Søndag, akebakke og strålende vær. Finnes det noe bedre? Vi kunne i alle fall ikke tenke oss noe mer fornuftig å gjøre enn å koke kakao, pakke pølser og appelsiner og komme oss ut.
Klikk på bildene for større versjon og bildekommentarer.
Som faste lesere – hvis slike eksisterer – av denne bloggen vet, er det ikke så lenge siden jeg fikk lov til å begynne og kjøre bil. Jeg fikk den lille lappen først på sensommeren i fjor, etter en mannsalder som fotgjenger. Men selv om man har lov til noe, betyr ikke det alltid det samme som at man kan.
Jeg ser derfor fremdeles på meg selv som en lærling i bilkjørefaget, og hvis du kjører i Salten og blir liggende bak en grønn Ford Focus som du synes kjører saktere enn hva du mener er nødvendig, er det godt mulig at det er meg som er usikker på føret. Men bare ta det med ro, jeg er ganske flink til å slippe folk forbi hvis jeg synes jeg må kjøre sakte, og fremoverkjøringa begynner jeg å ha sånn rimelig kontroll på.
Når jeg kommer i andre situasjoner, hender det at jeg blir litt mindre sikker. Sånn som da jeg var i Bodø på tirsdag, og skulle finne meg en parkeringsplass. Det er temmelig mange gratis parkeringsplasser i Bodø, og gjerrig som jeg er, tiltaler jo det meg. Men disse er selvfølgelig også populære blant veldig mange andre, så litt leting ble detfør jeg til slutt fant en plass.
Den virket omtrent akkurat like lang som bilen. Jeg kjørte sant å si forbi den et par ganger før jeg fant ut at jeg skulle prøve. For selv om jeg var skeptisk, er jeg gift med en lukeparkeringsekspert, så jeg har sett mange eksempler på god lukeparkering, og jeg følte at jeg hadde en familieære å holde i hevd. Så, jeg kjørte litt forbi, rygget meg sakte inn, beregnet vinkel og holdt hodet kaldt. Og jammen ble det en pen parkering! Jeg måtte fram med kameraet, jeg. Det er godt med alle skritt som går i riktig retning.
Leni tok utfordringen og legger ut en oppskrift på quesedillas for de som ikke spiser døde dyr!
Hun ramser også opp en del fordeler ved å spise mer vegetabilsk føde, og har noen gode poeng. Spesielt synes jeg det om ressursutnyttelse og helse er viktig. Jeg prøver selv å redusere mengden kjøtt vi spiser, men bytter ofte ut kjøtt med fisk, som mange «nestenvegetarianere» gjør. Men hvis jeg skal være helt ærlig er det ikke sikkert dette har så mye med korrekt ernæring å gjøre, som med smaken.
Uansett, Lenis veggisbloggings skal prøves ved anledning. Det blir nok noen dager til, men jeg gleder meg.
Snorre Bryne, en av Dagbla’bloggerne, stiller dette spørsmålet – antageligvis for å vise en film om hvordan det kunne gått med Pacman dersom verden hadde glemt ham. Men det har altså verden aldri gjort!
Så, til alle dere som lever i den villfarelsen at et av verdens beste spill var borte, her er glitrende nyheter. Det er Pacman – og jeg hersker på highscorelista!
I innlegget Feittirsdag klagde jeg min nød over manglende spiselig kjøttmat, slik at det måtte bli grøt på feittirsdag sånn for å være på den sikre siden. Lite visste jeg om at jeg lekte med folkehelsa …
Risengrynsgrøt er selvfølgelig i seg selv en relativt ufarlig spise, men også litt lite spennende. Så til grøten serveres det smørøye, sukker og kanel. Og en eller annen spekematløsning. Og hva tror dere favoritten er? Joda, selvfølgelig den potensielle E.colibomben Gilde Birkebeiner Sognemorr! Det var den vi spiste da vi skulle styre unna farlig mat …
Nå går det på nøye inspeksjon av alle og enhvers gjøren og laden i små rom her i huset, men heldigvis ser vi ut til å være utenfor enhver inkubasjonstid uten varige men, så vi velger å tro at dette gikk bedre enn det kunne ha gått. Det hadde vært litt for mye uflaks å hoppe over Supernachosen for å sikre seg mot en så sjelden tilstand som E.coli-smitte tross alt er – og så faktisk bli smittet nettop fordi man prøvde å styre unna.
