Liva

Det er utrolig mye god musikk i verden!

Her i huset spilles det en del musikk når kveldene blir lange. Mye av det som spilles, er sytti- og åttitallshelter som David Bowie, Marillion, Peter Gabriel, U2 og så videre, men av og til er det noe nyere som får innpass i «gamleheimen», også. Et av de bandene som øyeblikkelig og selvfølgelig tok plass i den kategorien, var Gåte.

Gåte har gitt ut to glimrende plater, Jygri i 2002 og Iselilja i 2004. Det er fantastisk kvalitet over alt det de gjør på de platene. Og slike ekstraordinære prestasjoner ga meg lyst til å høre Gåte live, men nå er ikke jeg den som renner land og strand rundt på konserter, så det ble aldri til at jeg fikk oppleve det. Men det var først da Lydverket sendte en konsert med Gåte fra Storås jeg egentlig skjønte hva dette bandet handlet om.

Vi var alltid først og fremst et live-band. Jeg vet om så mange som ikke likte platene våre, men som digga konsertene, forteller Magnus Børmark.

Gåte er vanvittig bra live. (Jeg fikk bare tatt opp halve Lydverketkonserten, men hvis noen har hele, tar jeg gjerne mot en kopi.) Og på mandag slippes «Liva», Gåtes farvel med publikum, en liveplate spilt inn i mellomjula. Jeg gleder meg. Og Adresseavisen nevner at bassist Gjermund Landrø fleiper med at DVD kommer til høsten. Jeg innrømmer det gjerne: Jeg skjønner ikke fleipen. Men jeg tar gjerne en DVD!

Den store kjerringtesten

Da den store kjerringtesten rullet over bloggosfæren, lurte jeg på om jeg skulle gjøre en gimmick ut av å ta den selv – men så fant jeg ut at jeg ikke turde. Og den beslutningen var jeg fornøyd med. Men så måtte jo selvfølgelig Kenneth tagge meg!

«Reglene» er som følger:

Hvis du nikker gjenkjennende til mindre enn 5 av kjerringtegnene under, kan du slappe av vel vitende om at du langtfra er noen kjerring. Treff på 5 – 10 kjerringtegn viser at du er i faresonen. 10 – 20 JA viser at det definitivt er fare på ferde, mens over 20 JA tyder på at du burde gått av med pensjon.

Ok – here goes:

