6. november 2007 er en av de store, store dagene i Norsk fotball. Et nederlagsdømt Rosenborg nedtynget i utenomsportslig fokus, har bestemt seg for å vise hvem det er som bestemmer. Trenere har kommet og gått, sportsdirektører har ledd og grått men det er gutta ute på gresset som tar ansvar.

Valencia — Rosenborg 0—2 er det mest oppsiktsvekkende resultatet på lenge. Hvis man i tillegg husker at Rosenborg også slo Valencia med de samme sifrene hjemme, og at spanjolene var godt forberedt på å møte Rosenborgmaskineriet, skjønner man at man kanskje har sett den største prestasjonen i norsk fotball gjennom tidene. Legg til at RBK ble snytt for en straffe, og at Koné var uheldig to ganger, så ser man at dette ganske utrolig.

Selvfølgelig er ikke Rosenborg videre fra gruppespillet ennå, og de gjenstående kampene mot Chelsea hjemme og Schalke borte kan gi helt andre resultat. Men Rosenborgspill som dette, gir oss all grunn til å glede oss. Da RBK valsa rundt med superstjernene på deres egen Mestalla stadion, forsto vi igjen at norske lag ikke er dømt til å tape middelmådige kamper mot totalt ukjente lag i Europas bakgårdsligaer. Så stupte Steffen Iversen inn 0—2-scoringen, og jeg tok meg et glass vin og feira Norges uten tvil beste kollektiv på fotballbanen uten tanke på resultatet. Seieren ble en ren dessert!

Vår ære og vår makt
Har RBK oss brakt!

Når det blir litt mørkt om kveldene, og kulda setter inn, så blir jeg litt melankolsk. Og i høst har jeg til og med vært med på klassegjenforening, som har skapt enda mer sentimentalitet og melankoli, så da kjennes alt dobbelt.

Så min årlige gjennomseeing av verdens beste amerikanske drama, Beautiful Girls, ble kanskje bedre enn den vanligvis er.

Flinke Portman. Deilige filmen. Smiler nå.

Comic for 30 Oct 2007

Siden bloggetørken er åpenbar, kan jeg jo bruke situasjonen til å komme meg ut av et par skap, slik at vi gjør noe fornuftig her. Og et skap jeg er godt plassert i, er det proppfulle skapet av alle oss som liker amerikansk dramakomedie på TV!

Og det jeg fant denne gangen, var en av de skikkelig store favorittene fra tidligere tider, Family Ties (Fem i familien). Denne serien fra åttitallet var hvor Michael J. Fox utvikla seg, og utover mye godt spill fra den mannen fikk vi en god del kreativitet og ikke minst masse helt bekymringsfri underholdning.

«Family Ties» gikk i repriser på ymse kanaler et godt stykke ut på nittitallet, så vi som var fans av Alex (og Mallory) fikk med oss mange godbiter etter som kanalene spratt opp som paddehatter. Og her er en av de absolutte godbitene fra «Family Ties», «The Real Thing», hvor Alex finner ut at det er mer enn det man ser på bildet som teller …

• Del en, se over
• Del to
• Del tre
• Del fire
• Del fem
• Del seks
• Del sju
• Del åtte

God fornøyelse!

Jeg ser knapt filmer, dessverre — og jeg vet enda mindre om dem — men av og til treffer hane ei blind gullhøne, eller hvordan det nå enn var.

Jeg så nemlig en filmplakat for en stund siden. Det var reklame for en film som het «The Holiday». Den hadde Kate Winslet, Cameron Diaz, Jude Law og Jack Black på rollelisten. Blant disse fire finner vi en som jeg gjerne ville hatt som bestekompis, ei som jeg antageligvis aldri ville blitt lei av tempoet til, en som er vakker og sjarmerende nok til å få meg til å spekulere på om det er på tide å skifte seksuell orientering og ei jeg ville giftet meg med på dagen dersom hun hadde nevnt muligheten. En film med disse fire kan da vel ikke bli dårlig?

Og det ble den ikke. Minst tre av skuespillerne var glitrende i sine roller, meta-referansene var passende både i mengde og form, det meste var akkurat så gripende og sjarmerende som en romantisk komedie skal være — og en film som både greier ha med temaet fra «Cinema Paradisio» og fortelle hvor overjordisk vakkert det er, kan i min bok vanskelig bli noe annet enn glimrende.

Det var rett og slett et par timer med pur underholdning. Ikke stort eller viktig, men godt, morsomt og koselig. Så, hvis du føler for noe søtt og romantisk som likevel ikke er platt og simpelt: Se «The Holiday»!

Da er vi i gang igjen. Europa knives om hvem som er best i schlägere, og jeg forteller som sedvanlig hvordan låtene egentlig er.

Årets finale er uten Norge – men med bidraget vi sendte er vel det egentlig like greit?

Som alltid gir poeng i kategorien «GP-faktor» fratrekk fra den totale poengsummen.

Det ser faktisk ut som om Finland vant igjen her i huset! Men ok, da er det stort sett ikke-musikalske kriterier til grunn. Når det gjelder musikken, tror jeg at jeg holder en knapp på Ungarn, med Georgia som outsider.

Med sjokk og vantro mottok jeg nyheten i dag: «Gilmore Girls» går inn.

Det betyr faktisk at det bare er fem episoder igjen på TV norge før skjermen blir mørk på onsdagskveldene (eller søndagskveldene, da — her i huset går den nemlig i opptak).

TV norge melder at det er samtaler på gang om en ny sesong, men med såpass stor usikkerhet 10 dager før siste episode sendes i USA, tør jeg ikke feste for stor lit til de ryktene.

Kos dere med de fem siste, folkens. Gilmore Girls vil bli savnet!