Jeg tror det er på tide å utfordre Leni til å blogge noen av veggisanbefalingene hun reklamerer med i en av kommentarene til feittirsdagsbloggingsen!
Bloggen har fått en liten oppussing av type nymaling siden det er så mye sol ute. Når jeg skrev forrige setning slo det meg at den kanskje burde vært gul istedet for grønn, men det får vente til jeg evt. får tenkt meg om.
Og etter en tidligere oppussing fikk jeg spørsmål om jeg ikke var klar over hvor 1998 det er med mønstrete bakgrunner, og dersom noen fremdeles lurer på dette, vil jeg svare med en gang: Jo, jeg er klar over at det er veldig 1998 med mønstrete bakgrunner. Men selv er jeg egentlig mest 1988, så at bloggen min har kommet seg så nærme årtusenskiftet ser jeg på som ganske så moderne.
Og så er jeg ingen grafisk designer, og jeg er veldig lei av alle standardtemplatene til de forskjellige bloggeleverandørene. Så her blir det fremdeles gammeldags – men det blir i det minste originalt :-).
I bloggen klager på små ting klager fr.martinsen over hverdagsirritasjoner. Noen av dem kjenner jeg meg igjen i, mens jeg har opplevd en del andre fra den andre siden. Så da kan jo jeg klage litt tilbake!
For eksempel har jeg jobbet sju år som servitør, og det hendte faktisk at jeg gikk på jobb selv om jeg ikke var i strålende humør den dagen. Du vet, servitører tjener vanligvis ikke så mye at man kan velge om man gidder å gå på jobb eller ikke, og med den slitasjen man opplever i en sånn jobb, kan man ikke kaste bort en egenmeldingsdag hvis man frisk nok til å stå på beina. På slike dager kunne jeg sikkert oppfattes omtrent som frøknas Foyles-ansatte bokpusher, eller enda verre, som hovmesteren på Grand. Og joda, jeg vet det – det er irriterende med tjenere som sier mer enn «javel» og «takk». Men av og til er det grunner til det.
For eksempel garderobeplikt. En av restaurantene jeg jobbet på, var striks på denne, og det var mange som fant det fullstendig urimelig. Men det er sjelden en slik garderobeplikt er innført av vond vilje. Og som jeg nevner over, var det faktisk noen grunner til at vi hadde en slik ordning:
Det var en del gjester som ikke satte pris på dette og derfor snudde i døra, og det var selvfølgelig helt i orden. Men mange skulle absolutt diskutere dette med meg, og det satte jeg ikke like stor pris på. Argumenter om hvor mye penger man skulle legge igjen var temmelig vulgære – du får det du betaler for når du kjøper en tjeneste, du kjøper ikke servicemedarbeideren – og dessuten helt nytteløse, det er ikke den gjesten diskuterer med som har innført regelen, men eieren av restauranten. Servicemedarbeideren kan imidlertid miste jobben hvis han eller hun gjør som gjesten krever. Det er ganske innlysende hva man velger å gjøre, ikke sant?
Videre er det mange som klager på at servicemedarbeidere ikke alltid er store smil. Jeg lurer på om disse noen gang har jobbet i et serviceyrke? Dere skjønner, servitører og andre servicemedarbeidere er ikke bygget av noe annet materiale enn resten av folket. Hvis du stikker oss, så blør vi. Hvis du kiler oss, ler vi. Noen dager er det lett å være glad og smilende, andre dager kan det være at katta har dødd eller at vi sliter med PMS eller kjærlighetssorg. Og noen av oss er generelt sure. Det betyr ikke at vi ikke er kvalifisert til jobben!
Det kan dessuten hende vi bare passer på helsa:
Folk som må smile på jobben hele dagen, blir lettere syke enn andre. Selgere, flyselskapenes kabinansatte og andre servicearbeidere er mest utsatt, viser en ny tysk undersøkelse.
Å gå rundt med falske smil hele dagen kan faktisk utløse depresjon, i følge NRK, og tro meg: Det er ikke mange serviceyrker som er såpass godt betalt at man er villig til å ta den risikoen.
