Da har jeg latt kjøkken være (uferdig) kjøkken i noen timer, og endelig fått begynt med kontorflytting. Så i løpet av et par dager nå, regner jeg med at min nye arbeidsplass begynner å ta form.
Flyttingen viste imidlertid at min ellers helt greie 17″ skjerm ikke tålte transporten, så her må jeg ut på markedet. Dette markedet kan gjerne være av typen «brukt», så hvis du sitter på en grei 17-19″ skjerm for mye, kan den veksles inn i norske kroner på webmaster@lassedahl.com.
… om dagen. Og det blir ikke bedre av at jeg må opp grytidlig om morran for å ta bussen, etter som min ellers så faste skyss (hei forresten, Hilde) ikke kjører denne uken.
Det er nok høstmørket som begynner å virke inn på meg. Legger meg tidlig, og sover godt – men det virker liksom ikke. Gøy å tenke på at det bare blir mørkere og tristere helt til jul … (men jeg gleder meg til jul!)
Og i går var det skikkelig ille. Den siste timen på jobb, var jeg temmelig ineffektiv, tror jeg. Og når jeg skulle ta bussen hjem, så jeg visst skikkelig trøtt ut – og jeg snakket bare i enstavelsesord. Men aldri så ille at det ikke er godt for noe:
Så trøtt og fåmælt som jeg var, tok bussjåføren meg for en skoleelev, så jeg fikk skolerabatt! I dag er jeg litt våknere, heldigvis.
Det vil si, det å rive og å bygge kjøkken, er stort sett bare slitsomt. Men det gjelder å slappe av innimellom.
Og i dag var det lett, for i dag kom boka om Finn i posten. Med dedikasjon. En rar ting å være stolt av. Men, men.
Egentlig hadde jeg skulle skrevet en skikkelig anmeldelse her. Men jeg er ikke flink til slikt, og så har jeg så mye respekt for Jens K. Styve at jeg sikkert ville prøvd å skrive en skikkelig god anmeldelse – noe jeg ikke er kompetent til. Derfor ville jeg sikkert stjålet sitater og vendinger fra andre, og skrevet fine ord jeg egentlig ikke skjønte betydningen av. Så kanskje er det mest respektfullt å la være.
Men det var ei bra bok. Ei skikkelig bra bok. Jeg tror jeg lar det bli med det, jeg.
I det siste, har debatten om norske bilavgifter blusset opp igjen. Avgiftene må vissnok ned, slik at folk kan kjøpe seg store, tunge biler som er sikrere ved ulykker. Dette høres jo tilforlatelig ut – men hvor sikre er disse store, tunge bilene for de man treffer? Særlig hvis disse ikke sitter i en stor, tung bil? Sånn som unger på skoleveien?
Et poeng er jo at nordmenn vil ha ned avgiftene. Punktum. Hvis alle hadde hatt råd til store, tunge biler, ville de ønsket seg store, tunge, fine biler. Og hvis de hadde hatt det, ville de nok hatt større, tyngre og finere biler.
Et annet poeng, er at man på denne måten gir staten eller Skogsholm eller avgifter eller hva som helst som måtte dukke opp, ansvaret for hva man foretar seg på veien. Det blir feil. Har man en gammel Datsun, så er den ikke veldig trafikksikker. Da kjører man forsiktig. De som kjører store, tunge, fine biler, kjører vel kanskje ikke like forsiktig – men de skal likevel ikke kjøre slik at de treffer den gamle Datsunen.
Ta ansvar for din egen adferd på veien. Det er du som sitter bak rattet, det er du som har makta. Å skylde på at bilen er for gammel eller at hun foran deg kjører for sakte, det er feigt. Mener jeg.
… for tiden. Ikke tid til så mye bloggings som jeg kunne ha hatt lyst til. Men jeg synes likevel jeg må gi et livstegn fra meg dann og vann, og velger å gjøre det med en vits fra Thomas Bjørnseth til newsgruppen no.it.sikkerhet.diverse:
En gruppe på helikoptertur over Seattle merker ikke tåken som kommer sigende, og snart kan ikke lenger piloten si sikkert hvor de er. Passasjerene begynner å bli nervøse, så piloten må finne på noe raskt for å finne veien tilbake til flyplassen før de går tom for bensin eller passasjerene får panikk.
Han fører helikopteret sakte ned og frem til de kommer til en stor bygning hvor de i et vindu kan se en mann. Piloten manøvrerer helikopteret helt bort til vinduet og holder opp en lapp hvor det står «Hvor er jeg?». Mannen i vinduet skribler noe på en lapp og holder den opp: «Du sitter bak spakene i et helikopter».
Piloten tenker seg litt om, fører helikopteret opp så det er klar av alle bygninger og legger kursen rett mot flyplassen hvor han lander problemfritt.
Etter landing er passasjerene mektig imponert, og en av disse spør piloten hvordan han kunne bruke svaret fra mannen i vinduet til å navigere trygt hjem. Piloten svarer: «Svaret jeg fikk var korrekt, men allikevel helt ubrukelig. Etter å ha tenkt litt innså jeg at vi var nødt til å befinne oss rett utenfor Microsoft sitt hovedkontor, og kunne enkelt finne rett kurs hjem.
Jeg er kjempemissunnelig. Og ikke helt sikker på om jeg liker dere. For jeg skulle veldig, veldig, veldig gjerne være der. Alle donerte giveaways og spesialutgivelser demper sorgen, dog.
… var tittelen på Astrids blogg. Nå hadde den ikke noen relevans til mitt liv i utgangspunktet, men jeg kjente likevel en gysning bre seg i kroppen. Jeg bodde nemlig i Sykehusveien. Ikke den samme, da – men en helt annen. Og det skjedde mye der.
Så når Astrid føler at hun har tatt del i byggingen av Sykehusveien selv, vil jeg bare istemme: Det har jeg, også. Og det ble en bra vei, tilslutt.
Jens K. Styve har endelig fått ut boka om Finn Bjølseth, «Du er ein luring, Finn Bjølseth». (pdf-smakebit).
Den kan bestilles på hjemmesiden, og liker du gode tegneserier og/eller kjenner til norsk «ikke-akkurat-superurbant» ungdomsmiljø, er dette et must.
Og så kan du tilogmed få den signert/dekorert. Det kryssa jeg av for, i alle fall!
Noen mente at jeg burde ha kommentarmulighet i bloggen min.
Vel, det er en besnærende tanke. Jeg har bare to ankepunkter. Det første, er at jeg gjerne vil ha sidene mine her hos Dagbladet og Powertechs start.no, av mer eller mindre ideologiske grunner – og start.no støtter ikke databaseløsninger – og for det andre, at jeg er litt redd for å stå der kommentarløs …
Men OK – det tenkes på. Og man er lydhøre for gode idéer!
… litt på etterskudd med jobb! Gjør den bra, så får du være lenge i landet. Og når du har vært der en stund, kan du sløve uten at det har noe å si. Det har noe med ansenitet og organisering å gjøre, tror jeg. I alle fall med ansenitet.
Nye jobber er forresten spennende.