  • Du bruker mer penger i uka enn i helgene.
    Joda. Med to barn, blir det lite konge på byen, så pengeforbruket er nok ganske jevnt. Det blir litt mer øl og god mat i helgene, man ikke så mye at det overgår uka.
  • Du har duk og blomsterpotte på TV-en.
    Nei, TV’en er flat og henger på veggen, så det hadde blitt et merkelig balansestykke.
  • Du rydder jevnlig i dypfryseren.
    Det gjør jeg ikke, men jeg har dårlig samvittighet for det, så jeg vet ikke helt hvordan jeg scorer her egentlig? Men svaret er altså nei.
  • Du hører på Nitimen.
    Så ofte jeg kan. Og reiseradioen om sommeren!
  • Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag.
    Jeg vet knapt hva jeg skal ha til middag i dag.
  • Du synes det kunne vært gøy å prøve sånn hurtigvin.
    Den fasen ble jeg ferdig med før jeg fylte 20, tror jeg.
  • Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær.
    Helt klart.
  • Du synes middag klokken 19.00 er seint.
    Egentlig, ja.
  • Du har fem kasser julepynt.
    Nei, vi er vel bare oppe i en tre-fire, tror jeg.
  • Du kjøper julepynt på salg i januar.
    Jeg tror ikke jeg har gjort det, nei.
  • Du snakker heller med kvinner på fest.
    Hva er «fest»?
  • Du blir lykkelig over en ny kjele.
    Å, ja. Jeg viser den til og med fram til venner på besøk!
  • Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester.
    Nei, men jeg ville gjerne blitt litt flinkere til å bruke middagsrestene, jeg liker ikke å kaste mat. Men med Magne i huset, har det problemet løst seg mer eller mindre selv, da.
  • Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer.
    Nei, men Läkerol Cactus går det med en del av.
  • Du spiser alltid rekecocktail til forrett.
    Rekecocktail sluttet jeg også med før jeg var 20. Kanskje jeg var kjerring i puberteten?
  • Du synes det er festlig med fiskekabaret.
    Kabaret er feil bruk av mat.
  • Du begynner å bruke de broderte dukene du har fått av din svigermor.
    Jeg gjør det ikke, men det hender jeg ser noen på noen bord her omkring. Duker er ikke mitt domene her hjemme.
  • Du har ferdiglagde middager med på påskeferie.
    Hvis det er det mest praktiske, så.
  • Du synes dronning Sonja har mange artige hatter.
    Hva er poenget med hatter?
  • Du går med lysebrune nylonsstrømper til skjørt.
    Det tror jeg at jeg har til gode. Men nylon er ellers et helt kurant stoff – på andre.
  • Du har tellekant på trusene.
    Åjoda. Men jeg skal ikke ta æren for det selv – jeg lager mat, konemor vasker klær. Fin konemor!
  • Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe.
    Nei, jeg er alt for lite beredt av meg.
  • Du skjekker kølappen på polet hver gang det plinger.
    Kølapp på polet kan jeg ikke huske sist jeg opplevde. Pol er selvbetjente – og det setter jeg pris på.
  • Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser fram på jobben.
    Aldri! Men om jeg hadde kommet til å blogge den, se det er noe helt annet.
  • Du synes det er for seint å gå på nier’n på kino.
    Jeg er verre, jeg har slutta med kino. Det er så mye styr, og vi har så fin hjemmekinoløsning, at jeg heller lar meg underholde der. Det blir vel «ja»?
  • Du får såpe i julegave.
    Det har jeg fått. Men det var fra min egen såpekokerlillesøster da hun hadde slike tendenser, så det var en meget velkommen gave!
  • Du plukker støv og hår fra andres klær uten baktanker.
    Aldri. Uinvitert plukking er uhørt!
  • Du bruker samme tepose to ganger.
    Nei.
  • Du har med pute når du skal kjøre langt i bil.
    Næh. Jeg sitter bak rattet! Fersk sjåfør, må vite.
  • Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset.
    Njaaa … Det har vel hendt.
  • Du har våtservietter i bilen.
    Ja, men de er bare for å tørke bilen. Blir det en ja eller en nei? Vel, jeg har en tørkerull for å tørke is av junior og junior, så jeg tror vi sier «ja».
  • Du soler deg i vanlig BH.
    Nånei – her er vi toppløs!
  • Du danser swing til all slags musikk.
    Nei, men noen truer meg stadig vekk med swingkurs, så det blir vel. Men inntil videre, danser jeg helst trance. Og skikkelig dårlig.
  • Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret.
    På ingen måte, i flere nivåer.
  • Du kjøper «gode» sko.
    Jeg kjøper alt for sjelden sko!
  • Du har paraply i håndvesken.
    Nei, men jeg synes det er ganske lurt. Sånn i tilfelle regn.
  • Du tar selv initativ til sleksstevne.
    Det ville nok ikke være meg, nei.
  • Du tar vare på tomme syltetøyglass og rømmebokser.
    Nei. Gjenvinning er kult!
  • Du bruker sukkerbit til kaffen.
    Nei, men av og til brunsukker i kaffe latte. Som er helt ute nå, etter hva jeg har forstått – men jeg kjøper den på automaten på Shell, så jeg var nok aldri inne i det hele tatt.
  • Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap.
    Nei, men svigermor serverer fyrstekake, og jeg fryder meg når hun gjør det. Hjemme hos meg går det mest på Maryland Cookies.

