Det er refleksens dag i dag, og alle som er glad i livet og ferdes utendørs bør ta med seg påminnelsen om å iføre eller påføre seg noe reflekterende før man legger ut på tur.
I den forbindelse hører jeg på NRK Nordland, hvor Trygg Trafikk er ute og deler ut reflekser på gata i Bodø. Der har de merket at barna er langt flinkere enn de voksne til å bruke refleks. Og jeg hører følgende gullkorn:
Det er jo faktisk de voksne som blir oftest påkjørt av bil. Og da er det jo litt paradoksalt at det er de som er minst flinke til å bruke refleks!
Paradoksalt!? Jeg synes det høres helt naturlig ut, jeg. Det forteller jo at refleksen faktisk redder liv — og er en god grunn for oss voksne til å bruke refleks!
Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av «skyt-for-å-drepe»-spill. Selv om jeg nok har prøvdDoom, brukte jeg nok noen flere timer på å leke borgermester i Sim City, og mens andre sikla etter Lara Croft i Tomb Raider, sikla jeg kanskje like mye etter de lekreste «deltagerne» i Gran Turismo III og IV.
Men på anbefaling fra en god venn, prøvde jeg likevel spillet Max Payne. Og på tross av lite sammenligningsgrunnlag, nøler jeg ikke med å utrope dette til det mest spennende spillet jeg har spilt, og til en absolutt ener i underholdning. Det er kanskje mange andre spill som slår Max Payne på enkeltområder, men den totale opplevelsen i spillet er uslåelig.
Tegneserietemaet som skaper overgangene setter stemningen akkurat midt i «Film noir»-gata, og bidrar til å skape den surrealistiske stemningen gode spill skal ha. Historien er såpass overdrevent tragisk og passe uhyggelig fortalt at figuren blir troverdig, mens mysteriet har alle faktorene et slikt mysterium skal ha; mafia, narkotika, femme fatales og et snev overnaturlighet. Den tegneserieinspirerte grafikken er fantastisk, spesielt tatt i betraktning at vi snakker om et spill fra 2001, og «bullet time» og kreativ bruk av kameravinkler, gjør skillet mellom spill og underholdning tidvis behagelig flytende. Men stemningen, den er der hele tiden.
Max Payne er en interaktiv fusjon av gode tegneserier og stilrene filmer, og for en som er glad i begge deler, måtte det bli en suksess. Som selvfølgelig ikke kunne følges opp, «Max Payne 2: The Fall of Max Payne» ble aldri helt det samme, og «Max Payne 3» har jeg ikke prøvd, engang. Stemningen fra den første episoden ble aldri gjenskapt.
Men nettopp derfor var det en glede å se traileren til filmen Max Payne, som har premiere om ikke lenge. Her er nemlig stemningen lett gjenkjennelig, Max Payne er akkurat like hardkokt som han skal være og New Yorks Hell Kitchen er akkurat like svart/hvitt — bokstavelig talt — som det skal være. Følelsen nediver øverste del av ryggen er den samme under denne traileren, som den var da spillet lasta. Filmer som denne, basert på spill, er jeg vanligvis temmelig kritisk til. Men når det gjelder Max Payne, er jeg forsiktig optimist!
… og ukene har gått fort som åtte-til-halvtre-arbeider. Eller litt mer da, når vi regner med overtiden. Men det er uansett noe nytt for meg med all denne regelmessigheten, og arbeidspresset er formidabelt. Men, det er selvvalgt — og jeg trives kjempebra.
Men som før nevnt, går det ut over blogginga. Jeg har mange innlegg i bakhodet, men de kommer seg liksom ikke videre. For eksempel kunne jeg gjerne blogget om …
Statsbudsjettet og satsinga på å gjøre det mulig å leve et anstendig liv som fattig her til lands (jeg misliker sterkt begrepet «utrydde fattigdommen»). Her tas det så mange og viktige grep at budsjettet egentlig er en historisk begivenhet.
Mer om Kenneth Svendsen og Fremskrittspartiet Leserinnlegget jeg refererer til, viser egentlig hva som er problemet med det norske samfunnet: Forestillingen om at vi fortjener å ha det så godt som vi har det, og derfor blir mer opptatt av å kreve enn å yte.
