Ble Brann nok en gang banka av Rosenborg. Egentlig er dette en nyhet som er av betydning for alle bergensere og trøndere. For vi hater vissnok hverandre.

Og når noen prøver å fortelle hvorfor det er slik, kommer de ofte til den konklusjonen at forholdet mellom trøndere og bergensere er et «kjærlighets-hat-forhold». Vel, kanskje det er noe i det? Vi hater hverandre. Og vi elsker det.

Og Rosenborg banka Brann. Se på tabellen.

Bodø, onsdags kveld: Maria Solheim på Paviljongen i Bodø. En konsert i regi av Nordland Musikkfestuke. Dette er på ingen måte noen «anmeldelse» av konserten, det er jeg ikke kompetent til å skrive, og absolutt ingen kritikk, da jeg er så lite kritisk som man kan bli, men en liten stemningsrapport.

Ellen var i Bodø, og hadde fått med seg at det var Maria Solheim-konsert på en pub. Min flotte kone kjenner meg, så hun ringte meg og spurte om jeg ville dra. Og da bestemor sa seg villig til å sitte barnevakt, dro vi så gjerne.

Paviljongen er, for den som ikke har vært der, en liten og intim pub med alt for mange krinkler og kroker til å arrangere slike konserter – men heldigvis gjør de det likevel. Konserten skulle starte 9, vi var der en liten time før, og da var det allerede fullt. Det jeg først la merke til, var klientellet – her var det fra 18 til 60 år. Minst. God stemning. Godt øl. Vi venter og gleder oss.

Så, en halvtime eller noe sånt forsinket, dukker hun opp. Maria Solheim, med stort hår, en strategisk trang Adidasjakke og dongeriskjørt. Ei lita jente, men med et stort og lavmælt show.

Med en bassist og en keyboardist som eneste tillegg til sin forsiktige gitar, presenterer hun sine glitrende melodier og velskrevne tekster med stor dyktighet. Hun starter litt beskjedent, men tar mer og mer over etter hvert som hun ser at hun har oss i sin hule hånd.

Det melankolske i sangene hennes balanseres godt av små morsomme innspill som hennes norske tekst, eller som hun selv sier; «grunnen til at jeg skriver på engelsk», og enkelte musikalske bidrag fra hennes store, musikalske familie – som likevel ikke når helt opp mot Bremnesene, kanskje …

Så, det blir en stor kveld. Jeg får følelsen av at Maria har noe viktig å fortelle. Det er sikkert fordi hun ikke føler at hun trenger å rope det. Og selv om jeg hørte navnet «Susanne Vega» nevnt flere ganger under konserten, er dette noe helt eget, og uten tvil ekte. Maria kan gjerne komme tilbake. Jeg drar en gang til, jeg. Og jeg tror at både 18- og 60-åringene var godt fornøyd.

Multimediaklippene er fra Maria Solheims egen hjemmeside.