Hmm – uansett hvordan jeg teller, kan jeg ikke se annet enn at det er fare på ferde her. Men på den annen side, er jeg mann nok til å ikke bekymre meg over at jeg holder på å bli ei kjerring. Det er vel maskulinitet, det?

Hvem skal blogge?

I det siste har det gått en metadebatt om blogging, hvem som skal blogge og hvordan det skal blogges. Min metabloggefrekvens har vært relativt beskjeden i det siste, så jeg tenkte jeg skulle skjenke verden noen tanker om det selv, også.

I en samtale jeg hadde i dag, kom vi nemlig inn på bloggene til de største løssalgsavisene våre. De har jo flere tilnærminger til bloggefenomenet: det er åpenbart godt stoff for dem, de har egne bloggepostaler hvor hvermannsen kan opprette seg en blogg, og avisenes egne journalister opptrer som bloggere.

Mange synes det blir litt for mye om blogging i avisene. Det forstår jeg egentlig godt, men bare ta det med ro: Det går over. Blogging vil ikke forsvinne, og bloggere vil nok prege mediebildet i fremtiden, også – men grunnen til at ordet blogg finnes i annenhver artikkel akkurat nå, er at det er et moteord i media ennå, omtrent som «Internett» var for ti år siden og «data» for 20. Snart vil media også greie å forholde seg til fenomenet uten å bruke «blogg» i alle overskrifter som handler om at noen på egenhånd har publisert noe på webben.

En del bloggere bekymrer seg litt over alminneliggjøringen som følger av at løssalgsavisene gjør det veldig enkelt selv for bestemor å få seg en blogg på et par minutter. Dette synes jeg er helt greit. Jovisst blir det mange bloggere, og selvfølgelig vil de fleste av disse bli uinteressante, men hva så? Da jeg konverterte hjemmesiden min til en blogg i 2002, var det allerede en del uinteressante blogger der ute, men også mange gode. De fleste av de gode er der ennå, tilveksten har ikke redusert lesegleden for meg. Ulempen ved å ikke være like eksklusiv lenger, veies opp av de gode bloggene som av og til dukker opp i mengden.

Det jeg ser på som et problem med massemedias omfavnelse av bloggesfæren, er i forhold til det journalistiske håndtverket og redaktøransvaret. innimellom er det vanskelig å finne avisenes egne saker mellom alle bloggene på førstesiden, og lesernes egen VG, hvor avisen presenterer det de mener er spesiellt lesbart blant VG-bloggene, blir liggende i et merkelig vakuum mellom redaksjonelt arbeid og bloggetjenester som Bloggarkivet.net.

Men nesten værre er det når journalistene skal blogge. De bloggeinnleggene jeg har lest fra journalister ser stort sett ut til å være skrevet med en ting for øye: Å provosere leserne. spørsmål som «Henger FrPs politikk sammen?», «skal man være bekymret over at 6-7 åringer leker for mye?» og «Er det greit å se ned på folk som stemmer Frp?» som sluttpoeng, får jeg et inntrykk av at provokasjonen ikke er der for samfunnsdebatten sin skylt, men for å sørge for mange visninger av bannerreklamer.

For å bruke det samme trikset selv; Er dette god journalistikk, eller ofrer journalistene all sin integritet og seriøsitet på nettannonsealteret? Jeg er redd for det siste, at hele mediebildet til slutt ser ut som om Oddvar Stenstrøm er rektor på journalistutdanninga, og at vi kan stemme ut de vi ikke liker fra samfunnet. Saklig informasjon og gravende journalistikk ofres for å provosere fram sinte kommentarer i bloggen.

Hvis avisene likevel ser ut som blogger, anbefaler jeg heller Bloggarkivet og Google – så får du være redaktør helt selv!

Vintersang

Søndag, akebakke og strålende vær. Finnes det noe bedre? Vi kunne i alle fall ikke tenke oss noe mer fornuftig å gjøre enn å koke kakao, pakke pølser og appelsiner og komme oss ut.

Klikk på bildene for større versjon og bildekommentarer.