Norsk politisk debatt og det fullstendige fraværet av ideologi. Norsk media fungerer som mikrofonstativ for politikere som lirer av seg floskler som ikke har noen rot hverken i gjennomført politikk eller partienes ideologi. «Kritiske spørsmål» er noe vi sparer til Mia Gundersen, og ikke kaster bort på figurer som Jens Stoltenberg eller Siv Jensen.
Grunnen til at det økonomiske krakket vi er på vei inn i, vil bli langt verre enn de aller fleste ser ut til å innse — men at vi likevel vil greie oss helt, helt fint.
Men som sagt, jeg har det alt for travelt. Og det er høst og mørkt. I slike tider blir jeg litt sliten og litt melankolsk. Så kommer jeg etter hvert i julestemning. Og da blogger jeg heller om «de fem beste (ettellerannet)», noe fra TV-underholdningen eller ett eller annet barndomsminne.
I Saltenposten og Avisa Nordland leser jeg Fremskrittspartiets Kenneth Svendsen sitt leserbrev med tilsvar til Kjell Eilertsen med stor interesse. Her skriver han blant annet:
Jeg vil ikke ha et samfunn hvor tilfeldige kommunepolitikere skal bestemme hvor jeg skal bo i min alderdom, det klarer jeg selv sammen med mine nærmeste å avgjøre.
Er forskjellen her bare at Kenneth Svendsen er i opposisjon, og foreløpig slipper å ta ansvar for sine utskeielser, mens hans partifeller i Driftsutvalget i Fauske kommune må forholde seg til den virkelige verden? Eller mener Kenneth Svendsen at de eldre på Røvika Bygdeheim og deres pårørende ikke er like kapable som ham selv til å bestemme over sine egne liv?
Etter måneder med reklame, uker med nedtelling og timesvis med egenreklame, gikk lufta endelig ut av ballongen i går: Disney Channel hadde premiere på filmen «Camp Rock» med Demi Lovato og Jonas Brothers i viktige roller.
Vi voksne imøteså vel denne åpenbaringen med et middels gjesp, men blant de to små i huset, var dette markedsført frem til en viktig begivenhet. Og vi kunne ikke være så kjipe at vi nektet dem opplevelsen på et eller annet prinsipielt grunnlag, så fredags kveld — og forøvrig også lørdag formiddag — ble Camp Rock-tid her i huset.
Og når først filmen snurrer og går blir det jo til at de voksnes øyne også dras mot skjermen, enten vi liker det eller ikke. Men overraskende nok fant jeg ut at jeg likte det mer enn jeg ikke likte det, denne gangen. Jeg mener, Camp Rock er en Disneyprodusert ungdomsfilm anno 2008 med alt det forferdelige det innebærer, men det er noe av det beste i den genren jeg har sett på lenge. Den er ikke konsekvent overtydelig, det finnes rom for å tenke seg om noen ganger. Og rollefigurene er litt mer nyanserte enn Disney har hatt for vane. Skuespillerprestasjonene er selvfølgelig gode, slik de alltid er hos Disney, men i tillegg er talentene kanskje tydeligere enn på lenge i denne filmen.
Og når campen nesten er over, og finalejammen får en sent påmeldt deltager opp på scenen, presenterer filmen til og med en sang som jeg synes er temmelig bra — selv om den nok må puttes i skuffen «Guilty Pleasures» snabbere enn svint: Renee Sandstroms «Here I Am»:
Så nå er vi til og med Disney-fans her i huset. Hva blir det neste?
Så da har jeg fått prøvd meg noen uker med åtte-til-fire-jobb igjen. Det er lenge siden sist det var hovedbeskjeftigelsen, og det er egentlig litt av en overgang. Og når jeg driver litt firma «på si», blir det unektelig noen lange dager, men med fleksibel og forståelsesfull familie, går det greit likevel.
Faste lesere av denne bloggen, dersom det er veldig mange av dem, da, har sikkert merket det på oppdateringsfrekvensen. Jeg jobber nå i forvaltningen, ved NAV Forvaltning Fauske, og der er det slettes ikke tid til å «kose seg» med blogging i kontortiden. Men det er mye annet som er koselig der, da. For eksempel verdens beste medarbeidere.
Og jobben er interessant. Saksbehandling i det offentlige har noen flere aspekter enn hva jeg hadde inntrykk av før jeg begynte, og arbeidsmengden er overveldende. Men profesjonaliteten er høy, og ansvarsfølelsen sterk og tydelig. Så, naturlig nok har jeg hatt en kjempebratt læringskurve, og, treig som jeg er, regner jeg med at den fortsetter en stund.