Resultatet viser at hvis man opptrer vennlig når man helst ville være rasende, oppnår man ikke annet enn å stresse seg selv. Årsaken ligger i forestillingen om at «kunden har alltid rett», en vrangforestilling verden bør bli kvitt, sier professor Zapf.
Med min inngående erfaring innenfor bransjen, har jeg utviklet mitt eget system for å bli ordentlig behandlet av servicemedarbeidere. Dette er altså hemmeligheter fra innsiden, og vel verdt å ta med seg:
Servicemedarbeidere er stort sett som alle andre arbeidstagere. De mangler bare muligheten til å lukke kontordøra, slå av telefonen, velge en arbeidstid hvor de ikke møter andre, jobbe hjemmefra og slik luksus som mange andre opplever i arbeidssituasjonen.
Tenke.no har også lest om undersøkelsen, og nyanserer litt. Men konklusjonen går likevel godt sammen med Lasses system for å bli ordentlig behandlet av servicemedarbeidere:
Moralen er altså: Har du en jobb der folk kjefter på deg så bør du gi uttrykk for det sinnet du eventuelt måtte oppleve. Om du har en vanlig jobb der folk ikke kjefter, smil og lat som om du er glad så vil du faktisk ha det bedre også!
Og jeg vil legge til: Hvis kunden smiler og er glad, smitter det gjerne over til den som jobber, også.
Jeg sitter akkurat nå på Saltentinget, en samling av kommunene i Salten hvor vi skal diskutere fremtidig kommunestruktur i regionen. Det er en interessant samling med mange gode innledere og innlegg, men det er også noen spørsmål som melder seg.
Og et spørsmål som jeg ikke ser svaret på ennå, er problemet med fraflytting. Det vil si, her i Salten er det slik at fraflytting er en ulempe for de fleste kommunene, men en ressurs for Bodø. Det er likevel enighet i «storkommunen» om at dette er en utvikling som er bekymringsfull, og det er enighet om at vi kan løse dette problemet gjennom kommunesammenslåing.
Det er mye sant i det. Det er klart, de som flytter fra Steigen til Bodø fordi det ikke finnes arbeid i Steigen, de vil ikke flytte fra kommunen dersom vi slår sammen Bodø og Steigen. Men løser det egentlig det som de fleste er enige om er problemet?
Dansereality er visst vinterens bølge, og selv om jeg kun har sett noen minutter av slikt, fikk jeg med meg at det går mot innspurten i TV2-serien «Skal vi danse». I dagens reprisesending endte vi opp med tre par som sikkert skal bli til kun to i morgendagens direktesending.
Egentlig så dette ut som ganske god underholdning. Guri Schanke er ei utrolig flott dame, Katrine Moholt er pen og flink til å danse og Terje Sporsem er en riktig skøyer. I tillegg fikk jeg med meg at Finn Schjøll, som også kalles «Blomsterfinn» gikk ut i dag, etter å ha danset i utakt gjennom hele serien. Jeg klikket meg inn på TV2s nettsider for å se hvem det var han hadde danket ut, og hele lista over kjendiser som startet i «Skal vi danse», ser slik ut:
Når man skal lage en kjendisrealitygreie, må man jo ha kjendiser. Disse plukker man sikkert fra en eller annen liste, før man ringer dem, forklarer opplegget og spør om de vil være med. Jeg lurer litt på, jeg: Hvor mange var det som sa nei, før man endte opp med denne listen?
Ellers regner jeg med at de stemmes ut etter kjendisstatusen sin, og i og med at dette er TV2, vil nok Guri Schanke stemmes ut i morgen (snufs) mens Katrine Moholt sikkert vinner hele greia.
Internett gjør nyheter fra hele verden tilgjengelig med et tastetrykk. Det gjør at aviser av og til faller for fristelsen til å oversette saker litt «fort og gæli», som de sier i Trøndelag.
Noen annen forklaring kan jeg ikke finne på følgende sitat sakset fra VG nett:
Hvis Patrick ikke mister mer vekt, er jeg allikevel en glad teltturist, sa Harris.
Fra saken med den grundige tittelen Fra 500 til 200 kilogram