Små skritt

Som faste lesere – hvis slike eksisterer – av denne bloggen vet, er det ikke så lenge siden jeg fikk lov til å begynne og kjøre bil. Jeg fikk den lille lappen først på sensommeren i fjor, etter en mannsalder som fotgjenger. Men selv om man har lov til noe, betyr ikke det alltid det samme som at man kan.

Jeg ser derfor fremdeles på meg selv som en lærling i bilkjørefaget, og hvis du kjører i Salten og blir liggende bak en grønn Ford Focus som du synes kjører saktere enn hva du mener er nødvendig, er det godt mulig at det er meg som er usikker på føret. Men bare ta det med ro, jeg er ganske flink til å slippe folk forbi hvis jeg synes jeg må kjøre sakte, og fremoverkjøringa begynner jeg å ha sånn rimelig kontroll på.

Når jeg kommer i andre situasjoner, hender det at jeg blir litt mindre sikker. Sånn som da jeg var i Bodø på tirsdag, og skulle finne meg en parkeringsplass. Det er temmelig mange gratis parkeringsplasser i Bodø, og gjerrig som jeg er, tiltaler jo det meg. Men disse er selvfølgelig også populære blant veldig mange andre, så litt leting ble detfør jeg til slutt fant en plass.

Den virket omtrent akkurat like lang som bilen. Jeg kjørte sant å si forbi den et par ganger før jeg fant ut at jeg skulle prøve. For selv om jeg var skeptisk, er jeg gift med en lukeparkeringsekspert, så jeg har sett mange eksempler på god lukeparkering, og jeg følte at jeg hadde en familieære å holde i hevd. Så, jeg kjørte litt forbi, rygget meg sakte inn, beregnet vinkel og holdt hodet kaldt. Og jammen ble det en pen parkering! Jeg måtte fram med kameraet, jeg. Det er godt med alle skritt som går i riktig retning.

Skjedde det noe med Pacman?

Snorre Bryne, en av Dagbla’bloggerne, stiller dette spørsmålet – antageligvis for å vise en film om hvordan det kunne gått med Pacman dersom verden hadde glemt ham. Men det har altså verden aldri gjort!

Så, til alle dere som lever i den villfarelsen at et av verdens beste spill var borte, her er glitrende nyheter. Det er Pacman – og jeg hersker på highscorelista!

Klikk her for å åpne spillet i hele nettleservinduet.

Bedre lykke enn forstand

I innlegget Feittirsdag klagde jeg min nød over manglende spiselig kjøttmat, slik at det måtte bli grøt på feittirsdag sånn for å være på den sikre siden. Lite visste jeg om at jeg lekte med folkehelsa …

Risengrynsgrøt er selvfølgelig i seg selv en relativt ufarlig spise, men også litt lite spennende. Så til grøten serveres det smørøye, sukker og kanel. Og en eller annen spekematløsning. Og hva tror dere favoritten er? Joda, selvfølgelig den potensielle E.colibomben Gilde Birkebeiner Sognemorr! Det var den vi spiste da vi skulle styre unna farlig mat …

Nå går det på nøye inspeksjon av alle og enhvers gjøren og laden i små rom her i huset, men heldigvis ser vi ut til å være utenfor enhver inkubasjonstid uten varige men, så vi velger å tro at dette gikk bedre enn det kunne ha gått. Det hadde vært litt for mye uflaks å hoppe over Supernachosen for å sikre seg mot en så sjelden tilstand som E.coli-smitte tross alt er – og så faktisk bli smittet nettop fordi man prøvde å styre unna.

Jeg tror det er på tide å utfordre Leni til å blogge noen av veggisanbefalingene hun reklamerer med i en av kommentarene til feittirsdagsbloggingsen!

Klager på klager

I bloggen klager på små ting klager fr.martinsen over hverdagsirritasjoner. Noen av dem kjenner jeg meg igjen i, mens jeg har opplevd en del andre fra den andre siden. Så da kan jo jeg klage litt tilbake!

