Verdens stiligste kone, verdens flotteste mor, den peneste dama jeg kjenner og min beste venn har alle fødselsdag i dag. Jeg skjønner ikke helt hvordan hun fremdeles kan være bare 20 pluss litt – det var hun jo da jeg møtte henne, også – men fotografiapparatet lyver vel ikke? Vel, vel – årene er snille med enkelte.

Gratulerer med dagen, kjære Ellen!

På juleaftens morgen sovnet Kjell Aukrust (19. mars 1920 – 24 desember 2002) inn. Senere på kvelden rullet «Flåklypa Grand Prix» over TV-skjermen i vårt, og sikkert veldig mange andre hjem.

På en måte synes jeg det virker som en verdig avslutning på et innholdsrikt liv.

Så har vi pønta tre’. Et like morsomt rituale hvert år. Jeg tror noe av det morsomste med hele juletreidéen, er at vi faktisk ser hvor absurd det er, men gjør det likevel. Det gjør litt oss godt.

Noe av det morsomste med juletrepyntingen, er alle de gjenstandene som må være med. Det er ikke alltid noen greier å gjøre rede for hvorfor, eller hvor pynten stammer fra, men akkurat denne tingen må opp på treet for at det skal bli jul. Selv har jeg for eksempel et hjerte niese Ingrid har laget av plastperler og en julepyntfigur jeg fikk av min mor den jula jeg «feiret» på Heggelia, i Kongens klær.

Slike figurer er greie og selvfølgelige, de er med fordi de er deler av minnene som utgjør livet, og deler av det vil man gjerne gjenoppleve ved slike høytider.

Andre julefigurer er ikke like poetiske eller forståelige. Psykonissen (se bildet) er en av disse. Den ser ut som noe fra japansk underholdningsindustri på speed. Jeg har ingen formening om hvor den kommer fra, når den dukket opp eller hvorfor, men psykonissen må være med. Når han dukker opp fra eska si, da er det jul.

Fornuftig? Neppe. Fornøyelig? Ja, spesielt for familien 😉

Hverken veggur eller lommeur, ikke engang små armbåndsur lager seg selv. Allikevel godtar man uten videre at alt dette som man stiller urene etter: sol, stjerner, årstider, himmel og jord, det har laget seg selv. Der ligger en ufattelig fordummelse, en dumhet uten like. til grunn for den allmene ateisme i tiden.

Jens Bjørneboe

Sitatet er hentet fra Ellens hjemmeside, www.ellendahl.com.

… mot jul igjen. Jul nummer to i det «nye» huset. Vi flyttet inn en uke før jul i fjor. Det var hektisk, det. Juleinnkjøpene hadde vi mer eller mindre forskjøvet til lillejuleaften, og det var forsåvidt greit. Men …

Lillejuleaften i fjor var en søndag. Butikkene var søndagsåpne — men ikke alle. Det ble for eksempel ikke noe juleakevitt. Det var til å leve med, men det var noen andre som også hadde stengt butikken før lillejuleaften på Fauske: Juletreselgerne! Med den voldsomme snøvinteren i fjor, var det ikke så mange trær å få tak i uansett, så de fleste var vel tomme. Og de andre giddet ikke mer.

Først tenkte vi vel «pytt sann, det er jo ikke så farlig». Tre eller ikke tre, jul ble det vel uansett. Men så begynte følelsene å slå inn. Anders’ første jul. Første jul i eget hus. Første jul uten gran i stua … Konemor kastet seg over telefonen.

Nå er vi jo innflyttere til Fauske, og har derfor ikke verdens største kontaktnett – men det vi har, er godt. Etter langt og lenge, og via omstendelige omveier, fikk vi tak i Statsskogs forpakter. Han hadde et område hvor det var noen små gran som godt kunne «hugges litt».

Han ble vel litt paff da han skjønte at jeg ikke kunne kjøre (jeg kan ikke kjøre bil), og at bilen Ellen kjører ikke hadde plass til noe juletre, men han stilte likevel opp, og kom og hentet meg. Han ble ikke overrasket da jeg på toppen av det hele fortalte at jeg heller ikke hadde juletrehuggeverktøy med meg. Han forventet ikke stort nå, tror jeg. Og han hadde stor juletresagesag.

Etter ti-femten minutters kjøring, var vi ca. midt i skogen. Det var i alle fall trær på alle kanter. Forpakteren pekte meg i en retning, og sa at hvis jeg fulgte scootersporene noen minutter inn i skogen, så ville jeg finne noen trær. Han tenkte nok sikkert noe sånt som at hvis jeg var så hjelpesløs at jeg ikke engang fikset det, fikk jeg bare være uten tre.

Så, der gikk jeg, i gran- og bjørkeskog, mens dagslyset langsomt svant. Helt alene, med en stor sag. Hjemme i mitt nyerhvervede hus, det første jeg hadde eid, satt min kone, den eneste jeg har hatt, og min førstefødte sønn på 10 måneder, og ventet på juletre. Ok, den sistnevnte ventet kanskje ikke så voldsomt, men i mitt hode, gjorde han det.

Det var en veldig ensom, men likevel veldig god følelse. Det var en rar følelse.

Etter ti minutters gange, så jeg det. Mitt juletre. Jeg syntes nesten jeg hørte et lite englekor i bakgrunnen. Frem med saga, og for første gang i mitt liv, sagde jeg mitt eget juletre.

Det gikk uventet bra å få det med seg ut av skogen, og opp på taket av bilen som var i stand til å frakte juletre. Forpakteren kjørte meg hjem, mens han fortalte meg om fordelene ved tre framfor andre byggematerialer. Det værste av alt var at det var interessant, også. Jeg blir misunnelig på fagfolk som kan fortelle om faget sitt på en sånn måte at andre vil høre på. Og jeg hadde Mitt Eget Juletre, og hadde det godt.

Vel hjemme nektet han å ta i mot mer enn en hundrings for bryderi, bensin, sagleie og opplevelse, og jeg ruslet inn med mitt absolutt nyhogde juletre. Sjelden har jeg vel vært stoltere enn da jeg pynta juletreet i år 2001.

I år kjøpte vi juletre tidlig. Mye mer praktisk, det. Men jeg tror ikke jeg vil føle meg like stolt når jeg pynter det …