Vi har mange fattige her til lands. Mange av dem er åpenbart så fattige at de ikke har råd til å betale telefonregningene sine selv, men må ha disse dekket av arbeidsgiver.
Jeg kan ikke tolke bloggingser som Terje Pedersens «Fordelsbeskattning av politikere» eller Martin Bekkelunds «Skatt på privat mobilbruk» på noen annen måte.
Martin Bekkelund forteller for eksempel at han «snakker som en foss» på sin gratis mobiltelefon. De fleste jeg kjenner betaler mobiltelefonregningen sin selv. De kan ikke snakke som fosser, fordi det koster penger. Penger som de allerede har betalt skatt av. Og da blir det ramaskrik når noen slipper unna med bare å betale litt av skatten på dette beløpet?
Jeg har også gratis mobiltelefon. Jeg betaler gjerne denne skatten. For meg medfører den så vidt som jeg har fått med meg faktisk en liten skattereduksjon – men det er bare fordi jeg betalte det jeg skulle i fjor, også. Det er nemlig ikke noen ny skatt, det er en forenklet innkrevingsmetode. Synd for skattesnyterne, enklere og bedre for samfunnet.
Mens Terje Pedersen «vil innføre fordelsbeskatning av politikere for den fordelen dem har i å ha mer makt til å bestemme ting enn meg som en vanlig borger har». Som lokalpolitiker blir jeg litt oppgitt av slike meldinger som denne. Det høres ut som om man tror politiker er noe du blir født til, eller kan få lov til å være etter lang og god utdannelse, og at det er et eller annet skille mellom «politiker» og «vanlig borger». Slik er det altså ikke. Alle med stemmerett i Norge er nominerbare i valg til kommunestyrer og til nasjonalforsamlingen, og vi som har stilt oss til rådighet for politisk arbeid tror jeg uten unntak har gjort det for å prøve å gjøre noe på en litt bedre måte. Og ingen av oss har gjort det utelukkende for å plage mobiltelefonbrukerne.
Hvis en mener noe bør endres, må man melde seg inn i et parti, stille til valg, og så se hva man får gjort med det. De fleste lister her til lands sliter med å få kandidater til å stille, så dyktige mennesker ønskes velkommen av de fleste lokallag i alle partier. Selvfølgelig er det enklere å jamre seg over hvor grusomt alt er, og hvor forferdelig fattig en gjennomsnittlig lønnstaker i norge er etter at skatt på fordel av å ha gratis telefon er betalt. Men særlig lett å respektere, er det ikke.
Hvis arbeidsgiveren gir meg noe slik at jeg ikke trenger å kjøpe meg det, ser jeg det som en selvfølge at jeg skal betale skatt av det. Hvis ikke, er det ikke noe poeng i skattesystemet vårt i det store og hele. Og selvfølgelig kan man ønske seg et annet og bedre skattesystem. Selv mener jeg for eksempel at vi har for dårlig fordelingsvirkning i skattesystemet. Har man bein i nesa og ståpåvilje, kan man til og med prøve å få gjort noe med det, gjennom å bli nominert til noe i et parti man føler jobber for dette. Det vil det stå respekt av. Men å sutre hver gang en endring fører til at en får litt mindre bamsemums i posen, det er lite konstruktivt.
Og så lurer jeg litt, Martin: Gjør det at du nå må betale mobiltelefonskatten din deg en skatteskjerpelse som spiser opp den store skatteletten du tidligere blogget om?
11. og 12. mars er det worldcuphopprenn i Holmenkollen, og siden medieinteressen for ikke er så sterk i år, ser det ut til at vi får langt flere bikkjer enn jenter i bakken.
I dag var det feittirsdag.
I forrige uke begynte endelig Mythbusters-reklamene å rulle over skjermen igjen. Jeg var helt klar for en ny sesong, og søndag klokken 21:00 benket jeg meg foran TV. Og showet skuffet ikke, men det var jo ikke sesongens første!