Selv om den kom så tidlig som i 1973, er American Grafitti en av mine favorittfilmer. Det er lenge siden jeg har sett den nå (kanskje på tide å se den på nytt?), men jeg husker likevel det som fascinerer ved den.

Dette er den første filmen i historien som brukte rockemusikk gjennom hele filmen. George Lucas’ budsjett på 750 000 dollar tillot ikke mer, og det var også en perfekt måte å bygge stemning på. Og stemningen er tydelig og upåklagelig. Dette er siste natt med gjengen, en uskyldig sensommernatt i 1962. “Gjengen” består av en gruppe mer eller mindre tydelig karikerte ungdommer som skal videre etter sommeren – noen til videre utdanning, andre til en mer usikker hverdag. Men først skal det cruises.

Spilt inn på begynnelsen av 70-tallet, fanger denne filmen mye av overgangsstemingen som måtte herske den gangen, med hippietiden i bakhodet og en usikker fremtid framfor seg, og den historiske plasseringen ti-tolv år tilbake kan lett oppfattes som en dragning tilbake til den gangen da det aller meste var enklere, og det største problemet var om en fikk låne bilen på fredagskvelden eller ikke.

Gjennom hele filmen spilles alle de glitrende femtitallsslagerne fra artister som Bill Haley, Del Shannon, Frankie Lymon & the Teenagers, Buddy Holly, Chuck Berry og The Platters, mens radiodeejayen Wolfman Jack binder det hele sammen på en veldig stemningsskapende måte. Og det er musikken som er grunnen til at jeg plutselig nevner denne filmen i dag. For etter å ha lett etter soundtracket lenge, fant jeg det ved hjelp av Newsrower på Giganews. Så i bilen på vei til jobb i dag, var det full rockefot. Gleder meg til jeg skal hjem!

I Norgesglasset på NRK i dag, spilte de Ray Dorsets «In the summertime» med Mungo Jerry, og programlederen mente at ingen kunne ha hørt særlig mye på teksten i denne. Med oppfordringen til fyllekjøring er det rart at denne sangen ikke for lengst er forbudt. Vel – det er langt verre enn som så!

In the summertime when the weather is hot
You can stretch right up and touch the sky

«Touch the sky» har blitt brukt som bilde på å bli eller være høy i diverse sammenhenger, fra hanggliding til langt mindre sunne aktiviteter. Jeg tviler egentlig på at Mungo Jerry fløy mye hangglider …

When the weather’s fine
You got women, you got women on your mind
Have a drink, have a drive
Go out and see what you can find

Altså, «drekk og kjør». Når noen sier «Have a drink», er det neppe snakk om Coca-cola. Det er da denne formuleringen Norgesglasset reagerte på.

If her daddy’s rich take her out for a meal
If her daddy’s poor just do what you feel

Altså: Jenter fra fattige familier er fritt vilt. Litt av et menneskesyn!

Speed along the lane
Do a ton or a ton an’ twenty-five

«To Do a ton» er engelsk slang for å kjøre i 100 miles i timen, eller ca. 160 kilometer i timen. «a ton an’ twenty-five» er 193 kilometer i timen. I alle fall ikke anbefalingsverdig utenfor lukkede baner i Norge …

When the sun goes down
You can make it, make it good in a lay-by

Et «lay-bay» er et sted ved veien hvor bilførere kan stoppe og hvile. Eller i dette tilfellet; «make it good» …

We’re no threat, people
We’re not dirty, we’re not mean
We love everybody but we do as we please

Kanskje en tilforlatelig frase – men egentlig litt til overmål anarkistisk? «We love everybody but we do as we please»? Hvor er justisminister Dørum med romavlytting?

When the weather’s fine
We go fishin’ or go swimmin’ in the sea

Sikkert uten fiskekort. Eller bading i drikkevannsreservoar.

We’re always happy
Life’s for livin’ yeah, that’s our philosophy

Alltid glad? Mistenkelig. Sikkert spist noen piller med ikke-anbefalbar farge. Her er det helt klart på høy tide med en sensurering. Kontroller selv hvis du ikke stoler på min tolkning.

Uff – nå blir sikkert denne siden stoppet av Telenors filtre. Det tenkte jeg ikke på …

Jeg synes alltid det er så lett å kjenne igjen et menneske på et bilde selv om jeg bare tar et lite utsnitt av bildet. Men det foresvever meg at dette er bare fordi jeg husker originalen. Derfor en liten test!

Under her ser du et utsnitt av ansiktet til en skuespiller. Spørsmålet mitt er helt enkelt: Hvem er dette?

… og du kan gjerne si om det var vanskelig eller veldig lett å gjette (og om du kjenner spesiellt godt til skuespilleren).

Jeg har tidligere blogget masse om Live 8, i Live 8 og Live 8 II, og jeg har plukket ut favoritter. Jeg tok visst feil.

Det beste på Live 8 så jeg nemlig aldri – før nå. Kikkan ba meg laste ned siste fulle gratisversjon av Winamp for å få se noen musikkvideoer han snakket om, og det gjorde jeg. Da fant jeg samtidig opptak av UB40s opptreden på Live 8 (under «Winamp video», søk etter “LIVE 8” – med anførselstegn). Og dette var nok det beste som ble gjort fra den scenen den dagen.

Og selv om det ser slik ut på dette bildet av Magne, har ikke husstanden konvertert og blitt Vålerengasupportere riktig enda. Magnes «generiske» drakt er nemlig inspirert av Arsenals bortedrakt siste sesong. Nemlig.