For eksempel har jeg jobbet sju år som servitør, og det hendte faktisk at jeg gikk på jobb selv om jeg ikke var i strålende humør den dagen. Du vet, servitører tjener vanligvis ikke så mye at man kan velge om man gidder å gå på jobb eller ikke, og med den slitasjen man opplever i en sånn jobb, kan man ikke kaste bort en egenmeldingsdag hvis man frisk nok til å stå på beina. På slike dager kunne jeg sikkert oppfattes omtrent som frøknas Foyles-ansatte bokpusher, eller enda verre, som hovmesteren på Grand. Og joda, jeg vet det – det er irriterende med tjenere som sier mer enn «javel» og «takk». Men av og til er det grunner til det.

For eksempel garderobeplikt. En av restaurantene jeg jobbet på, var striks på denne, og det var mange som fant det fullstendig urimelig. Men det er sjelden en slik garderobeplikt er innført av vond vilje. Og som jeg nevner over, var det faktisk noen grunner til at vi hadde en slik ordning:

  • De færreste av oss tar med oss yttertøyet til bordet hjemme, vi henger det vanligvis fra oss i entreen. Mange av mine gjester satte pris på at man gjorde det såpass hjemmekoselig på restauranten, også. Det er forøvrig noe jeg selv også setter pris på hvis jeg er på den typen restaurant.
  • Restauranten var i et gammelt lokale, med begrenset plass. Det antall bord vi måtte ha for å tjene penger måtte derfor stå litt trangt. Hvis vi skulle la folk slippe å hente maten sin selv, måtte vi ha plass til å servere rundt bordene. En kåpe per stol gjør dette svært vanskelig.
  • Det hender vi servitører er uheldige og søler litt på gjestene, og da betaler vi selvfølgelig for rens eller eventuelt erstatning av plagget vi søler på. Ytterklær kan være ekstremt kostbare, slik at vi gjerne ville ha disse oppbevart på et sted hvor det ikke er mat.

Det var en del gjester som ikke satte pris på dette og derfor snudde i døra, og det var selvfølgelig helt i orden. Men mange skulle absolutt diskutere dette med meg, og det satte jeg ikke like stor pris på. Argumenter om hvor mye penger man skulle legge igjen var temmelig vulgære – du får det du betaler for når du kjøper en tjeneste, du kjøper ikke servicemedarbeideren – og dessuten helt nytteløse, det er ikke den gjesten diskuterer med som har innført regelen, men eieren av restauranten. Servicemedarbeideren kan imidlertid miste jobben hvis han eller hun gjør som gjesten krever. Det er ganske innlysende hva man velger å gjøre, ikke sant?

Videre er det mange som klager på at servicemedarbeidere ikke alltid er store smil. Jeg lurer på om disse noen gang har jobbet i et serviceyrke? Dere skjønner, servitører og andre servicemedarbeidere er ikke bygget av noe annet materiale enn resten av folket. Hvis du stikker oss, så blør vi. Hvis du kiler oss, ler vi. Noen dager er det lett å være glad og smilende, andre dager kan det være at katta har dødd eller at vi sliter med PMS eller kjærlighetssorg. Og noen av oss er generelt sure. Det betyr ikke at vi ikke er kvalifisert til jobben!

Det kan dessuten hende vi bare passer på helsa:

Folk som må smile på jobben hele dagen, blir lettere syke enn andre. Selgere, flyselskapenes kabinansatte og andre servicearbeidere er mest utsatt, viser en ny tysk undersøkelse.

Å gå rundt med falske smil hele dagen kan faktisk utløse depresjon, i følge NRK, og tro meg: Det er ikke mange serviceyrker som er såpass godt betalt at man er villig til å ta den risikoen.

Resultatet viser at hvis man opptrer vennlig når man helst ville være rasende, oppnår man ikke annet enn å stresse seg selv. Årsaken ligger i forestillingen om at «kunden har alltid rett», en vrangforestilling verden bør bli kvitt, sier professor Zapf.

