråkket på, det er nettopp det som er rasisme. Du tilegner mennesker handlingsmønstre på grunn av deres hudfarge. Det er det som er å være en rasist, Ketil Rekdal, uansett hva du selv presiserer at du er.

Så jeg vil presisere at Ketil Rekdal, i kraft av de uttalelsene han ga til Dagbladet, fremstår som en rasist. Men jeg tar høyde for at han bare mangler intelligensen til å skjønne at å uttrykke sine fordommer i riksmedia er en dårlig idé.

Plassutnyttelse i kjellerrom

Her er et bilde av et hjørne i kjelleren vår. Dessverre bare et mobilbilde med motlys, men det viser altså hvor enkelt man kan plassere en dedikert server i et hus som egentlig ikke har plass til det.

Serveren har jeg skrevet om før, den står altså i en krok i kjelleren med en drøy terabyte lagringsplass, raid og nattlig backup. Den brukes, som du sikkert skjønte, mest som lagringsplass. I tillegg gjør den noen enkle jobber i hjemmenettet, som mediaserver for PS3, DHCP- og DNS-server.

Og så er det alltid morsomt å ha en server, da!

Problemet var i utgangspunktet plass. Men det var den gangen vi hadde en 19-tommers CRT-monitor stående ved siden av den. Jeg vet ikke om du husker dem? De var store. Da vi fikk en «ledig» 17-tommers Samsung LCD-skjerm, ble ting litt mer plasseringsvennlig. Men fremdeles var server«rommet» preget av bruskasser og balanse. Du spør deg kanskje hvorfor jeg absolutt må ha en skjerm der, det meste av serveradministrasjon kan jo skje via fjernstyring, og det er helt riktig. Men siden dette er en server som det utføres en del prøving og feiling på, har det hendt fra tid til annen at den ikke har noen nettverkstilknytning. Og da er det vanskelig å fjernstyre.

Det viktigste med serveren min, utover jobben den gjør, er at den ikke tar stor plass. Dette er tross alt et hjem, og vi har ikke tatt oss råd til noe dedikert teknisk rom. Den endelige løsningen måtte derfor være både funksjonell og plasseringsvennlig.

Jeg endte opp med en «hobbyplate» på 30×120 cm og noen hylleknekter. Jeg borret noen hull i platen til kabelgjennomføring, og skrudde den opp på veggen i «ståhøyde». Så slipper jeg å tenke på plass til noen stol. Serveren står under hylla, og skjermen er skrudd opp på veggen med det billigste VESA-festet jeg fant på Komplett.

På bildet ser du dette. Du ser også tastatur, mus og backupdiskene på hylla, og serveren under. I forkant av serveren, noe som ikke vises så godt på bildet, står det en UPS, som ble innkjøpt etter at sikringen gikk for andre gang mens vi var på ferie. UPSen sørger for at serveren skrur seg av pent og rolig dersom strømmen skulle forsvinne igjen.

Ingenting «stikker utenfor» hylla. Her har jeg altså et komplett «serverrom» på under en halv kvadratmeter gulvplass. Enkelt og greit! Så selv om du ikke kan kjøpe deg rackskap eller føler for å bygge på huset, skal du ikke se bort fra at du kan få deg en skikkelig server i hjemmenettet ditt!