Men selv en innbarket Rosenborgsupporter må konstatere at serien nok er kjørt for i år. Det blir første gang på mange år uten seriegull. Men gutan må likeevl sørge for å henge med på slutten her, slik at det i det minste blir et anstendig resultat, og at man holder seg langt unna nedrykksdiskusjonen. Det hadde bare vært for ille.

Og en Rosenborgsupporter er en Rosenborgsupporter også i motgang.

Nå´n unga kjæm gå´an, dagen e over
har vært bort på banen å delt opp i lag
Når dæm e trygt nedi dyna, ska kvil sæ for natta
hviske dæm «Pappa, æ va Rosenborg i dag!»
laget som alltid går på, alle trønderans RBK

Rosenborg e laget mitt
et eventyr i svart og i hvitt

Nå er det «bare» tre timer igjen av begivenheten. The Who står på scenen, og gjør en glitrende jobb. Noen kommentarer som har falt under happeningen er:

• U2 er et utrolig bra liveband. Og når de åpner med Sir Paul og «Sgt. Pepper», må det jo bli bra!
• Duran Duran var en stor opplevelse. Save a prayer er en flott sang.
• Dido og Youssou Ndour gjorde en absolutt nydelig «Seven Seconds». Og bandet var utrolig!
• Black Eyed Peas var store
• Bob Geldof og The Boomtown Rats synger «I don’t like mondays». Åh. Og Bob Geldof takker oss fordi han fikk lov til å gjøre det.
• Faith Hill synger en sjeldent bra versjon av «Another little piece of my heart».
• Destinys child har mange kvaliteter. De synger heller ikke ille.
• Beach boys fungerer fremdeles – 40 år etter de var på høyden …
• A-ha var en skikkelig nedtur. Håper det bare var monitorproblemer!
• The Police var alt for kort. Hvis det ikke var tekniske problemer, bør noen få seg ny jobb. Men «message in a bottle» var fremdragende.
• Robbie Williams er jo en lettvekter i dette selskapet – men får mange ekstrapoeng fordi han synger bra, og fordi han virkelig koste seg!

Og mens jeg skrev dette, måtte jeg ta en pause, da et gjenforent Pink Floyd sto på scenen. Og det er nok det beste jeg har sett i dag. Og på lang tid. Pink Floyd er en egen divisjon. De er en egen dimensjon! Det Pink Floyd får til fra en scene, er noe helt for seg selv. Jeg er bergtatt, lamslått og lykkelig. Jeg minnes Pink Floyd-konserten på Valle Hovin på åttitallet, og undres ennå over at det går an å ha det så godt uten andre stimuli enn musikk.

Oppdatert:

When I get to the bottom
I go back to the top of the slide
Where I stop and turn
and I go for a ride
Till I get to the bottom and I see you again

Paul McCartney som stjeler «Helter Skelter» tilbake, var også en opplevelse som vil huskes lenge. Nå synger han «The long and winding road». Det er nok heller ikke vondt.

Live8 er en glitrende greie!

Fra seriestart 2006 er det Telenor og TV2 som eier norsk fotball. Bra for de som ikke liker fotball på TV, synd for alle oss andre.

Men slik går det når markedsøkonomien blir den eneste ideologien som gjelder i samfunnet. Fotball er underholdning, underholdning er penger og penger er Gud. TV2 og Telenor har budt en milliard kroner for rettighetene til norsk fotball, og de pengene skal de nok ha tilbake. Med renter. Eller som TV2-sjef Kåre Valebrokk enkelt uttrykker det:

Vi har tenkt å tjene tonnevis med penger på dette

Vel. Tviler på at det blir mine penger. Jeg får nøye meg med en og annen gratiskamp, jeg. Og selvfølgelig NRK P1s glimrende dekning av fotballrundene. Er det på tide å starte aksjonen Arne til P1, tro?

Min forrige bloggings om emnet, «nok er nok» var egentlig ikke postet fordi jeg var så veldig bekymret for Katie Holmes liv og levned.

Det var to grunner til at jeg postet om «Free Katie-aksjonen»:

1. Måten Sheila Cameron på denne måten lager en forretningside ut av min og andres sykelige opptatthet av kjendiser (ok, jeg regner meg ikke blant de verste i denne genren, men dette var en grei måte å formulere det på, synes jeg).
2. Jeg tror de fleste greier seg bedre uten Scientologi.

Men ok. Jeg ble litt nysjerrig. Og derfor har jeg fulgt noen linker om «temaet». For eksempel til «Katie Holmes» og «Tom Cruises» blogger. Og nå begynner jeg å lure på hvem det er som trenger å reddes. Dem. Eller vi. Eller kanskje klisjeene?

Kongesitat: «I proposed to Katie at the Eiffel Tower. It was so cool; there were so many cameras, and Kate couldn’t stop smiling. I think this must be what true love feels like!»

Prinsesse Märtha Louise og Ari Behns nyeste avlegger døpes i dag, og navnet «Leah Isadora» har gitt meg enda en grunn til ikke å ville innføre full republikk med en eneste gang:

[Jeg må] innrømme at jeg alltid har vært en stor «Star Wars»-fan, og prinsesse Leia har alltid vært den vakreste i hele verden, sier Märtha Louise til Aftenposten.

Prinsesse Leah. Eller Leia. Det er vel for mye å håpe på at Behns skal skifte etternavn til Organa?