Men forhåpentligvis kommer overskuddet om kveldene også tilbake etter hvert, slik at bloggingen tar seg opp. Og kanskje vil jeg etter hvert føle at jeg kan litt mer enn det jeg må på jobben. I mellomtiden blir det kanskje litt stille både her og der — men jeg er absolutt til stede!
Min absolutte favoritthøytid er jula. Jo mere jul, dess bedre — uansett!
Og nå melder Dagbladet at marsipanen endelig er på plass i butikkene. Det betyr mange måneder med forskudds-feiring. Er ikke vi egentlig ganske heldige?
Jeg har jo tidligere fortalt om knottens gryende fotballkarriere, og når en unge er med på slikt, blir både ungene selv og foreldre meldt frivillig til ymse aktiviteter. I dag hadde førstelaget til Fauske-Sprint hjemmekamp mot Bosmo & Ytteren, og mor stekte vafler, far var vakt og miniputtspilleren selv stilte som ballgutt.
Været var tidvis forferdelig, og kampen var lang for unger som er vant til å spille to ganger tjue minutter, men med vafler og brus i pausen er det utrolig hva som går. Og etter kampen imponerte knotten stort under oppryddingen.
Og kampen? Fauske-Sprint herjet med gjestene, og ga seg ikke før det sto 13-1 i protokollen. Jeg vet ikke, men tror at innsatsen til ballguttene og de «frivillige» hjelperne nok må ta mye av æren for resultatet.
TV Norge har startet en ny «jeg vil bli berømt i femten minutter»-serie under navnet «Grease». Serien, hvor man skal stemme frem en ny Sandy og Danny til en oppsetning av musicalen, er kanskje en av de dårligste i genren, men den førte til en god ting: En reprise av filmen Grease.
Det er en film jeg nok har sett flere ganger enn jeg bør (og kommer til) å innrømme, men jeg kan vel uansett ikke stikke under en stol at jeg synes den er underholdende.
Ok, romansen mellom Sandy og Danny er rimelig kjedelig selv om John Travolta er tøff og Olivia Newton-John er knalldeilig. Og budskapet om at du må slutte å være deg selv for å komme noen vei, er jo til å spy av. Men det er ikke det som driver filmen!
At Grease handler om et par og deres romanse, det er klart. Men paret er Betty Rizzo og Kenickie — og i mine øyne er hovedpersonen først og fremst den førstnevnte.
Rizzo er alt det pene piker i USA definitivt ikke skulle være på femti- og tidlig sekstitall. Hun er seksuelt aktiv, hun er sta og egenrådig og hun bryr seg absolutt ikke om hva andre mener hun bør gjøre eller hva som er passelig for «pene piker». Utad er hun sterk og selvstendig, men i filmen aner vi likevel at det koster henne en hel de. Det er ikke enkelt å stå i mot konformitetspresset — men for Betty Rizzo er det viktig nok til at hun betaler hva det koster.
Med en kvinne som Betty i forgrunnen forsvinner Kenickie litt i skyggene, men han er også verdt et ekstra blikk. Danny Zuko er jo the T-birds’ ubestridte leder, og alle i gjengen lystrer jo hans minste vink. Det vil si, alle unntatt Kenickie. Han dater Betty selv om Danny åpenbart har en historie med henne, han jobber om sommeren for å tjene penger til bil selv om «de kule gutta» tilbringer ferien på stranda. Og Etter hvert skjønner vi at Danny Zuko er fanget av gjengens forventninger til ham mens Kenickie er den eneste i T-bird-gjengen som gjør det som passer ham best.
Og når Rizzo tror hun er gravid, er Kenickie klar til å ta ansvaret, og sier i fra om det. Men Betty Rizzo er vant til å ta vare på seg selv, så hun sier det ikke er hans. Og når Sandy, som har hørt ryktene, spør om det er noe hun kan hjelpe til med, får hun klar beskjed: «I can take care of myself — and anyone else that might come along …».
Joda, Grease er fremdeles en underholdende film. Men Sandy og Danny er bare staffasje — dette er filmen om Betty og Kenickie, det er det ingen tvil om.
Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av «skyt-for-å-drepe»-spill. Selv om jeg nok har prøvd 