En løsning

Med min inngående erfaring innenfor bransjen, har jeg utviklet mitt eget system for å bli ordentlig behandlet av servicemedarbeidere. Dette er altså hemmeligheter fra innsiden, og vel verdt å ta med seg:

  1. Oppfør deg mot servicemedarbeidere som du vil at de skal oppføre seg mot deg. Start gjerne interaksjonen med et «hei» og et smil
  2. De er profesjonelle og de er på jobbhør på hva de sier, og regn med at det er en grunn til at de sier det
  3. Hvis du ikke liker oppførselen eller reglene på et sted, så gå et annet sted. Du kan ikke endre på reglene ved å diskutere med en servicemedarbeider likevel, det hører ikke til servicemedarbeiderens jobb
  4. Og viktigst av alt: Husk at du ikke er snill eller generøs når du besøker en serviceinstisusjon. Du er en betalende kunde

Servicemedarbeidere er stort sett som alle andre arbeidstagere. De mangler bare muligheten til å lukke kontordøra, slå av telefonen, velge en arbeidstid hvor de ikke møter andre, jobbe hjemmefra og slik luksus som mange andre opplever i arbeidssituasjonen.

Oppdatering:

Tenke.no har også lest om undersøkelsen, og nyanserer litt. Men konklusjonen går likevel godt sammen med Lasses system for å bli ordentlig behandlet av servicemedarbeidere:

Moralen er altså: Har du en jobb der folk kjefter på deg så bør du gi uttrykk for det sinnet du eventuelt måtte oppleve. Om du har en vanlig jobb der folk ikke kjefter, smil og lat som om du er glad så vil du faktisk ha det bedre også!

Og jeg vil legge til: Hvis kunden smiler og er glad, smitter det gjerne over til den som jobber, også.

Om å gå i takt

Høyre finner sin retning Det har altså vært årsmøte i Nordland SV i helga, og i tillegg til at de valgte en meget stolt blogger som nestleder, vedtok vi en uttalelse for vern av havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og søndre Troms. En kontroversiell sak, men ganske grei for den som har lest programmet til SV.

At denne uttalelsen kritiseres av SVs politiske motstandere, er ikke særlig oppsiktsvekkende – det motsatte hadde vært mer spesielt, egentlig – men enkelte utspill forekommer meg likevel noe merkelig. Som for eksempel Høyres Elisabeth Aspaker sin kritikk om at SV nå er «i utakt med befolkningen i Nord-norge». SV er et lite parti, og det har vært et lite parti siden stiftelsen. Ved siste valg fikk SV rundt 10% av oppslutningen. Er det noen som er overrasket over at dette partiet er i uttakt med veldig mange? Det skulle jo egentlig bare mangle.

Det er skepsis til økt oljeutvinning, også i Nordland. Det er nok for tiden et klart mindretall, men likevel snakker vi om mange mennesker. Og det er disse og miljøbevegelsens stemme SV prøver å fremme i denne sammenhengen. SV har alrdi prøvd å være noen målbærer for den generelle folkemeningen. Det er noen partier som til en hver tid hevder å mene akkurat det samme som «folk flest», men SV er altså ikke blant disse. SV følger sitt vedtatte program. Egentlig trodde jeg at Høyre også gjorde det?

Det norske demokratiet er skapt på kompromisser mellom motsetninger. Det krever at motsetningene målbæres av politiske parti. Et politisk system hvor flertallet masjerer i takt for å feie unna alle alternative meninger, tror jeg ikke at så mange av oss av ønsker. I denne saken støtter jeg uttalelsen om vern, og er dermed veldig uenig med mange. Men jeg respekterer likevel deres syn, og vil gjerne diskutere saken. Men da tror jeg det er lurest at vi gjør akkurat det, istedet for å diskutere hvem som er i takt med hvem.

Picture from Jonny Donovan Photography used with kind permission.

Woah!

Jeg er pinadø nestleder i Nordland SV!

Takk for tilliten!